SISTE NYTT!

1. apr, 2018

Tirsdag, hjem med barna og gode minner fra en herlig påske i Lom og omegn. Onsdag, handle litt småting og pakke... Igjen... Skjærtorsdag, på vei til Spiterstulen med pulk, telt og fjellski. Dette er påsken del 2.

Skjærtorsdag parkerer vi på Spiterstulen rundt 13.30. Det er endel biler der, men ingen problemer å finne en plass. Vi går inn for å betale bom og parkering, og skravler litt med Bodil og kokken. Veldig hyggelige folk. Greit å si ifra hvor vi skal og når vi kommer tilbake igjen. Vi har pakket for telt i 3 døgn, altså fire dager på tur. Dette har vi gledet oss til. Gå inn til Urdadalen, sette opp telt, topptur til Semeltindens tre topper på fredag, tassetur eller noe lørdag, og tilbake til Spiterstulen søndag. Alt er planlagt og tilrettelagt til hver minste detalj. Det eneste vi ikke er herre over, er vær og temperatur.

Turen inn til dalen er bare helt fantastisk. Visdalen viser seg fra sitt beste, og det er harde fine skispor. Vi møter på noen, men etter en times tid i sporet er vi helt alene. To timer bruker vi til oppgangen av Urdadalen. Den er ganske bratt og skarete, så Trond sliter veldig med pulken. Det blir noen ekstra pustepauser, men etter en god halvtime slaker det ut. Solen forsvinner så fort vi begir oss inn i dalen. Da kjenner vi kulden. Men vi er ved godt mot, og ser målet vårt for morgendagen lyse mot oss i enden av dalen. Dette blir bra. Teltet settes fort opp, og vi får både pulk og sekker og bager inn i teltet. Deilig med stor plass. Realen ordnes, og snart spiser vi deilig pasta bolognese og storfegryte. Sjokkis til dessert. Etterpå kler vi på oss, og tar en tur ut i den klare deilige kvelden. Solen er på vei ned, og gradene synker fort. Vi gleder oss masse til turen i morgen. Det blir et slag Yatzy før vi køyer. Det skal bli godt med en god natts søvn i varme soveposer.

Trond sovner tvert. Han tester ut sin nye sovepose, og finner ut at det nesten er umulig å ligge noen annen vei enn på ryggen. Dette gjør at han begynner å snorke... Jeg dytter til han, og det hjelper litt. Allikevel klarer jeg ikke å slappe av. Kroppen har begynt å riste ukontrollert. Jeg prøver å kle av meg litt, for kanskje jeg har for mye klær på i posen. Men det gjør det bare værre. Timene går, og jeg får ikke sove. Rundt 02, må jeg ut og tisse. Fryser fortsatt. På med mer klær og kalde sko. Ute er det helt fantastisk. Månen lyser opp hele fjellheimen, og stjernene fyller den mørke nattehimmelen. Jeg klarer ikke helt å nyte det, for det blåser kaldt, og det er ikke så himla godt å blottlegge hele rumpa for å gjøre det som gjøres. Inn igjen i soveposen, i håp om at jeg kan få noen timers søvn. Men jeg har ikke kjangs. Jeg bruker all energien min til å holde meg varm, så da Trond våkner kl. 06.30, er jeg helt utslitt. Vi blir enige om at å gå på topptur i min tilstand ikke er så lurt. Ikke har jeg krefter igjen, og med null søvn, klarer man ikke å ta de riktige avgjørelsene. Det viser seg at de minus 14-15 gradene vi trodde det skulle bli denne natten, er minus 20-22 om ikke kaldere. Jeg har en sovepose som klarer ned til minus 21, så kanskje ikke så rart jeg ikke fikk varmen i meg.

