SISTE NYTT!

17. aug, 2019

Denne sommeren gjorde vi en liten vri på fjellturen vår. Istedet for å gå gjennom Jotunheimen, kjørte vi fra dal til dal og konsentrerte oss om 2000-topper. Kan vel innrømme at vi har fått litt dilla, så her var det bare å plukke i vei. Vi begynte med den tøffeste, Skagastølstraversen som jeg har skrevet et eget kapittel om. Her er resten av turen vår.

12 dager. 4 toppturer. 17 topper. 138,5 kilometer. 6315 høydemeter opp. 5920 høydemeter ned.

26. juli: Vi trodde kroppen skulle være helt utslitt etter den lange turen i går, men det var den ikke. Vi var klare for nye eventyr. Bacon og nystekte brødboller til frokost, så pakket vi campen og gikk ned til bilen. Nok en nydelig dag, og veldig varmt. For å slippe å kjøre altfor langt bestemte vi oss for å dra til Leirvassbu, og sette opp camp innover mot Kyrkjeglupen. Litt over en time brukte vi, for vi ønsket å være alene etter å ha ligget side om side med ivrige klatrere i tre dager. Rett under Kyrkja, fant vi en fin plass. Litt langt ned til vannet, men sånn ble det. Med ett ser vi noe som beveger seg i vannet. «En mann som svømmer på ryggen? Eller gummibåt?», sa Trond. Ved nærmere ettersyn så jeg at det var to reinsdyr som hadde lagt ut på svøm. Stien på den andre siden gir ikke mye rom til både dyr og mennesker, så da valgte disse flotte dyrene vannveien. Vi fulgte med dem hele veien. Vel over på andre siden forsvant de oppover i fjellet. For en fin velkomst.

Teltet satt vi fort opp, og vi la oss ganske tidlig. Ny topptur i morgen. Fire topper, Visbreatinden nord, Visbreatinden, Leirvasshøe og Kyrkja.

VISBREATINDEN
27. juli: Vi våknet til skyfri himmel og en gjeng med 13 reinsdyr som beitet rett utenfor teltet. Kl. 07 var vi avgårde. Solen skinte, og det var allerede varmt. Vi skulle gå opp til Visbreatinden via nordryggen, så vi fikk med sekundærtoppen. Det viste seg å bli en veldig artig tur, med mye kul klyveklatring. Kl. 12 var vi oppe på selve hovedtoppen, og for en utsikt det var der oppe. Jeg tuller ikke hvis jeg sier at det er den flotteste utsikten jeg har opplevd til nå. Fjellet ligger midt i heimen, og med en høyde på 2234 moh, ruver den over det meste rundt. Helt utrolig! Skikkelig kremtopp, med kul oppgang. Vi var først på toppen denne dagen, så vi brukte god tid der oppe. Det var på tide å gå videre, og da vi gikk ned steinrøysa på motsatt side, var vi sjeleglade for at vi ikke hadde gått opp den veien. Vi møtte på folk som var på vei opp. Det morsomste var at vi møtte på en Instragram-bekjent som jeg fikk god kontakt med i våres. I fjor leste jeg om ei som overlevde et fall på to hundre høydemeter ved Rasletind. Hun brakk benet, men kom ellers hel fra det. Da Trond og jeg hadde vår episode ned Leirhøe i mai, hvor vi havnet på feil side av fjellet, og holdt nesten ikke på å komme ned, tok hun kontakt. Vi fortalte litt hvordan vi hadde det i forhold til det som hadde skjedd oss. Hun slet fortsatt med å komme seg til fjells igjen, men for ikke så lenge siden så jeg at hun var tilbake på Rasletind. Jeg er full av beundring av den dama, og det er så godt å se at hun nyter fjellet igjen. Og det å møte henne her, var sinnsykt kult 😊 Jeg er imponert!

En annen kjenning vi møtte var koreografen Mats i teatergruppa til eldstejenta mi, som var på treningstur. Vi ble stående å skravle en stund. Veldig koselig! Så var det bare å tasse opp til tredje topp, Leirvasshøe (2030). Ingen spektakulær topp sådan, men fin å få med seg når vi først samler 😉 Videre var det overraskende bratt og mye løs stein. Forferdelig å gå i. Vel nede var det bare å kjøre på. Etter en liten stund fant vi en fantastisk lunsjplass med en stein som var formet som en toseters sofa. Her ble vi sittende en lang stund. Spiste og koste oss. Så var vi på vei til dagens siste topp, Kyrkja (2032). Vi var såpass sent ute, at den verste folkevandringen hadde gitt seg. Siste delen til toppen var ganske bratt, og det er mange som snur før den. Det satt to damer, nettopp der, og hun ene sleit. Vi tenkte at hun nok ikke klarte å komme seg opp. Hun hadde det ikke godt der hun satt. Vi tok siste delen med et stort smil, og var ganske fornøyd med å komme opp på min 2000-topp nr. 95, og Tronds nr. 90. Det var ikke stor plass der oppe, så vi gikk litt ned igjen, og rundt på baksiden. Der ligger det en morsom liten topp, som det ikke er så mange som går ut til.

Tilbake på hovedtoppen kommer de to damene vi møtte på rett før toppen. Hun hadde overvunnet frykten, og hun var så utrolig glad. Faktisk hadde hun prøvd en gang før for ti år siden, og da hadde hun snudd. Denne gangen fikk de det til, og gleden var til å ta på. Fantastisk! Et par fra Nederland hadde også kommet opp, hvor hun hadde slitt litt. De var på Europa-ferie, og skulle reise rundt i to måneder. De begynte med Norge, og syntes landet vårt var så flott at de klarte ikke å dra herfra. En måned hadde de vært her. På vei ned igjen fra fjellet, spurte vi om de to damene ville ha litt hjelp ned. Det er noe med det å komme seg opp, men det er ofte verre ned igjen. Det ville de gjerne. Så vi fant de enkleste veiene, og det gikk veldig bra. Vi skravlet hele veien ned, før vi gikk hver vår vei. Etter tolv timer ute, kom vi tilbake til campen. Siste delen klarte jeg å påføre meg en lårstrekk, noe som gjorde ganske vondt. Varmen hadde også dehydrert oss en smule, så kroppen var ganske utkjørt. Vi drakk masse vann, og Cola som vi hadde tatt med. Fy det er godt etter en sånn tur. Vi nøyt varmen, og ble sittende ute lenge. Nok en perfekt dag.

28. juli: Forflytningsdag. Med to ganske lange og krevende toppturer på baken, så bestemte vi oss for å finne en litt enklere topptur som vi kunne ta i morgen. Valget ble Eggen Sørtoppen og Nordtoppen i Gjendealpene, sør/øst i Jotunheimen. Vi måtte kjøre gjennom Lom og opp til begynnelsen av Valdresflye for å komme dit. Vi var ganske tidlig på, så vi var litt redde for ikke å få parkeringsplass på Vargebakkene. Det er et populært sted når været er strålende. Bilene sto tett i tett langs veien. Overalt. Men tror dere ikke det var en ledig plass på parkeringsplassen. Skulle ikke vært lov å ha sånn flaks. Vi pakket om, og begynte å gå innover Leirungsdalen mot Øvre Leirungen, som ligger ved foten av Eggen. Utydelig sti, sto det i beskrivelsen dit. Og det stemte gitt. Den var så utydelig at vi mistet den hele tiden. Vi ble gående i masse kjerr, før jeg skjønte at vi skulle følge en mulig sti langs elven. Da gikk det litt bedre en stund. Så var det stopp. «Stien» gikk inn i et kaos av lave trær og kjerr. Og med shorts og t-skjorte gjorde det ikke turen noe bedre. OG ALL MYGGEN I JOTUNHEIMEN!!!! Ja, jeg ble forbanna. Til og med min kjære har ikke sett meg så forbanna før. Hehehehe. Oppskrapte legger som lignet mer på kjøttdeig enn ben, og myggstikk fra topp til tå. Hvorfor i all verden måtte vi velge denne turen? To og en halv time tok det oss å finne en teltplass. Humøret kom fort tilbake, og vi kunne glede oss til turen i morgen.

