SISTE NYTT!

22. mai, 2018

Med inneklemt dag, og pinse i samme helg, da blir det noen dager man kan finne på noe sprell. Og det gjorde vi. Egotur, 17. mai feiring, togtur, tinderangling, sol, telt, klatre/klyving, kuling, bråpakking og bilsoving. Dette ble en pinse vi sent vil glemme.

Det er litt rart å tenke på at man begynner å få store barn. Ting blir ikke helt som de har vært, og det gjelder også 17. mai. De skal finne på sine ting med sine venner, så da sitter jeg der, da ;-) Trinnet til min kjære manns sønn har ansvaret for mat, lek og moro denne dagen, så han skal stå over pølsegrytene, og fore barn og voksne med godsaker. Så jeg gjør mitt snitt til å tyvstarte pinsen litt. Jeg kontakter Strind Gard for å høre om de har noe ledig til meg, og det er så herlig å få tilbakemeldingen: "Her er det plass, berre kom". Der det er husrom er det hjerterom. Så dette betyr at vi må planlegge pakkingen. De første to nettene skal tilbringes på Strind Gard, og fra fredag blir det telt til mandag. Trond kommer med toget sent 17. mai, så vi bestemmer oss for å pakke teltsekkene helt ferdig, slik at jeg kan ta med det i bilen. Resten jeg skal bruke pakker jeg i en bag, og så er jeg klar.

DAG 1: Vi skal ofte nordover når vi skal på tur, og det blir fort veldig dyrt med alle bomringene på E6. Her i fra og til Lom er det 11 bommer som skal passeres. Når vi ikke har det så travelt, kjører vi bakveiene for å slippe unna litt. Og det tar faktisk ikke så mye lenger tid. I stedet for fire og en halv timer til Lom, bruker vi rundt fem timer, og syv bommer spart. Også er det mindre biler på veien. Så alt i alt, vinn vinn ;-) Denne onsdagen tar jeg også bakveien. Det er varmt i været og nesten ingen andre biler på veien. Jeg reiser fra ordentlig sommervær, som betyr at jeg kun har shorts, singlet og sandaler på meg. Jo nærmere Lom jeg kommer, jo mer synker gradene. Vel fremme i Lom står den på 12 grader, og det er litt overskyet og vind. Mens andre går med bukse og jakke og skikkelige sko, tripper jeg hutrende inn i butikken. Ekstra klær ligger jo langt nede i bagen... "Østlending, altså!" Ja, ja. Jeg svinger inn den velkjente innkjøringen til Strind Gard, hvor jeg må vente noen minutter til vertskapet kommer. Da får jeg tildelt et rom i Gamalstugu, med nydelig utsikt til Storivilen og Lomseggen. Og alle de søte lammene som har kommet.

Jeg kler på meg turtøy, pakker sekken med mat og drikke og går oppover i lia, etter et kart jeg får av Trond. Selvom det er litt kjølig enn det vi har vært vant med de siste dagene, er det en nydelig ettermiddag. Så hvorfor ikke ta middagen ute. En halvtime senere sitter jeg nesten 250 høydemetere over garden, ved foss to av tre. Litt utsikt mot Lom har jeg også. Her nyter jeg middagen og gleder meg masse til turen i morgen. 