Hva skal vi gjøre? Vi orker ikke en natt til i kulden, men vi er ikke klare for å reise hjem. "Vi ringer Anne Jorunn og Trond på Strind Gard", sier Trond. Verdt et forsøk, selvom vi ikke har helt trua, siden det tross alt er påske. "Joda, Fossebrus er ledig. De som leide den dro i dag", sier Trond. Vi jubler. Strind Gard redder påsken for oss :-) Vi svinger inn på garden, og blir invitert på kaffe, smultringer og romkake. Alt hjemmelaget. Vidunderlig. Noe mer som er vidunderlig er den deilige varme dusjen, og en god natt søvn i varm seng på koselige Fossebrus. God natt!

Lørdag er vi klar for tur. Vi har planlagt tur inn i Leirdalen, og opp på Storbreahøe (2001). På vei dit møter vi på ikke mindre enn seks elg. Og en av dem hopper rett ut i veien foran bilen. For et majestetisk dyr. Minus 18 står det da vi går ut av bilen. Skiene festes, og vi begynner å tråkke oppover. Det er mange spor oppover, men de aller fleste forsvinner inn på Storbrean og mot Smørstabbtindane. På 1380 m setter vi fra oss skiene. Det er for bratt å fortsette med dem. Vi tråkker i snøen oppover. Holder oss godt unna de store flatene så langt det går. Snøkvaliteten er god, så vi er nokså trygge på at det ikke vil utløse noen skred. Trond ser plutselig to hvite dyr løpenes oppover mot toppen. Jeg prøver å ta bilde, men det blir dessverre uklart. Litt langt unna. Men vi er neste sikre på at det er fjellrev. Kan også være hare, men de løp mer enn hoppet. På 1750 m møter vi på en enorm vegg av snø. Det er siste delen før toppen. Her er det bratt. Vi begynner å gå på skrått retning Bakarste Skagsnebb, og ser etterhvert at vi har bare bratte stupet rett ned på siden. Dette liker jeg ikke. Jeg begynner å tvile, men ser at min kjære klarer seg bra. Han må godsnakke litt med meg før jeg fortsetter. Godt jeg har han. Isøksene brukes flittig bortover siden. Det gjør at jeg kan fokusere på å banke til steg jeg kan sette føttene i med den ene, og holde meg fast med den andre. Egentlig veldig moro, og jeg glemmer helt stupet. Ved det siste henget tar vi på stegjern, og skjønner ikke hvorfor vi ikke har gjort det før. Dette er noe helt annet. Resten av veien går som en lek, og ikke lenge etter er vi på toppen. Det er den bratteste toppen vi noengang har gått opp på vinteren. Tindene lyser mot oss på alle kanter. Selv fra denne toppen som ikke rager mer enn 2001 høydemetere opp, ser vi store deler av Jotunheimen. Ingen skyer så langt vi kan se, og vindstille. Helt unikt. Frem med Jervendukene, pakker oss godt inn i dem og blir sittende på toppen i halvannen time. For en dag. Vi spiser lunsj nr. 2, drikker varm drikke og koser oss med sjokolade. Det kan ikke bli mer perfekt. Ingen andre enn oss. På de andre toppene rundt oss, Storbreatinden, Veslbreatinden, Hurrbreatinden blant annet er det fullt av folk. Og de haster fra den ene toppen til den andre. Vi smiler til hverandre, og nyter hvert minutt på denne flotte toppen. Tilslutt må vi pakke sammen, og begynne nedturen. Da er det på med stegjern igjen. Nedturen blir selvfølgelig også en bratt erfaring, men nå går vi med stegjernene helt ned til skiene. På veien ned ser vi plutselig en harepus hoppe rett foran oss. Den fikk vi et flott bilde av. Utrolig så mange dyr vi ser på bare en dag. Så er det på med skiene å skli resten av veien ned til bilen. For en dag. Vi er så glade for at vi fikk leid oss plass på Strind Gard, og få oppleve dette. Kan ikke bli bedre. Før vi kjører til hytta tar vi en tur til Lom i håp om at butikken fortsatt er åpen. Det er den ikke, men pizzarestauranten der er. De har fantastisk god pizza, så vi spanderer på oss en stor en denne påskeaften. En god avsluttning på en lang og herlig dag.

Søndag tar vi nok et farvel med det som begynner å bli vårt andre hjem, Strind Gard. Takk for oss, og for at dere reddet denne påsken for oss. Vi ses igjen.