EGGEN
29. juli: Ti på syv var vi avgårde i dag. Tåken hang litt nedover fjellsiden, men det visste vi fra værmeldingen. Vi gikk bratt oppover fjellsiden, og det tok ikke lange tiden før vi var oppe på flaten. For en fantastisk oase. Grønt overalt, og elver og bekker rennende fra alle kanter. Det grønne fulgte oss hele veien til vi begynte på ryggen opp de siste 400 høydemeterne til toppene. Solen stakk frem nå og da. Det var et perfekt toppturvær. Ikke for varmt heller. Og en fantastisk utsikt til Gjende og de fantastiske fjellene på den andre siden som Surtningsue, Memurutindane og Besshøe. Det var litt som å gå i et eventyr. Eggen Nordtoppen (2041) kom vi til først. Til Sørtoppen (2045) måtte vi klyve litt ned og siste stykket opp. Moro. Fine topper innhyllet av Høgdebrotet og Tjønnholstinden. Dette er to litt glemte topper som det sjelden er folk på, og vi møtte ingen. Vi brukte ca. 7 timer t/r med mange pauser i de vakre omgivelsene.

Og vi bestemte oss for å pakke campen og finne oss et sted på Valdresflye, vi kunne være til i morgen. Det var meldt regn, så vi orket ikke tanken på å dra oss gjennom kjerr og kratt i regnvær. Med bukse, jakke og mygghatt fulgte jeg «stien» som vi skulle gått til. Med shorts hadde det vært klin umulig. Nå gikk det greit, og vi kunne følge resten av stien langs elven til vi kom inn på hovedstien igjen. Jeg nevnte at jeg for to dager siden pådro meg en lårstrekk. Den hadde jeg klart å gå med uten at det gjorde så altfor vondt. Bare å tenke litt på hvordan jeg satte ned benet. På vei tilbake klarte jeg å tråkke feil et sted, og smerten som jog gjennom benet var helt forferdelig. Det kjentes som at noe røyk. Den siste timen tilbake til bilen ble lang og vond, men det gikk jo på et vis.

Vi kjørte nesten til toppen av Flya, og fant en super plass rett ved veien, og rett ved bekken. Teltet ble satt opp i en fei, og grillen ble gjort i stand til maten. Vi hadde nemlig kjøpt en flintstek (900 g), ris og rosenkål, og chips som vi skulle kose oss med. På slike turer i fjellet blir man ikke akkurat bortskjemt i matveien 😉Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ALDRI I MITT LIV har klart å få i meg 450 g kjøtt med tilbehør på en middag før. Og med den beste utsikten, og solnedgang over Gjendealpene, kunne det ikke blitt bedre. Nå skulle det regne og bli tåke i to dager, så i morgen skulle vi nyte litt luksus i to dager på Spiterstulen hos Bodil og Bjørn Andreas.

SPITERSTULEN
30. og 31. juli: Regnet hamret på teltduken, akkurat som det var meldt. Vi gadd ikke å stresse, og fikk pakket sammen det meste mellom regnskyllene. På Spiterstulen var det travelt. Masse folk, og alle skulle ha hjelp til et eller annet. Vi fikk utdelt et rom med dobbeltseng, ikke så stort, men helt passe for oss. Denne dagen hadde vi bestemt oss for å ikke gjøre noen ting, bare slappe av og kose oss i den koselige stuen i hovedhuset. Jeg møtte på en som satt og noterte i boken Norges fjelltopper over 2000 meter av Morten og Julia Helgesen. Nysgjerrig som jeg er måtte jeg jo bort å snakke litt. Og det viste seg at han var i ferd med å avslutte toppsamlingen sin innenlands. Det betyr 378 2000-topper. Han hadde brukt 22 år på dette, og til torsdagen skulle han ta siste topp, Gjertvasstinden i Hurrungane. Mine nesten 100 topper var plutselig ikke så imponerende, men med tanke på at vi kun har samlet ordentlig fra 2016, så var det ikke så ille. Men fy søren så kult. Og de historiene han og kompisene kom med… Ikke alle turene hadde vært like snille, og han ene kompisen sa at han var ganske overrasket at kompisen hans i det hele tatt fortsatt var i live. Vi har mange utfordringer vi også på turene våre, men vi er i alle fall forsiktige. At vi kan havne i trøbbel, skjer jo, men vi oppsøker det ikke.

Neste dag klarte vi ikke å sitte stille lenger. Etter frokost gikk vi over brua og innover mot Tverråbrean. Vi hadde med kaffe, te og boller. Lov til å kose seg litt 😉 Vi hadde bestilt middag i dag, og menyen var slik: Forrett: Aspargessuppe med parmesan. Hovedrett: Kalvestek med tilbehør. Dessert: Jordbærkompott med vaniljeis. Nammenam. Det var godt, ja. Vi merket nå at vi var klare til å komme oss på tur igjen, og å være litt alene igjen. Hyggelig med folk, men plutselig blir det liksom nok 😉

1.august: Vi spiste frokost på Spiterstulen, og var klar for avreise før kl. 09. Ivrige på å komme oss avgårde. Men vi har hatt et fantastisk herlig opphold hos Bodil og kokken, og det blir ikke siste gangen heller, tenker jeg. Tilbake på veien, og igjen gjennom Lom og opp mot Valdresflye. Men denne gangen skulle vi ikke lenger enn til avkjøringen inn til Glitterheim. Planen for morgendagens topptur, var toppene på baksiden av Glittertind. Vi svingte inn veien mot Glitterheim, en vei vi aldri har kjørt før, så det var stas. Vi møtte på reinsdyr i veien, og området minnet mer som vidde enn høyfjell. Og utsikten til Rondane og helt til Snøhetta, var ubeskrivelig. Helt til vi kom til parkeringen. I enden av dalen stakk Veotindane opp som majesteter, og vi kunne skimte toppen av Glittertind. Med elven Veo rennende nedover Veodalen var det et fantastisk skue.

Vi gikk først litt på veien før vi gikk skrått opp i dalen til høyre, og forbi Bergenusshaugen. Vi fortsatt oppover, og gikk langs Bergenussa et stykke. Mye store og løse stein gjorde det vanskelig å gå med tunge sekker. Vi fant en perfekt teltplass ved et par småvann litt nedenfor Trollsteinkvelven. Her var det ikke mye annet enn fugler, reinsdyr og oss. Trodde vi. Med ett dukket det opp et par til som var på vei inn i dalen. Det var en ung mann på tur med sin onkel. De hadde sett seg ut en plass lenger inn i dalen, så de tok en pause, og gikk videre. Vi hadde reinsdyr i nærheten hele tiden vi var der. Klokken var ikke mer enn 13 da vi kom til plassen, så vi fikk god tid til å sette opp telt og ordne i stand. Middag, yatzy og tannpuss. Så var kvelden endelig her. Vi gledet oss masse til tur i morgen.