DAG 2: GRATULERER MED DAGEN! Jeg titter ut av vinduet kl. 06. Skyfri himmel og ingen vind. Brødskivene går ned på høykant, og jeg smører med meg noen til turen. Endelig skal jeg få prøvd randoneeskiene ordentlig. Kvart på åtte svinger jeg inn på parkeringsplassen nedenfor Krossbu. Det er ikke så mange biler her enda, men de kommer nok. Til min store overraskelse er det faktisk ikke så mye snø der. Store bare flekker strekker seg oppover fjellsiden, og toppen jeg skal på, Veslfjelltind. Dette hadde jeg ikke regnet med. Fersking som jeg er på disse randoneeskiene, feiger jeg ut, og velger fjellskiene istedet. Snøen som ligger, er veldig hard og skarete nå på morgenen. Jeg prøver å gå på fjellskiene oppover, men halvfellene vil ikke ta tak, så jeg bare sklir. Skiene blir satt i sekken, og jeg går på bena oppover. Underlaget skifter fra snø til bart om hverandre. Lemen piler overalt, og jeg får til og med skikkelig kjeft av en ;-) Høydemeterne går, og etter tre timer sitter jeg ved foten av fjellet. Her tar jeg lunsjpause nr. 1. Helt alene er jeg. Innover Smørstabbrean ser jeg klynge på klynge av folk som skal opp på Storebjørn og de toppene rundt der. Da er det godt å sitte her å nyte roen.

Skiene setter jeg fra meg her ved foten, og begynner på steinrøysa oppover mot toppen. 45 minutter senere står jeg på toppen av Veslfjelltind (2157), og suger inn alle inntrykkene man får. Utsikten, fjellene, været... Det finnes ikke noe bedre. Rundt 900 høydemetere på 7,5 kilometer er en behagelig tur. Bilder knipses, og jeg roper Hurra for 17. mai, til meg selv og alle fjellene. Kanskje de 1500 menneskene som har tatt turen til Galdhøpiggen hørte meg ;-) Så finner jeg meg en super plass litt tilbake, på en fortopp som ligger på 2147. Der har jeg lunsj nr. 2. Over to timer sitter jeg der. Det kommer tre, spreke unge folk fra Loftet og som skal videre på flere topper. Det er deilig å sitte der å kunne si at jeg har all verdens med tid, for jeg skal bare på denne. Tilbaketuren må komme tilslutt selvom man ikke vil, og jeg skal jo tross alt hente min kjære på Otta denne kvelden. Nede ved foten av fjellet igjen, treffer jeg på to glade jenter som kommer opp via Veslbrean. Vi skravler litt, så går vi hver vår vei. Jeg spenner på meg fjellskiene, og lurer på hvordan denne nedkjøringen blir. Ustødig som jeg er på disse skiene. Men det går overraskende bra. Slushen har gjort sitt inntog i snøen, og glien er ikke så innmari bra, noe som er positive nyheter for meg. Hadde noen filmet meg nedover her, hadde det nok havnet på noe "morsomste videoer" eller noe sånt. Den innadvendte V-stilen og den litt usikre "UÆÆÆÆÆÆÆÆÆ", er nok et artig syn. Det ble litt gåing i snø og på bar bakke nå også, men da med skiene på. Det vrimler av folk overalt nå, bortsett fra der jeg kommer fra, og parkeringen er stappfull. Denne dagen har til nå vært perfekt, og enda bedre blir den når jeg skal hente min store kjærlighet :-)

DAG 3: Vi våkner til lyden av herlig breking fra naboene på engen. Så kjører vi til eventyr, telting og tinderangling i Hurrungane. Dette er et område vi er lite kjent i, så det vil vi gjøre noe med. Da vi kjører forbi Krossbu rundt 10, er det biler overalt. Parkeringen, langs veien, ja, alle steder det er mulig å sette fra seg en bil. Greit vi ikke skal være her. Ved oppgangen av Fannaråken stopper vi for å ta noen bilder, og da møter vi jammen samme karen som vi møtte på Austre Nautgardstind i fjor høst. Han skal opp på Fannaråken, så vi slår av en prat, ønsker han god tur og kjører videre. Mange turglade folk i heimen på denne fine dagen.