Vi kjører over Valdresflye på vei hjem, for å få siste rest av påskefjellene. Vi bruker god tid. Og håpet om at det skal stå et oransje skilt foran Valdres Gjestegård med teksten "Stekt aure" er stor. Det er søndag, og de pleier å ha det på søndager. Og jammen lyser ikke skiltet mot oss med store, sorte bokstaver: STEKT AURE. Da blir det lunsj der, før vi setter snuta hjem. Smaker som vanlig fortreffelig. Denne påsken, både del 1 og 2, har vært perfekt. Fortsatt god 1. og 2. påskedag.

27. mar, 2018

Påsken er godt i gang, og vi har allerede fått noen dager kos i fjellet. Her er første del.

LØRDAG kommer vi til Lom rundt 14.00. Solen skinner, og de snødekte fjellene lyser imot oss. Vi svinger nok en gang inn på den koselig fjellgarden Strind Gard. Trond kommer oss i møte, og viser oss der vi skal bo, en leilighet som ligger under hovedhuset. Akkurat det vi trenger av herlig luksus. Strøm, vann og kjøkken for matlaging. Dette blir bra. Vi pakker ut, og slapper litt av, før vi kler på oss for å finne et sted å ake. Vi går ut på jordet ved siden av fjøset, og begynner å lage i stand en bakke. Kamilla tar første omgang, så fortsetter jeg etterpå. Vi bruker akematten, og den blir superfin ganske fort. Det er varmt og deilig. Vi aker en stund, før vi går inn igjen for å spise hjemmelaget pizza. Kl. 21.30 går Kamilla og jeg ut igjen, og aker litt med hodelykt. Halvmånen lyser opp landskapet, og vi kan se alt rundt oss. Vidunderlig vakkert. Vi er ute i nesten en time, før vi går inn igjen. En god start på vår miniferie.

SØNDAG kjører vi til nok et kjent sted, Soleggen. Kun fire uker siden sist vi var der. Denne gangen har vi bestemt oss for å gå på bena oppover i fjellet, og ha med oss rumpeakebrett og akematten. Å gå på bena i et slikt vinterlandskap faller visst ikke helt i god jord hos noen. Vi ble målt opp og ned av noen hyttefolk som skulle oppover, og en av dem spør meg til og med om "Dere har vel med ski..." Joda, vi har jo det, men ville gå på bena i dag. Midt mellom Soleggen og Sålell finner vi en perfekt topp vi kan ake ned. Bratt og uten steiner. Rumpeakebrettet blir brukt flittig av meg og barna. Trond suser nedover med matten, og jeg må innrømme at jeg synes det går litt fort for at jeg tør å prøve. Det sitter skikkelig langt inne å sette meg på den matten, men etter mye om og men og endel kommentarer som "Pyse!", så gjør jeg det. Kan jo ikke gå ned derfra med stempelet "PYSE!" he he... Jeg suser nedover, og da er det gjort. "En gang til ", roper jeg høyt som en liten unge. Det var veldig moro.

Vi aker hele veien ned, der vi kan, til bilen, og er meget godt fornøyd med dagen i deilig vær og vakre omgivelser. Hadde det ikke vært for vinden i dag, så hadde dagen vært perfekt. Vel hjemme slapper vi litt av, og koser oss med kalkunstek til middag. Etterpå går vi ut og aker litt i en vindstille og deilig kveld. Herlig slutt på dagen.

MANDAG er det meldt skyfri himmel og så og si vindstille. Dette gjør at vi pakker sekken med primus, pølser og godt drikke, og kjører til Leirdalen. I dag skal vi gå på ski. Været vi kjører fra er himmelsk, uten en sky og helt vindstille. Været vi kommer til er dessverre ikke det som ble spådd. Skyene henger tungt over dalen, og endel av toppene gjemmer seg i litt tåke. Uansett er det sinnsykt vakkert her. Vi tar på oss skiene og begynner å tasse innover mot Leirvassbu. Det blåser i alle fall ikke, så vi blir fort varme. Vi ser en topp foran oss, og bestemmer at der vil vi stoppe for lunsj. Det viser seg at rett bak den toppen, ligger Leirvassbu. Nydelig ligger den der i snøen omringet av titalls 2000-topper.