TROLLSTEINEGGJE
2.august: Jeg våknet ganske tidlig, og var klar for tur. Det endte med at vi var avgårde rett over klokken 06. Dagen var nydelig, og vinden var fraværende. Dagens mål var seks nye topper, tre hoved- og tre sekundærtopper. De første 5,5 kilometerne gikk slakt oppover mot Svartholsglupen. Men formen min var, i mangel av et bedre ord, ræva. Den ville ikke henge med i dag. Pusten og kroppen samarbeidet ikke i det hele tatt, og det ble en tung tur opp til første topp, Svartholshøe (2067). Fem timer brukte vi dit, og det er i overkant mye, selv for oss… Aner ikke hvorfor det gikk så trått i dag. Fryktelig frustrerende. Videre gikk vi et stykke ned igjen, for så å gå opp til neste topp, Trollstein Rundhøe (2170). Herlig topp, med fantastisk utsikt til Galdhøpiggenmassivet. Vi kunne faktisk se helt til Hurrungane. Vi ble sittende der en stund, og de to vi møtte i går, kom også dit. De var på samme tur som oss. Nå var vi på vei til neste topp, og min 2000-topp nr. 100. Den ville jeg skulle være en skikkelig topp, så vi omgikk Dronningje, og gikk rett opp til Trollsteineggje (2300). Derifra skulle vi ta sekundærtoppene S1 (2250) og S2 (2210), og det ble litt morsom klyving opp og ned til dem. Nærmere Glittertind fra nedsiden kommer du ikke. Vi sto på en topp 2210 meter over havet, og over oss tronet Norges nest høyeste fjell over to hundre høydemetere høyere. Vi ble ganske små i denne veggen. Tilbake på Trollsteineggje, tok vi oss en lang pause. Været var bare så bra, at vi ville ikke ned igjen. Men klokken gikk fra oss, så vi begynte tilbaketuren, via Dronningje som vi hadde omgått. Men for en rygg dette var. Skarpe kanter og stup rett ned i breen. Og dette er heller ikke en tur mange tar, mest fordi den er lang og krevende. Etter 20 kilometer og 14 timer var vi tilbake i teltet. Lang og herlig dag. Fantastisk avslutning på toppturferien vår. 12 dager frem og tilbake i vår vakre fjellheim. 17 topper. 16 av dem nye.

9. aug, 2019

En av Norges mest krevende travers. Det holdt ikke med bare Store Skagastølstind, jeg måtte ha mer. Så da var det bare å bestille turen fra Jotunheimen Arrangement ved Rune Haug. Visste jeg egentlig hva jeg gikk til?

23. juli: Vi kom hjem fra late dager i Danmark i går, og bestemte oss for å komme oss så fort opp i fjellet som mulig. Få kroppen i gang. Vi skulle tross alt på Norges mest krevende travers 25. juli. Campen ville vi sette opp i Skagadølsdalen ved Tindeklubbhytta, og dit var det 4,2 kilometer og 455 høydemeter. God oppvarming. Det føltes godt å gå med tung sekk igjen. Og ikke minst å være tilbake i disse naturskjønne omgivelsene. Solen skinte gjennom skylaget, det var varmt og godt. Med teltet flott plassert nede ved vannet, nøt vi siste rest av kvelden. I morgen skulle vi gå ned til bilen igjen, hente litt mer utstyr og gå tilbake igjen.

24. juli: Vi våknet til helt skyfri himmel, og varmt. Det var flere vi møtte i går, som skulle gå traversen eller Store Skagastølstind. Lange og krevende turer begge to. Vi stekte deig til rundstykker på primusen – kan anbefales – og startet nedturen til Turtagrø og bilen. Mange var på vei oppover. Noen skulle klatre, andre skulle bare nyte råskapen og noen skulle gå opp til Nørdre Skagastølstinden som er en enkel topp å nå. Til middag i kveld hadde vi lyst på spekemat, så vi heiv oss i bilen – med et håp om at vi fikk parkeringsplass når vi kom tilbake igjen – og kjørte ned til Fortun. Der kjøpte vi det vi trengte, pluss litt til 😉 Luksus! Så kjørte vi tilbake til Turtagrø, og tror dere ikke vi spratt inn på samme plass som vi sto på tidligere. Det er ikke mulig å ha sånn flaks, men det hadde vi! Glade og fornøyde spiste vi en kylling på deling til lunsj, før vi tasset opp til campen igjen. Det var så varmt i dag, at jeg tok et bad da vi kom opp. Det var digg, veeeeeeldig friskt, men herlig. Guiden vår, Christian Nesset, skulle vi møte utpå kvelden. Da skulle vi få tau og seler som vi skulle ha med. Oj, som jeg gledet meg. Men de litt negative tankene begynte å ta litt overhånd. «Tenk hvis jeg ikke klarte turen…». «Tenk hvis jeg ville sinke alle så mye at vi ikke rakk hele runden…» «Tenk hvis…» Jeg sov ikke mye den natten. Tankene svirret så innmari, at det var helt umulig.

25. juli: Vekkeklokken ble satt på 04.15, og avmarsj var klokken 05.00. Ingen av de andre i teltene rundt oss var våkne, så vi snakket ikke før vi var litt opp i bakken. Hvis vi gikk på litt, ville den første toppen være mulig å nå på en og en halv time. Med min pust og gange klarte vi ikke det. Vi brukte rett under to og en halv time. Tankene fra i natt begynte å komme tilbake, og jeg prøvde å riste de litt bort. Ok, vel oppe på første topp, Nørdre Skagastølstinden (2167), som vi har vært på før.

Nå var det nye eventyr som ventet. Vi skulle ned 60 høydemeter, for så å gå opp 100 igjen til neste topp, Skagastølsnebbet (2222). Tåken begynte å samle seg rundt oss, og vinden økte. Jakken måtte på da vi gikk ned 30 høydemeter til V-skaret. Der begynte moroa. Vi fikk på oss selene, og Christian ordnet sikringene. To unggutter fra campen kom ned i skaret da vi sto og ordnet oss for dagens første klatring. De måtte pent vente 😉 Nå skulle hu mor til pers. Først opp til Berges stol, så videre opp til tredje topp, Midtre Skagastølstinden (2284).

Brems litt. Det gikk ikke så enkelt for seg.Første 20 meterne gikk strålende. Jeg var i ekstase. Så kom første hinder… Et hjørne hvor fjellet vendte litt utover, skulle jeg få hånda mi opp på et supert tak over henget. Der stoppet det opp for meg. Eller det var fingrene som nektet å samarbeide. De stivnet og jeg klarte ikke å dra meg opp. «Christian, jeg klarer ikke dette, jeg», sa jeg med gråten i halsen. Fy søren… Skulle turen ende her? «Du er kjempeflink, Ingeborg. Stol på tauet og hvil deg litt. Jeg skal gi deg noe ekstra å holde i», sa Christian rolig og tålmodig. Jeg tviholdt meg i veggen. Å slippe seg og bare henge i tauet med stup rett ned under meg for første gang, føltes ikke helt naturlig. Tilslutt slapp jeg taket, og for en herlig følelse det var. Tiden forsvant fra oss mens jeg hang der og sutret. «Dette kan jeg ikke finne meg i», kjeftet jeg hardt til meg selv. «Kom igjen!» Med ny giv dro jeg meg opp i hjelpestroppen, og heiv meg opp til taket på oversiden. Herfra gikk det veldig greit.