I svingen før vi kommer ned til Turtagrø, stopper vi. Der setter vi fra oss bilen. Vi planlegger hvor vi skal gå, og ser at vi skal opp endel høydemetere. Men det går helt fint. Vi har tross alt hele dagen på oss, og vi kan bruke god tid. Sekkene spennes godt og vi tror vi går en liten snarvei til stien vi skal gå videre. Det gjør vi så absolutt ikke, og det ender med at vi må vasse over en elv. En veldig kald elv ;-) Vel over og på med skoene igjen, går vi i lyng og busker. Det er dette vi har snakket om før. I slike områder, FØLG ALLTID EN STI!!!!! Etter mye styr, kommer vi tilslutt til stien. Denne følger vi, med og uten snø, helt opp til Heimste Skagastølsvatnet. 435 høydemetere. Siste delen består av en bratt snøbakke, og glir vi her, havner vi rett i elven, nesten 100 høydemetere nedenfor... Så gå forsiktig! Vi må over en elv for å finne den perfekte teltplassen, og det gjør vi. Campen settes, og vi klarer ikke helt å svelge den fantastiske utsikten vi har her til fjellene. Til venstre kneiser Skagastølstindane til oss i solskinnet, med Norges tredje høyeste, Storen, mitt i mot. Til høyre hilser Dyrhaugstindane med lange skygger over Skagastølsbrean. Her kan vi bo i fire dager og tre netter. 

Et par med randoneeski i sekken kommer opp stien, som skal bo på hytta som ligger rett på den andre siden av elven. Tindeklubhytta, som tilhører Norsk Tindeklub. Vi tar med oss middagen til en kolle bak teltet, og koser oss med den, og utsikt over Jostedalsbreen og Breheimen. Endelig kan vi sitte ute uten å fryse av oss stompen. Og vi sitter så lenge ute at vi får med oss solnedgangen.

DAG 4: Første topptur. Målet er Nørdre Skagastølstind, og viser det seg at føret er bra, vil vi prøve oss på Skagastølsnebbet også. Mens vi sitter og spiser frokost utenfor teltet, kommer det 14 glade gutter med rando på sekken. Hvor de skal forblir et mysterium, men de fortsetter oppover dalen. Turen starter bratt på en vardet sti rett til høyre for Tindeklubbhytta. Midt oppi kommer vi til en snøflekk, og der klarer vi og rote bort stien. så det blir endel klyving i store stein oppover. Nesten helt på toppen av første kneik, finner vi den igjen. Nå er vi på ryggen, som snor seg bratt oppover. Første hindring er en bratt snøbakke, som så tidlig på dagen er hard skare. Det er bare å begi seg oppover. Som jeg har sagt før, liker jeg ikke bratte snøbakker jeg føler selv jeg ikke har kontroll på. Trond bare går ubekymret oppover, og jeg ser at det går bra. Men allikevel inni meg er jeg redd. Jeg tenker for mye, og midt i bakken friker jeg ut. Jeg roper ut at jeg er redd, og vet ikke om jeg klarer dette... Tilbake får jeg først et spørsmål fra Trond "hvorfor det da?" Akkurat da kunne jeg vridd om nakken hans. Men så ser han at jeg virkelig sliter, og kommer nedover. Da skjerper jeg meg også, og begynner å gå imot han. Vi møtes, og han tar sekken min, som først da jeg får den av merker hvor tung den faktisk er. Da den tyngden er borte, har jeg ingen problemer med å gå resten. Tasser ubekymret opp, faktisk :-) Hva skulle jeg gjort uten min kjære. Takk, igjen.

Resten av turen er bratt, men går nå i stein, og det er bare herlig. Utsikten vi har på vei opp er noe av den flotteste vi noen gang har hatt. Hvite fjelltopper uansett hvor vi snur oss, og Hurrungane som nærmeste nabo. Siste del av toppen er bratt, og ifølge toppturboken vår, er det en enkel passasje til høyre for denne bratte knausen man kan gå, også ta toppen fra baksiden. Denne passasjen besto nå av en bratt snøbakke, så det tok vi ikke sjansen på. En annen mulighet er å gå til venstre for toppen, som betyr litt klatring, noe vi synes er veldig moro. Og etter 835 høydemetere står vi på toppen av Nørdre Skagastølstind (2167). Dette er rått. Uten klatreutstyr, kommer du ikke noe særlig nærmere Storen enn dette. Neste topp vi hadde planer om, er dekt med snø helt til toppen, og uten noen form for utstyr, som stegjern og isøks, dropper vi den. Vi kommer heller tilbake når snøen er borte. Vi pakker oss inn i jervenduken, og blir sittende på toppen i tre timer, og bare nyte. Nede på Skagastølsbreen ser vi to små prikker som er på vei til bandet, og har skjønt i ettertid at dette nok er våre to naboer i hytta.