Vi finner et bart platå, hvor vi setter opp primusen og gjør klart for å steke pølser. Da begynner det å blåse. Er det mulig! Det som jeg hadde sett for meg skulle bli en koselig rast i påskesol og med de beste folka, ble heller en kald opplevelse, med de beste folka. Lompene er iskalde, nærmere bestemt halvfryste, kakaoen blir kald omtrent med en gang den røres ut. Hendene blir iskalde etter bare to sekunder uten votter. Rasten blir, forståelig nok, kort, vi pakker fort og begir oss tilbake til bilen. På tilbakeveien gir vinden seg litt, og været letter en del. Toppene rundt oss viser seg frem i all sin prakt, og det er noe av det vakreste jeg har sett. "Her er vi ikke ferdige", sier Trond og jeg i munnen på hverandre.

Til middag denne mandagen skal vi ha påske-taco. Veldig godt. Etter vi har spist, setter vi i gang et spill med Monopol. Vi sitter i to timer før vi må gi oss, på grunn av legging. Men vi lar det ligge til tirsdag, så vi kan fortsette før vi drar hjem. Utrolig moro, og jeg kan vel si at jeg ligger ikke VELDIG godt an...

TIRSDAG fortsetter spillet. Verten Trond kommer ned til oss med nystekte lefser, noe som er en utrolig hyggelig overraskelse. Og de er gode!!!! Virkelig nydelige er de. Det er Kamilla som vinner Monopol tilslutt, etter at vi må avslutte spillet for å spise frokost å tenke på hjemveien. Det er trist at denne miniferien er slutt, men vi har hatt det supert her på Strind Gard og i Jotunheimen. Om to dager kjører Trond og jeg tilbake igjen, til Spiterstulen, og skal gå til Urdadalen og ligge i telt der. Fortsatt god påske!

25. feb, 2018

Med sol hele veien, kjører vi fornøyde E6 nordover, med Lom som mål. Vi har leid hytte i Lom på Strind Gard, noe vi også har blitt tipset av Mari Wedum i Visit Jotunheimen om. Fossebrus, en kjempekoselig hytte, med strøm, vann, eget soverom og dusj/wc. Tacoen lages og nytes, og vi pakker sekkene for turen neste dag. Skal begynne tidlig.

Vi er spente på turen, så ingen av oss sover så godt. Kvart på seks spretter vi opp, spiser frokost, koker vann og pakker resten. Ti på syv er vi på vei mot Soleggen. Denne ganger ser vi alt rundt oss der vi svinger oss opp fjellveien. Humøret er en smule bedre enn sist vi kjørte opp her i tåka. Vi parkerer, og er i gang ti over syv. Været er nydelig og vinden er fraværende. Dette kan ikke bli bedre. Det er ca. 4 km til Sålell, hvor turen oppover mot toppene begynner. Vi ser at det er ikke altfor mye snø rundt omkring, men litt bedre enn sist. Ved Sålell følger vi noen spor et stykke mot Veslkjølen. Blir litt sikksakk-gåing. Fellene til Trond har begynt å gli av, og etterhvert henger de bare og slenger. Så de er det bare å ta av. Da har vi 800 høydemetere igjen til toppen. Godt det ikke er så himla bratt der, men uansett, jeg tar av meg hatten for den mannen. Vi tar første lunsjpause vest for Veslkjølen, og blir enige om at dersom vi ikke kommer på noen topp i dag, så får i alle fall en herlig fjelltur om ikke annet. Med far uten feller, og mor som fersk randoneer, så går ikke denne oppfarten fort. Men vi koser oss, og det er det vi synes er viktigst. Vi gidder ikke å stresse. Det gjør vi aldri. Fjelltur er en nytelse, og det å se på landskapet rundt. Det som slår oss her oppe er den utrolige utsikten. Vi ser veldig mye av Jotunheimen, hele Rondane, Snøhetta og Dovre, Lomseggje og Storivilen og Hestbreapiggane i Breheimen. Det er bare helt fantastisk. 