Så var det Trond sin tur. Han kommer til samme hinder, og krongler litt selv før han kommer opp der vi står. De to ungguttene klatret forbi oss, og det kom et par til som klatret en annen rute opp. Fra toppen av Midtre rappellerte det ned et par også. Mye som skjedde rundt oss. «Jeg tror ikke jeg klarer dette», sa jeg stille. Guiden vår sa at alt avhenger av hvordan resten av turen gikk opp til Berges stol. Jeg kjeftet igjen litt på meg selv, og sa at «dette er jo drømmen din. Kom igjen, din pingle!». Ny giv, og nå gikk det mye bedre. Uten et ord, fortsatte guiden å sette opp sikringer til Midtre Skagastølstinden. Hadde vi først kommet oss opp dit, var det ingen vits å snu. På denne strekningen kunne jeg bruke bena mine mer, og det løste alt. Stående nesten i spagaten klatret jeg opp siste hinder, og vi sto på dagens tredje topp.

Vi så ingenting. Det ble en kort pause. Vinden hadde storm i kastene, så vi fikk beskjed om å gå forsiktig på den smale ryggen videre mot fjerde topp, Vetle Skagastølstinden (2340). Vi var vant til å gå i kraftig vind, så det gikk veldig bra bortover. Christian sikret oss med noe som kalles løpende sikring. Datt en av oss ned, så hoppet han til motsatt side. Enkelt og sikkert. Neste hindring, og den mest kinkige på turen, var noe som kaltes Patchells sva. Det lå i navnet, nemlig et svaberg på fjellet som forsvant rett ned i avgrunnen. «Er du 1.85 m høy, så klarer du denne fint», sa guiden vår Christian Nesset med et lurt smil. «He he he», lo Trond og jeg litt nervøst. Vi skjønte ikke helt hva som ventet oss, men plutselig var vi der. En ganske så loddrett vegg, hvor det faktisk ikke var noe særlig å holde fast i. «Dere skal bare sette foten på den lille bolten der, dra dere opp, holde hendene loddrett inn i sprekken der og klatre opp», forklarte Christian. Han viser oss, og med sine lange ben sto han i spagaten med venstre ben bort på bolten, dro høyre ben langsomt til seg, mens han klamret seg fast i den loddrette sprekken med hendene. «Ohhh, melkesyre», sa han med et glis. Så bare «trippet» han så lett som bare det videre. Det så så utrolig enkelt ut da han gjorde det…

Så er det min tur. Jeg får låne litt av armen til Trond, og kommer egentlig ganske greit ut til bolten, men så blir jeg stående. Hvordan i huleste skal jeg klare å reise meg såpass opp til å komme meg videre, og få tak i bedre tak lenger opp? Jeg prøver å sutre litt, men kommer ikke langt med det. «Skjerp deg!», sier jeg hardt til meg selv. «Stol på bena dine, jenta mi», sier min kjære til meg. Og det gjør jeg. Jeg sniker høyrebenet til meg, og får satt den på en bitteliten sats i fjellet. Med det hever jeg meg oppover, og får tak i de gode takene over meg. Jubelen sitter løst – inne i meg – og jeg smiler godt der jeg klatrer oppover. Ett hinder til før jeg er oppe hos guiden, og der må jeg bruke hele kjernemuskulaturen for å komme meg opp. Jeg er oppe. Trond får det også til, og det aller verste er over. Joda, det er noen små utfordringer til før vi er på toppen av femte, og selve kongen Store Skagastølstind (2406) eller Storen som den kalles, men det tar vi senere. Vi fikset denne!

I løpet av klatreturen hadde vi en del problemer med tau som surret seg sammen. Vi klatret tross alt to av gangen, og det ble ofte taukrøll. Vi måtte gå over og under hverandre for å kveile opp, og Christian, stakkars, måtte bruke en del tid til å surre opp. Men nå hadde vi kommet oss opp på topp nr. 4, og kunne ta en god pause. Videre fra her skulle vi rappellere. Jeg hadde gjort det noen ganger inne, for over 20 år siden, så dette skulle bli spennende. «Jeg tror jammen jeg skal la dere gjøre det selv, jeg», sa Christian til oss. Vi skulle bare få en kjapp innføring. Første rappell var 30 meter, og vi ville havne nesten nede i skaret som het Mohns skar, rundt 200 høydemeter fra toppen av Storen. Christian fikset sikringen, viste oss hvordan vi skulle gjøre det og da var det bare å hive seg utfor. Litt guffent å tippe over kanten for første gang, men så gikk det strålende. Fy søren så moro! Dette ble en en ny favoritt-greie 😉

Så var det siste etappe. 200 høydemeter til femte og siste topp for dagen. Et par utfordringer her også, men de gikk bra. Så endelig kunne vi stå på Norges tredje høyeste topp, Store Skagastølstind. Min store drøm! For en følelse. Her tok vi en god pause, hvor vi spiste godt med mat. Det var enda mange timer igjen til vi var nede ved campen. Tre rappelleringer ventet oss, og den første var en loddrett vegg på 25 m. Trond jumpet utfor, og det gikk veldig bra. Det gikk veldig bra for meg også, så da var det bare to igjen. Disse gikk som smurt. Vel nede pakket vi sammen tau og seler, og gikk nedover uten sikring. Christian ville ut på snøfeltene for å spare tid. Å som jeg hater sånne snøbakker… Men det var bare å gjøre som guiden sa, og før vi gikk ned snøfeltene fikk vi ett kort kurs i fall og bremseteknikk med isøks av guiden som skulle vise seg å komme godt med.

Snøen var myk og god å gå i, så det var bare å bruke hælene nedover. Første felt gikk bra. Så var det neste. Denne var en del brattere, og det begynte å knipe i magen min. Christian gikk sammen med meg hele tiden. Lenger ned så jeg Trond skli, snu seg og bremse med isøksen. «Se, han øver seg», sa jeg til Christian. Men det var ingen øvelse. Han hadde sklidd i det bratte partiet, og hadde klart å bremse med øksen. Veldig bra jobbet, Trond, men han var litt «shaky» etter det. Christian gikk sammen med meg hele tiden, og jeg gjorde som han sa. Det gikk bra. Dagen før hadde vi sett helikopter surre rundt ved bandet på Storen, og det viste seg, fikk vi vite etter vi hadde gått snøfeltene, at det var redning av ei dame som hadde falt ned nettopp det siste feltet. Så det var ikke uten grunn at jeg var litt nervøs.

Det var mye løsstein nedover siden, men endelig kunne vi puste ut nede på bandet og ved Skagastølsbu. Det er en gratis DNT «hytte» skulle man havne i knipe. Den ble bygget i 1894, og er av stein på utsiden og tre på innsiden. Enkel, med akkurat det du måtte trenge. Vi møtte et par som skulle sove i telt. De skulle klatre Storen i morgen. Vi fulgte med Christian ut på breen, og fikk beskjed om å følge han hele veien. Det var en del sprekker som vi måtte unngå. Vi måtte trippe over en snøbro som nok snart ville kolapse. Ellers var det bare å tråkke på. Det store partiet med blåis omgikk vi langt opp på høyre side. Snart hadde vi stein under bena igjen. Christian gikk og snakket om alt mulig spennende ting. Utrolig hvor mye han visste. Veldig artig å høre på. Hele veien tilbake gikk jeg og smilte. Ikke alltid like bevisst, men jeg var bare så lykkelig over å ha klart denne turen, og for å ha opplevd drømmen min. Tusen takk Jotunheimen Arrangement for å ha gjort dette virkelig, og tusen takk til guide Christian som guidet oss så sikkert og tålmodig over. Dette vil vi huske for evig og alltid.