Vi går videre. Må forsere endel steiner, før vi kommer inn på snøen igjen. Kvart over to er vi oppe på Nørdre Kvitingskjølen (2025), og vi er overlykkelig for å ha kommet opp. Å øve seg og trene med Randoneeski og støvler kan jeg anbefale, noe jeg IKKE har gjort, for jeg var totalt utslitt. Har kun hatt de på en gang, og da gikk vi bare opp til Sålell og tilbake igjen, 4 km og 300 høydemetere en vei. Her snakker vi ca. 12 km og 1100 høydemetere, så kanskje i lengste laget for første ordentlig tur. Men jeg holder ut. Trond må ta av skiene de siste 200 høydemeterne. Da går det ikke å gå uten feller lengre. Vi treffer på tre personer som går i fast takt forbi oss og mot neste topp. De har nok planer om å gå hele runden. Vi diskuterer litt om vi skal ta neste topp også, og begynner såvidt å gå mot den. Men blir enige om å snu. Vi skal tross alt ned igjen.

Trond tasser nedover, og jeg gjør i stand ski og støvler for nedkjøring. Dette er ganske uvant. For det første er det fem år siden jeg sto på slalåm, og det var i preparert bakke. Her skal jeg stå nedover mer lignende en totalt upreparert kulebakke, med løssnø og is om hverandre. Se for dere store marengstopper som ligger strødd overalt. For det andre har jeg aldri hatt så brede ski, så det blir også en utfordring. For det tredje må jeg svinge meg mellom steiner som stikker opp her og der. Så dette går ikke fort, men innimellom får jeg til noe som kan ligne kul slalåm, før jeg må bråstoppe for ett eller annet. Kl. 16.00 stopper vi igjen vest for Veslkjølen, og koser oss med lunsj nr. 2. Så herlig. Solen skinner, og den varmer godt der vi sitter og nyter utsikten til Norges høyeste fjell, Galdhøpiggen med sine tilhørende topper. For en dag. Dette fortjener vi etter siste bomtur, blir vi enige om. Herlig. Rundt 17.00 er vi nede ved Sålell. Da møter vi på de tre fortsatt i fast takt, nå på vei nedover mot Soleggen. Flinke folk. 

Rett før kl. 18 er vi nede ved bilen, veldig slitne, men veldig fornøyde. Perfekt til det siste. Ca. 24 km, 1100 høydemetere og ben som bare beveger seg fordi de må. Gleden av å komme tilbake til en varm hytte, nyte en kald brus og ferdigpizza, er meget stor. Har klart å pådra meg et litt stygt gnagsår på den ene lilletåa, så det må stelles pent med. Resten av kvelden sitter vi pal i hver vår stol, og orker ikke stort. Perfekt avslutning på en flott dag.

Etter å ha levert nøkkel, og skravlet litt med utleievertene Anne Jorunn og Trond som driver Strind Gard, utrolig hyggelig folk, setter vi snuta hjemover. Og det sammen med resten av ferieNorge. Rett etter Hafjell stopper det opp. Ved Swix-butikken ved Fåberg, svinger vi av, og kjører bakveien til Lillehammer. Videre kjører vi østsiden av Mjøsa til Moelv, kjører over brua mot Lillehammer igjen, og fortsetter mot Gjøvik. Ved Lunner og Roa møter vi på kø igjen, og tar optimistisk av mot Gardermoen. På vei ut på E6 igjen, møter vi på kø igjen. Da svinger vi av mot Jessheim og kjører bakveien hele veien til Lillestrøm. Igjen møter vi på kø, men det løsner med en gang. Seks timer hjem. Hipp hurra for vinterferie trafikken ;-)

14. jan, 2018

Etter å ha sjekket yr daglig i en halvannen uke, bestemmer vi oss for å dra på topptur, med ski. Med nyanskaffet toppturski. Utrolig hva slags priser man kan ordne seg med fjorårets modell. Hadde ikke klart å få det bedre brukt, tror jeg. Nok om det. 

Med lang tur planlagt lørdag, ønsket vi denne gangen å overnatte innendørs. På siden Toppturer i Jotunheimen, Rondane og Dovrefjell på Facebook, fikk jeg mange gode forslag, og landet tilslutt på et renovert stabbur fra 1715, foreslått av Mari Wedum fra Visit Jotunheimen. Super, liten hytte med akkurat det man trenger. Vann, strøm, toalett, dusj (bare luksusen) og kokeplater. Vi skulle starte turen lørdag fra Soleggen, og hytta var 20-30 minutters kjøretid fra.

20 minutter før vekkerklokken ringer, altså 04.55, våkner jeg. Klar for tur. Det er mørkt ute, og i dag som i går henger skyene lavt. 06.17 er vi avgårde. Vi møter ikke en eneste bil. Skiltet til Soleggen dukker opp, og vi følger det. Bomvei. Kan betale med Vipps, så da er det bare å vippse i vei. Nå begynner vi å klatre oppover. Skal opp rundt 600 høydemeter til 960 m. Veien vi skal følge på ski begynner litt før snuplassen ved Soleggen. Heldigvis har det kjørt snøscooter der, for ellers hadde det vært litt vanskelig å finne frem i mørket. Jeg spenner på meg mine flotte grønne, veldig breie ski, og begynner å gå. Oj oj. Dette er noe annet enn fjellski. Tyngre, men da får jeg mer trim til bena. Bruker litt tid på å venne meg til en litt annet gåmetode. Vakkert er det i hvertfall ikke ;-) 

Det er kun lyset fra Soleggen vi ser der vi følger veien oppover mot Sålell. Den snor seg godt. Det tar ikke lang tid før tåka pakker seg rundt oss. Det småsnør, og lufta er fuktig. Rim og frost fester seg til oss, så vi ser ut som to vaggende snømenn. Vi følger scootersporene, men ser med ett at de stikker en annen vei enn veien vi skal gå. Påler langs kanten av veien blir det vi tar sjansen på å følge. Og det gjorde vi rett i. Cirka fire kilometer fra bilen, kommer vi til setergrenda Sålell eller Solell, hvor vi skal peile inn Kvitingskjølene med kompass. Vi stiller det først inn på Veslkjølen, går rett til venstre fra veien og oppover i fjellet. Tåka ligger tett, og etter 30-50 meter innover er hyttene borte. Det er ikke dette som bekymrer oss mest. Det er snømangelen. Vi tråkker over stein, og prøver å finne renner vi kan gå i. Dette er ikke bra, og vi er bare på cirka 1200 høydemeter. Det betyr 800 til i disse forholdene. "Dette går ikke", sier vi i kor. Så vi bestemmer oss for å snu. Veldig glade for at vi gjør det, selvom vi er litt skuffet. Vi er så gira og formen er på topp for å klare for denne turen. Men vær og føre får vi ikke gjort noe med. 

Vi må snike oss mellom stein og kvast. Tåka tetter seg mer rundt oss. Plutselig detter Trond rett i bakken. En skikkelig "faceplant". Det ser så komisk ut, at jeg har lyst å brase ut i latter. Men må holde meg for å se om det gikk bra. Jeg hører humring nede i snøen, og skjønner at alt er tipptopp. Trond ler seg skakk, og jeg klarer ikke å holde meg lenger. Så kjører jeg ned ved siden av han, og tror du ikke jeg klarer å gå rett på snørra selv! Hahahaha. "Sympati-faceplant", sier jeg og knekker totalt i latter. Ja, ja. Opp igjen, og tilbake mot setergarden Sålell. Vi venter med å ta av fellene på skiene til vi er forbi et bratt stykke med skare. Sklir vi der, går det raka vegen ned i et juv. Greit å være forsiktig. Så er det bare å få av fellene, og begynne nedkjøringen.