30. jun, 2019

To år på rad har vi reist til Romsdalen denne helgen. Det hadde vi tenkt til i år og, men været spilte ikke på lag med oss. Så vi bråsnudde planene, og bestemte oss for Jotunheimen, og Leirungsdalen. Det angret vi ikke på.

Jeg hentet Trond i Lillestrøm, og vi kjørte til Vargbakkane som ligger i enden av Valdresflye. Perfekt parkering om du skal opp på Knutshøe, Besseggens tøffe lillebror, forresten. Vi begynte å gå mot brua som går over Leirungsåe, og med på turen hadde vi med oss 40 000 mygg... Det virket sånn, i alle fall. Har aldri opplevd maken. Noe vi ikke hadde tenkt på, var at de fleste elver og større bekker var ganske så vannsterke. Da vi kom til "overgangen" over Steinflybekken, hadde vi ikke sjans til å komme oss over uten å bli klissvåte. Ville blitt en dårlig start på turen. Så vi begynte å følge en sti oppover Steinflybakkan. Rundt 200 høydemeter måtte vi opp før vi klarte å karre oss over. Håpløst, men nå var vi på riktig side. Etter en stund kunne vi svinge inn i dalen, og for et syn som møtte oss, og våre surrende blindpassasjerer... Tindene bare strakte seg mot oss, og ønsket oss velkommen. Noe så vakkert. Og så frodig og grønt. Her kunne vi bo et par dager. 

Campen satte vi opp ved Raudhamran, og jeg skal love dere at det gikk fort. Vi kunne telle over 100 stikk bare på armene og skuldrene mine fra denne helgen... Ja, ja. Godt vi hadde myggnetting i teltet ;-)

Lørdagen var vi i gang kvart over syv. Det var nydelig vær, men det blåste litt. 3,3 kilometer gikk vi innover i dalen, før vi skulle svinge til høyre og oppover mot Tjønnholsoksle. På motsatt side, rett ved oppgangen til Munken, så vi to flotte reinsdyr løpe oppover fjellsiden. En mor med en kalv. Alltid så moro å se disse dyrene i sitt rette element. Oppstigningen var flott å gå, med noen bratte partier innimellom, men ikke noe vanskelig. Trond fikk øye på et reinsdyr, en bukk, på veien opp, men den ble borte på et blunk. Videre valgte vi å gå til høyre for breen, hvor oppgangen var litt brattere og morsommere enn motsatt side. Og det ble mye artig klyving der. Første lunsjen tok vi også i veggen der, hvor vi fant le fra vinden. Det kom noen kast innimellom som gjorde at vi måtte holde oss fast med stavene for ikke å miste balansen. Vi kom opp på en fortopp først, og derfra var det bare å gå i svak stigning til Tjønnholsoksle (2145). Utrolig kul utsikt her til de andre toppene rundt. De fleste raget vilt over oss. Vi tok kjapt noen bilder før vi nesten blåste bort, og begynte nedgangen til bandet for å gå opp til de to neste toppene. Det var ganske langt ned for å komme opp igjen, men sånn er det ofte når man tar slike runder. 

Neste topp, Tjønnholstinden NV 2 (2208), hadde en av de beste utsiktene vi har hatt. Det å stå slik midt i herligheten med Memurubu langt der nede med det gnistrende grønne vannet i Gjende, Russvatnet like over og flotte kjemper som Surtningssue, Glittertinden og Memurutindane midt i mot, tok nesten pusten fra oss. Hadde det ikke vært for skyene som lå over toppene i vest, hadde både Smørstabbtindane og Hurrungane vært et yndet syn. Hele Jotunheimen lå for våre føtter der vi sto. Dette er noe av det som gjør denne hobbyen så vanvittig flott. Vi gikk videre mot vår siste nye topp for dagen, Tjønnholstinden NV 1 (2220), før vi avsluttet på en topp vi har vært før, Tjønnholstinden (2331). Vi hadde to muligheter for tilbaketuren, og det var å gå ned til bandet igjen, og opp til Tjønnholsoksle og ned ryggen til dalen, og den tilbake til teltet. Eller opp på Tjønnholstinden og ned ryggen mot Leirungsdalen der. Vi valgte det siste for å få en rundtur. På toppen spiste vi lunsj nr. 2, i le bak noen steiner. Været begynte å skifte litt, og mørke skyer beveget seg raskt mot oss fra vest.

Vi spiste fort, og begynte nedgangen sør for toppen. Her begynte vi litt for langt mot øst, så det ble litt brattere nedgang enn vi hadde trengt. Men igjen har jeg min snille fjellgeit med, som kan hjelpe meg der det er verst. Så kommer vi inn på den vardede "stien", og da går det bedre. Denne nedgangen viser seg å bli lang og seig. Men tidvis lettgått, og nedgangen helt ned i dalen går på mose og lyng. Godt for bena. Igjen får vi øye på to reinsdyr, en mor med kalv (mulig de samme som vi så i morges) løpe nedover fjellsiden der vi skulle gå. Skyene fra vest holdt seg bak oss hele tiden, så det ble ikke noe mer ut av det. Vinden løyet mer og mer jo lenger ned vi kom, og snart var det så varmt at det meste av klærne måtte av. For en dag. Ca. 200 meter fra teltet ble vi ønsket velkommen av våre nye kompiser, myggen. Og dere kan tro at de var glade for å se oss igjen.

12 timer på tur, nesten 18 kilometer og 1260 høydemeter. Det er slike dager vi elsker. Og det beste var jo middagen som ventet. To poser gourmet mat fra Real Turmat, og noe godt å drikke til dessert. Nammmmmm!!!! Perfekt avslutning.

Ti på fem søndag morgen begynte regnet. Vi hadde ventet det, men håpet jo i det lengste at Yr skulle ta feil. Men den gang ei. Så vi snudde oss rundt og sov et par timer til. Kl. 09 var vi klare til å gå tilbake til bilen, og myggen ble med. Den siste timen hadde det ikke regnet, og vi begynte å gå i opphold. Vi grudde oss litt til Steinflybekken, men siden vi skulle til bilen og hjem, så hadde vi bestemt oss for bare å vasse over. Og det gjorde vi. Med støvlene fulle av vann vandret vi lykkelige siste stykket til Vargbakkan i øsende regn. Og i tradisjonens tro spiste vi stekt aure på Valdres gjestegård på hjemturen.

 

17. jun, 2019

Det er seks uker siden sist vi var i fjellet, og da ble ikke turen helt som vi hadde håpet på. Denne gangen var mesteparten av snøen borte, og været var meldt strålende på lørdagen. Sommersesongen for toppturer er her!

Utgangspunktet ble Spiterstulen, og teltplass i Visdalen. Jeg hadde lagt opp en rundtur med Bukkeholstindan og Styggehøe, med start på de første. Vi fant en nydelig teltplass ved foten av Styggehøe, og tenkte at vi fint kunne gå resten videre til starten av Bukkeholstindan. Etter litt om og men, og sjekking av kart, bestemte vi oss for å gå opp på Styggehøe først, siden vi tross alt var nærmest den. Så kunne vi ta ting derfra. 