Jeg er litt skeptisk først, for jeg er vant til vaklende fjellski uten kontroll. Men det tar ikke lang til før jeg skjønner at her har jeg full kontroll. For en følelse. Det er akkurat slik jeg håpet det skulle være. Svisj, svisj. Bak meg hører jeg litt "Oj" "Uæææ" og andre gloser. Trond gjør så godt han kan på de vaklende fjellskiene. Jeg synes han er flink :-) Litt knall og fall, men alt i alt meget bra! Jeg får noen bråstopp i steiner på vei ned, så skiene ser ikke akkurat nye ut da vi kommer til bilen... Vel nede ordner vi oss en Real Turmat Lammegryte og te. Det smaker godt. Så kjører vi tilbake til hytta. Vi har bestemt oss for å kjøre litt innover Sognefjellsvegen. Jeg er litt nysgjerrig på hvor bommen står for den stengte fjellovergangen. Trodde det var Liasand, men fant fort ut det er det ikke. Bommen står rett på oversiden av nedkjøringen til Leirdalen. Senere går vi en tur inn til Lom sentrum, så Trond kan få seg en slik skillingsbolle på Bakeriet. Den er godkjent! Vi tasse litt rundt i byen, kikker på stavkirken og tasser tilbake til hytta. 

Søndag ligger vi helt til halv ni. Det er godt. Været er bedre, men det er endel kaldere. Vi pakker og spiser deilig frokost med bacon og brød fra Bakeriet. Siden været er så bra, klarer jeg å overtale Trond til å kjøre opp dit vi var i går. Jeg må se hvordan det ser ut der. Det er jammen vakkert. Himmelen er blå, og solen er på vei over fjellene. Gradene viser -17 i dag. Lufta er tørr. Jeg må gå en tur. Trond sitter igjen i bilen, mens jeg omtrent løper oppover fjellsiden vi gikk i går. For et sted, og for et vær. Jeg rekker å komme to kilometer opp og over tregrensa. "Så det er sånn det ser ut", sier jeg til meg selv, lykkelig over å være her. Hadde jeg visst bedre, kunne vi hatt med oss fjellstøvlene og gått til topps på Kvitingskjølene. Det får bli en annen gang. Selvom helgen ikke ble helt det vi hadde planlagt, hadde vi en superfin tur, og opplevelse. Ha en fortsatt fin søndag.

29. des, 2017

Jeg har en greie i julen at jeg setter "jule" foran alt. Synes det blir litt mer jul når jeg gjør det. Spiser vi frokost så er det selvsagt julemelk, juleost, julefenalår osv. Så da ble det også Juletåke i julefjellet. Og det var det vi hadde. Vi visste det skulle være tåke i fjellet, vi visste at det kunne snø og vi visste at det mest sannsynlig ikke ville dukke opp noen sol på denne turen. So what!!! Vi pakket ski, sekker og pulk og spant avgårde tredje juledag.

Det regner denne dagen her hjemme. Da er det godt å vite at dit vi skal er det i alle fall vinter. Med håp om at løypa til DNTs hytte Eldåbu, som ligger helt sør i Rondane, er kvistet, gjør vi det riktige og kjører innom Venabygd fjellhotell. Her spør vi kjentfolk, og får bekreftet at den er kvistet helt frem. Yes! Da er det bare å spenne på skiene, og tasse inn i tåka. Bilen parkerer vi på Salthashaugen. Vi finner de preparerte løypene fort. Det er første gangen vi skal prøve vår nyinnkjøpte pulk fra finn.no, så det er godt å starte i oppkjørte spor. Disse skal vi følge i omtrent syv kilometer, tror vi. Tåken henger lavt, og vi ser ingenting. Vi har gått her før, så vi vet hvordan det ser ut. Etter litt over fire kilometer, møter vi på tre personer som kommer mot oss. Vi stopper og snakker litt, og han ene spør om vi skal til Eldåbu. Ja, vi skal nå det, svarer vi, og spør i samme slengen om de vet om løypa er kvistet, bare for å være 110 % sikker. Da får vi et kontant NEI! Åååååååååå? Vi ser ut som to spørsmålstegn, og sier at det fikk vi beskjed om fra fjellhotellet at det var. Da sier han at det kan han med sikkerhet si at det ikke er, siden det er han som setter løypa. Og det blir ikke gjort før i slutten av januar. Jammen godt vi traff på han, for å finne Eldåbu i dette været, er så å si umulig, sier den snille mannen. Så da er det bare å snu, og heller gå til en hytte vi har vært på før, Gråhøgdbu. Grunnet været får vi testet ut kompasskunnskapene igjen. Vi går tilbake til det siste skiltet, stiller inn kompasset og går ut i det hvite. Nesten ikke sikt, og ingen anelse om hvor vi går, føler vi at vi er på en liten ekspedisjon. Veldig moro. Jeg må sjekke kompasset ofte, så vi ikke viker ut av retningen. 