Kvart på åtte var vi i gang på tur. Jeg tror jeg har sagt det før, men jeg må innrømme at jeg trives best på tur uten ski og snø. Det er veldig koselig det og, men det slår ikke dette. Solen varmet. Tørre steiner. Deilig og myk mose. Dette var livet. Ruta gikk bratt opp. 1000 høydemeter fordelt på 2,5 kilometer blir bratt. Og da vi i tillegg gikk litt feil, og endte opp i den bratteste delen, var det nesten så vi måtte snu. Det kunne se ut som vi hadde gått oss fast, men bratte snøpartier og skavler. Vi satte oss ned og spiste litt lunsj, og finne ut av hva vi skulle gjøre. Og vet dere hva? Det var godt jeg hadde med meg min sprøe fjellgeit av en mann. Han tråkket opp ruter, og jeg gikk og klatret etter. Ved den siste hindringen lagde han fine spor i skavelen, kom ned og gikk bak meg opp. Som jeg har sagt før, JEG LIKER IKKE BRATTE SNØPARTIER!!!!!! Endelig kom vi oss opp på ryggen som vi i utgangspunktet skulle vært på mye tidligere. Her var det bare å tasse oppover til første topp, Styggehøe Øst (2200). Og for en utsikt her oppe. Bratte stup overalt, og kul utsikt til Galdhøpiggen. Ca. en kilometer vestover kom vi til neste topp, den høyeste på turen, Styggehøe (2213). Her tok vi lunsj nr. 2. Vi så nå at å ta hele runden, som jeg hadde lagt opp til, ikke var noe poeng. Altfor langt både med tanke på føret og tiden. Så vi ble enige om å kun ta traversen til Nørdre Bukkholstinden og snu og gå tilbake.

Som jeg har nevnt tidligere så har jeg veldig ofte problemer med pusten i høyden. Noen ganger er verre enn andre. Og jeg har funnet ut av hva det er som gjør det. 75 % lungekapasitet i lavlandet, og med medisin kommer jeg opp på 80 %. Dette pluss kronisk jernmangel, gjør at kroppen ikke gidder å samarbeide helt. Pusten er dårlig, jeg blir lett svimmel og tempoet blir deretter. Jeg kommer meg dit jeg vil, om bare på ren og skjær vilje. Det tar bare litt lenger tid enn andre. Dette må jeg leve med. Nok om det.

Neste topp skal forseres, og vi blir overrasket av hvor bratt det faktisk er. Sakte, men sikkert klyver vi nedover, og må ta de verste partiene mot sør. Dette går fint, det er jo dette vi liker. Vi tar tredje topp, Styggehøe V1 (2011) og fjerde Styggehøe V2 (2002) som bare ligger rundt 100 meter videre. Neste topp, Nørdre Bukkeholstinden Ø2 (2082), kommer vi glade opp på, men så er det bråstopp. En bratt hammer på rundt 10 meter går rett ned i skaret til neste topp. Da var det bare å gå ned igjen der vi kom fra, gå rundt på sørsiden og klyveklatre opp til foten av Nørdre Bukkholstinden Ø1 (2095) som vi nå greit kom opp på. Nå var det ikke langt til neste, og siste topp, Nørdre Bukkeholstinden (2149). Her måtte vi virkelig klatre litt for å komme opp. Litt utfordrende, men vi kom da opp. Med nuss og high five og gode klemmer. Syvende toppen i dag. For en tur. Ganske kult å stå på denne ryggen med bre på alle kanter. Litt kronglete å komme seg ned igjen, men så kunne vi trygt gå å plukke med oss sekkene og begynne på tilbaketuren. Vi hadde fortsatt en lang vei å gå. På et svaberg sør for Nørdre Bukkeholstinden Ø2, tok vi lunsj nr. 3. Har noen av dere opplevd at all mat du putter i munnen bare vokser og du får ikke svelget? Det problemet har jeg. Det kan være mat som jeg elsker her nede, men får store problemer med på tur i høyden. Så det ble bare et par sjokoladebiter på meg der. 

Ti over seks på kvelden gikk vi videre. Og vi jukset litt. Vi fulgte snøen langs fjellsiden ned til Bukkeholet. Jeg har aldri vært så lykkelig for snø som da. Vi tok alle snøflekker som var, og bare skle pent nedover. Så godt for kroppen og bena. Vi bestemte oss for å følge Bukkeholsbekken på høyre side, for det så ut som det ville bli en bedre nedfart. Og det ble det. Deilig mosekledde hyller, og ikke altfor bratt. Hvordan vi skulle komme over elven senere, tenkte vi ikke så mye på. Men det skulle vise seg å bli litt mer kronglete enn vi hadde trodd. Det endte med at jeg fikk begge skoene fulle av vann av å gå over denne strie elven. Men vi var bare rundt en kilometer fra campen, så jeg brydde meg overhodet ikke om det. Klokken 21.10 var vi tilbake, og vi kunne nesten ikke skjønne at vi hadde vært på en så flott tur. Nesten 13,5 time. Jeg skal love dere at Lammegryta fra Real Turmat smakte, med deilig sjokolade til dessert. Rundt kvart på elleve trakk vi oss tilbake til teltet, og det tok ikke lange tiden før vi sovnet med et bredt smil om munnen.

Neste dag våknet vi av regnet som falt på teltduken. Snakk om flaks at det ikke var i går. Vi pakket sammen, og tasset tilbake til Spiterstulen i regnværet. Ganske deilig å gå i fjellet i det været. En kilometer fra målet, dukket det plutselig opp en stor gjeng ungdommer bak oss. Vi skvatt til, for vi hørte ikke at de kom. Men de suste forbi oss, en etter en. Det viste seg at de var en skole fra Sverige, videregående skole, som hadde vært her i fem dager på camp, 84 elever tilsammen. Vi gikk til bilen og skiftet til tørre sko og klær. Så var det inn å skravle med Bodil og Bjørn Andreas. Og selvfølgelig få enda en bjørneklem! Vi kjøpte oss Brips, som vi smakte for første gang på vår forrige tur, og ble helt frelst. Noe så godt. Kaffe og kakao ble det også tid til. Så måtte vi komme oss avgårde. Turen hjem gikk veldig bra, bortsett fra et vondt haleben. Og med sushi på veien, ble det en perfekt avslutning på denne første sommerturen. Da er vi endelig i gang!

(Bilder ligger i albumet Styggehøe-traversen)

5. mai, 2019

Fire turdager. Første endte med å måtte snu 300 høydemeter fra toppen grunnet tåke. Andre ble det tassing i Lom grunnet tåke, vind og snø i høyden. Tredje endte med at vi nesten ikke kom oss ned fra fjellet. Fjerde ble å komme seg etter 13,5 timer på tur dagen før... Ikke helt A4 denne miniferien. Her er vår historie.