Etter et par timer, får vi øye på hytta. Vi treffer rett på med kompasset. Sinnsykt kult. Trond graver frem døra, og vi går inn. Vi ser en person som er på vei mot hytta, så da blir vi ikke alene. Men det har vi ikke regnet med heller. Vel inne, er det bare å sette i gang vedovnen. Det er kaldt i hytta, og på det ene soverommet, er det til og med snø på innsiden av vinduet. Brrrrrrrrr! Jeg får igang ovnen på første forsøk, litt stolt av det da, og ikke lenge etter kommer personen vi så inn. Robert fra Irland. Utrolig artig å treffe folk fra andre land på slike steder. Hvordan havner de egentlig her. Han har fem dager i Norge, og kommer fra Oslo denne dagen med toget til Ringebu. Så taxi til Venabygd og ski til hytta. En meget bereist mann, som har vært overalt, virker det som. Veldig moro å høre alle stedene og historiene han hadde. 

Resten av den kvelden går med på å få varmen i hytta. Det tar lang tid, men så lenge vi har varmt tøy, går det bra. Restene av pinnekjøtt og kålrotstappe varmes opp, og vi nyter enda en julemiddag. 

Torsdag våkner vi 8.30. Vi kikker opptimistisk ut, og ser med stor glede at det er mer sikt. Da kan vi få en god lang skitur etter frokost. Men gleden varer bare litt over en time. Igjen ser vi absolutt ingenting enn hvitt, hvitt og hvitt. Det blåser lett bris, og det har begynt å snø. Det var den skituren. Med null sikt, er det ingen vits i å bevege seg noe særlig langt bort fra hytta. Så vi går ut og graver litt snø bort fra hytta. Og leker oss litt. Det er deilig temperatur, og godt å være ute. Vår iske venn øver seg å stå på skiene sine, for han innrømmer å ikke ha noe særlig peiling. Vi kunne nok øvd litt vi også, men området rundt er ikke bratt nok til at vi får den treningen vi vil ha. Resten av dagen og kvelden går med på å spise, skravle, spise, drikke, spise og skravle. På kvelden tar jeg meg fri fra spisingen, og går en 15 minutters skitur. En herlig følelse å snike seg bort fra hytta i mørket. Helt stille, og helt alene. 

Fredag er vi oppe rundt kvart på ti, og igjen håper vi på bedre vær. Det er lysere, og vi kan se litt av horisonten. En halv time senere, tetter det seg totalt igjen, og begynner å snø. Salige desemberfjellet. Vi spiser frokost, pakker sakene våre og begir oss ut i tåka... igjen. Robert skal være på hytta i et par dager til, og spenner på seg skiene får å trene litt i dag også. Jeg stiller inn kompasset, og så er det bare å begi seg ut i det hvite. Fem minutter senere dukker det opp noen ferske spor, store poter på vei oppover. Vi tror først det er bjørnespor, for de er så store, men bjørnen surrer vel ikke rundt i fjellene nå på vinteren. Så da er det mest sannsynlig Jerv. Kult å se. Igjen treffer vi perfekt med kompasset, noe som føles veldig godt. Gleder oss allerede til neste tur ut i vårt favoritt element. Fortsatt god romjul.