1. mai: Tidlig avgårde. Nesten ikke en bil på veien. Herlig. Fremme på Strind Gard kl. 10.09. Møter Anne Jorunn som er i full sving med vårrengjøringen på blant annet Fossebrus, der vi skal bo. Vi legger inn matvarene, pakker om sekker og kler oss for topptur. Veiene er bare hele veien opp forbi Sognefjellshytta og parkeringen ved Galgeberget. Det er tåkete, men vi ønsker å gjøre et forsøk på Steindalsnosi (2025). Den ligger rett inntil veien, så i teorien skal det være en enkel og fin topp å nå. Tåken henger over fjellet, men ikke så tett at vi ikke ser noe. Fortsatt har vi relativt god sikt. Høydemeterne går, og snart er vi oppe ved en ganske bratt bakke. Fjellskiene mine går av her, og jeg tar på meg stegjern. Tar ingen sjanse. Trond fortsetter litt til med skiene, men må innse at det er for dumt å fortsette oppover med dem. Vi setter de i kryss midt i bakken, så vi skal finne de igjen, og begir oss oppover dette bratte henget. Vi visste at den siste delen av turen før det flater ut mot toppen ville bli bratt. Og det var forsåvidt greit, hadde vi hatt sikt. Nå pakket det seg skikkelig rundt oss, og vinden hadde økt. Vi tok tiden på hvor fort vi klarte å klyve i dette føret, og det var ikke mer enn 50 høydemeter pr. 13 minutter. Og det var ikke mye. Da vi stoppet for endte gang, så vi at vi var på 1718 høydemeter. Rett over 300 høydemeter igjen. "Dette er ikke liv laga", sa jeg. "Vi må gi oss". Vi så nesten ingenting rundt oss. Så vi snudde snuta, og begynte nedoverturen. Sånn er det å ha denne hobbyen. Oppturer og nedturer, selvom det å snu absolutt ikke noen nedtur. "Det er ingen skam å snu"!

På veien nedover tetter det seg enda mer rundt oss, og det blir vanskelig å finne veien ned. Men vi har kart og kompass, og i tåka finner vi greit ned. Glade for at vi gjorde som vi gjorde, setter vi oss i bilen, kjører til Lom og spiser en deilig pizza hver på restaurant Amore.

2. mai: SNØ! Vi våkner til snø. Er det mulig! Ønsket vårt for dagen er topptur til Bakraste Skagsnebb (2093) fra Krossbu, men det kan se ut som det går ut. Vi pakker sekker og spiser frokost, og tenker at vi kjører opp og ser. Kanskje det er bedre enn meldt.

Veiene var dekket med snø. Rart med tanke på hvordan det var i går. Da vi kom til Krossbu, så vi at tåka hang enda lenger ned i dag. Nede på rundt 1500 moh. Vi hadde ikke lyst på en tur som i går, så vi bestemte oss for å kjøre mot Turtagrø og veien nedover mot Sogndal. Rett etter Krossbu, var det en personbil som hadde kjørt ut. Rett ovenfor lå det en trailer ute i grøfta... "Ojda, godt vi har piggdekk", sa jeg. Vi kjørte videre, og været var utrolig merkelig. Blå himmel hvor vi kjørte mot, og grått og trist der vi kom fra. Da vi gikk ut av bilen for å ta noen bilder, snødde det...mens solen skinte... Og vi blåste nesten bort. På vei ned mot Turtagrø, så vi med ett en bil som sto midt i veien med nødblink. Vi bremset, og merket at bilen bare sklei nedover... med piggdekk. "Kanskje vi kan hjelpe til med å dytte?," sa Trond. Vi hoppet ut av bilen, og skjønte fort hvorfor stakkaren sto der med nødblink. Veien var polert av is. Underkjølt av våt asfalt og kulde. Det var absolutt ingenting vi kunne gjøre. Vi snakket litt med fyren, som var turist og hadde leiebil. Kjæresten hadde gått etter hjelp litt lenger nede, så han sa takk for hjelpen, men de ordnet det visst. Og med dette forandret vi planen igjen. Å kjøre nedover en bratt, svingete vei med is var ingen vits. "Best å komme oss ned fra fjellet før vi havner opp i noe skikkelig alvorlig", sa jeg. Så vi snudde, og kjørte forsiktig tilbake til Lom. 

Så resten av dagen gikk til å gå inn til sentrum, besøke Norsk Fjellsenter med utstillingen "Bergtatt". Kan virkelig anbefales! Spise kanelsnurrer og drikke kaffe og te. Gå en runde ned til elven, innom butikken og så hjem igjen til Fossebrus. Salmalaks, ris, brokkoli og rømme til middag.

3. mai: Vi sov til vi våknet, som var rundt 07-07.30. I dag skulle vi på tur, uansett vær. Trengte ikke være noen topptur, bare tur. Været som var meldt var ikke noe særlig, så vi hadde ingen forhåpninger. Sekkene ble pakket, og vi kjørte til Spiterstulen, og hyttevertene Bodil og Bjørn Andreas. Vi snakket litt med dem, og været var mye bedre enn meldt, så vi bestemte oss for å prøve oss på Leirhøe sør og Leirhøe. Det var to topper til vi kunne tenke oss, men slo fort fra oss det. Igjen gikk vi innover den vakre Visdalen. Blir aldri lei denne dalen. Været var nydelig, solen skinte og det var ikke ett vindpust. Vi gikk der og smilte fra øre til øre. Endelig! Vi hadde tatt med oss fjellskiene, tilfellet det var mer snø innover, og vanskelig å gå på bena. Disse satte vi fra oss ved foten av Leirhøe, slik at vi kunne finne dem da vi kom ned igjen, da vi så at ski var absolutt ingen vits. Det lille som var igjen av snø, var hard nok til å gå med fjellstøvlene på.

Innover mot Hellstugubrean, og oppover fjellsiden ved Veoskardet. Det var tungt å gå, løssnø og stein om hverandre. Været var fortsatt greit, noe tåke nå og da, men fortsatt god sikt. Det begynte å snø litt av og på. Ikke noe vi ikke hadde hatt før på tur. På 1800 høydemeter spiste vi litt lunsj, før vi fortsatte opp ryggen. 200 høydemeter til så jeg at vi var på vei til en av de andre toppene vi ikke skulle ha. Og da så vi en liten topp av rødt fjell. Yes! Det var Leirhøe Sør, og vi manglet bare rundt 100 høydemeter. Det var forsatt bra sikt, så vi gikk med godt mot til denne noe beskjedne toppen i skyggen av storebror Leirhøe, som ruvet over 200 høydemeter høyere. Vi fikk sett blant annet Veobrean og toppene Veobreatinden og Store Memurutinden Vestoppen. For en følelse og endelig være her. Leirhøe Sør (2110). Det er noe eget med det å nå et mål som er satt. Det gir en blanding av mestring og ren og skjær turglede.

Etter noen bilder, spiste vi lunsj nr. 2. Fortsatt greit vær, så vi bestemte oss for å gå videre opp til Leirhøe. Vi tenkte at det ville være bedre å gå ned normalveien mot Leirgrove, enn å snuble nedover der vi hadde kommet opp. Tanken var både lur og god. Trodde vi. Veien opp besto av snø, så vi tok på oss stegjern. Vi hadde nok ikke trengt det, for snøen var ganske løs, men da var vi sikre på at vi ikke sklei. Ganske tungt å gå i sånn snø, men etter tre kvarter til en time, sto vi på toppen av Leirhøe (2330). Det hadde begynt å tette seg mer rundt oss, og det hadde begynte å snø mye. Vi filmet litt, og enda hadde vi sikt. Til vi skulle begynne på nedoverturen.

I går hadde vi sett en film på Norsk Fjellsenter, som viste Jotunheimen, Breheimen og Reinheimen i all slags vær og årstider. Da så vi det været som kalles for "whiteout". Vind, snø og tåke som gjør at man absolutt ikke ser noen ting. "Det har vi heldigvis ikke opplevd", sa jeg til Trond da. Helt til nå. Vinden økte plutselig, det snødde tett og vi så absolutt ingenting. Dette var virkelig ekkelt. Vi visste at på den ene siden hadde vi stup rett ned i breen, og på den andre siden gikk det bratt ned i dalen ved Hellstuguåe. Vi prøvde å sette kompasset, men det hjalp ingenting. Selvsagt! Vi begynte å gå, og etter en liten stund fikk vi såpass sikt at vi kunne se sånn nogenlunde hvor vi var. "Vi har gått for langt ned til venstre", ropte jeg gjennom vinden. "Vi må gå opp igjen". Vel oppe på ryggen igjen, fikk vi whiteout igjen. Umulig å se hvor vi gikk. Litt sikt igjen, og da så jeg veggen som gikk ned i breen. Da holder vi oss i nærheten av den. En varde kommer til syne, og vi jubler. Vi er på rett vei. Igjen blir det whiteout, og igjen ser vi absolutt ingenting.

Istedet for å stå i ro til vi kanskje fikk litt sikt igjen, beveger vi oss nedover. Og plutselig går det veldig nedover. Snø til livet, og panikken kommer. "Hvor er vi på vei ut nå?" Så mye snø og bratt er ingen god kombi. Litt sikt igjen, og vi ser at vi er på vei ned en meget bratt skrent. Vi kommer ikke opp igjen, så det er bare å komme seg nedover. Nå er vi virkelig ute å kjøre. De trygge vardene og ryggen er igjen borte, og foran oss ser vi bare bratte skrenter. Hva skal vi gjøre? Vi hadde sendt melding til Bodil på Spiterstulen om at vi var på vei nedover. Så de ikke skulle bekymre seg. Men dette er ikke bra. Vi ser på hverandre, og siden vi ikke aner hvor vi er, bestemmer vi oss for å fortsette. Vi vil ned fra dette fjellet. Snø og is og stein. Vi må halvveis skli på rompa noensteder, klatre rundt steiner, klatre i snø, stegjern, isøks. Jeg sklir et sted, og Trond får tatt tak i meg, og jeg stopper i en stein. Gråten sitter løst. Det går sakte, men sikkert nedover. Plutselig sklir jeg, jeg klarer ikke å holde igjen. Jeg kjenner en spiss stein mot halebeinet mitt. Det sitrer i hele kroppen, og det kommer bare et hyl. Trond kommer så fort han klarer, men det er jo ikke så mye annet han får gjort enn å trøste. Fy søren det gjør vondt, men vi må videre. Sikten begynte å bli bedre, og jeg kjente igjen hvor vi var. Litt skrått imot oss var Hellstuguhøe, og Hellstuguåe langt der nede. Vi holdt faktisk på å grave oss nedover det ene stedet vi absolutt ikke burde.

Vi kom til et stykke med hard, kompakt snø. Det ene stegjernet til Trond var blitt ødelagt, så han fikk ikke brukt dem. Så han fikk begge isøksene, mens jeg tok på meg stegjernene, og tok frem stavene. Ett musesteg av gangen nedover. Sklei jeg her ville jeg ikke stoppe med det første. Trond sleit litt med å holde seg oppe øksene, og litt lenger nede glapp taket helt. Han sklei nedover, og fikk tatt tak i noen større steiner. Hjertet mitt stoppet et øyeblikk, men det hadde gått bra. Jeg fortsatte med mine musesteg, og det begynte å bli brattere. Da gikk jeg skrått over til en ny rygg med snø og stein. Jeg kom meg godt inn på ryggen og fant en stein jeg kunne sitte på, før jeg tok av meg stegjernene. Så var det bare å stable ben og armer, og gå videre nedover. Her var det endel is oppå mosen. Det gikk sakte, men sikkert. Etter over tre timer nedover fjellet, kom vi endelig til bånn. Jeg tror jeg aldri har vært så glad i hele mitt liv. At dette gikk så bra som det gjorde, var litt flaks.  

Vi løp nesten, eller så godt som det lot seg gjøre med et ødelagt haleben, bortover den slake dalen. Klokken var blitt halv ti på kvelden, så vi måtte skynde oss før det ble for mørkt. Skiene hadde vi jo satt der hvor vi egentlig skulle kommet ned, så de måtte vi finne før vi kunne gå tilbake til Spiterstulen. For å slippe å gå noe særlig oppover igjen, holdt vi oss så høyt oppe som vi kunne. Det var deilig å gå her. Mange snørenner med hard snø. Vi nærmest svevde der vi gikk. Skiene kom til syne, vi festet de på sekkene og gikk i rask gange det siste stykke fra Leirgrove til Spiterstulen. 23.04 ramlet vi inn i resepsjonen. Ingen å se. Jeg sendte en meldig til Bodil om at vi var her. Hun er bare den beste! Og jeg fikk den største bamseklemmen. Vi snakket litt om hva som hadde skjedd. Det var faktisk veldig godt å snakke om det, for jeg må innrømme at jeg tror ikke det hadde helt gått opp for meg hva vi hadde vært igjennom. Før vi dro, fikk vi den beste styrkedrikken jeg noen gang har smakt, Spiterstulens egne Brips. Skikkelige energi på en liten flaske. Det hjalp. Tusen takk, Bodil!

På vei tilbake til Strind Gard skremte vi opp en rype, og endte med å jage en stakkars, og litt dum hare som ikke skjønte at den måtte løpe ut av veien. Istedet jagde den skyggen sin bortover veien, så vi kom ikke forbi før etter en kilometer. Bekmørkt. Lenge siden vi har kjørt i fjellet når det har vært så mørkt. Da vi kom til Fossebrus, lagde vi oss noen helt enkle ostesmørbrød, som smakte fortreffelig. 13,5 timer, 17 km, 1430 høydemeter.

4. mai: Natten ble ikke så god. Rompa var vond, og selv om jeg ikke ville det, kokte hodet over av mange rare tanker. Vi hadde lagt oss nærmere halv to i natt, og klokken fem var jeg lys våken. Tvang meg til å ligge en stund til, og tror faktisk jeg fikk sove et par timer til. Kroppen var utkjørt. Ikke bare fysisk, men psykisk. Svimmel, kvalm. Om det kom av det vonde halebenet, vet jeg ikke. Vi spiste frokost, og kjørte en tur ned til Lom. Der gikk vi litt rundt, litt andre veier enn sist, og gubben fikk seg en skillingsbolle og kaffe. Og te til konå. Han var så sinnsykt støl i lårene, så vi var nok et vakkert syn der vi humpet rundt i sentrum. Ikke så mye mer som skjedde denne dagen enn at vi slappet virkelig av. Barnebarna til Trond og Anne Jorunn kom bortom med noen deilige lefser som vi koste oss med. I morgen skulle vi hjem, og det er første gangen det faktisk er greit å dra hjem. 

5. mai: Spiste frokost. Vasket hytta. Sa hadet til vertskapet, som var i full gang med lamming. Så kjørte vi hjem. Jeg skal innrømme at å sitte så mange timer i bilen med dette vonde halebenet, var VONDT!!! Men uten trafikk gikk det unna, og det hjalp litt å spise sushi på veien.

Til ettertanke: Det er mange tanker som kommer etter en slik tur. Skulle vi gått tilbake samme vei som vi kom opp? Mest sannsynlig. Skulle vi pakket oss inn i jærvenduken til det verste var over? Mulig, men det virket ikke som det ville gi seg med det første. Det er så lett å være etterpåklok, og det kan faktisk hjelpe om vi skulle havne i en slik situasjon igjen.