Nede ved teltet igjen, får vi nok en herlig kveld, hvor vi kan sitte helt til solnedgang. I morgen er det ny tur.

DAG 5: Denne natten blåser det endel. Været er ikke så bra som de foregående dagene, men det er ikke nedbør eller tåke, så dette er helt supert. Målet i dag er Store Dyrhaugstinden. Vi hadde egentlig tenkt å ta en annen topp, men bråbestemte oss for å ta denne siden vi skulle ligge rett ved siden av den. Vi har derfor ikke lest oss opp noe særlig på den, så må ta litt som det kommer. Det eneste jeg vet er at siste del til toppen kan være litt bratt. Høydemeterne går mens vi går oppover i rolig, jevnt tempo. Vinden suser rundt ørene våres, og det kommer noen kast innimellom som nesten velter oss over ende. Deilig med litt vær. Som fjelltoppen Loftet, er dette en lang og dryg rygg. På den siste biten til fortoppen smalner det kraftig inn, og den stupbratte veggen som utgjør nordøstsiden av Dyrhaugstindane kommer til syne. Helt fantastisk. Siden vi ikke har lest oss opp, vet vi ikke helt hva som venter oss. Men vi legger fra oss sekker og staver, og begynner eventyret til hovedtoppen. Vi ser først en topp vi tror er denne, og må klatre litt på venstre siden for å komme opp. Dette har vi savnet. Oppe der, ser vi bare en annen topp som ruver over denne. Ja, den er det vi skal opp, så det er bare å fortsette videre på den smale ryggen. Siste del til toppen velger vi en rute som utgjør endel luftig klatring, og blir enige om at vi i alle fall ikke skal ned igjen samme veien. Endelig står vi på toppen av Store Dyrhaugstinden (2150 i kartet og Wikipedia og 2147 i toppturboka), som domineres av en stor varde bygd i 1916 av Olav Berge. Den tar nesten all plassen på toppen, og med den vindstyrken vi har i dag, er vi ikke der lenge. Vi må holde oss godt fast i det som kan holdes i der oppe, men vi må opp på varden, selvfølgelig. Vanvittig morsom tur, og vi skal tilbake å ta så mange topper videre som vi klarer.

Tilbake går vi en vardet rute, som er enklere klyving. Så er det bare å tasse ned ryggen igjen. Vi prøver å finne en plass i le for å spise lunsj, men det er ikke enkelt. Vinden blåser i alle retninger, så vi må bare sette oss ned et sted. Her er det bare å få i seg litt energi, og fortsette nedover. Vi møter på to menn som er på vei oppover med rando. Han ene er veldig sliten, så vi sier at fortoppen er rett bak den snøtoppen vi ser derfra. Da blir de glade, og fortsetter videre. Snøen har blitt løsere, og vi finner fort ut av at vi kan sette oss på rumpa og ake nedover. Juhuuuuuu! Moro. Og godt å hvile bena litt. Men det er noen bakdeler med det meste. Også her, bokstavelig talt. Rumpa blir kliss våt, men det er verdt det. Ved siste bakke skal jeg til å sette meg ned, men kommer til å sjekke om jeg fortsatt har GoProen på hodet. Det har jeg ikke. Det går et støkk igjennom meg. Ok, tenke tenke... Jeg tror jeg vet hvor den er, og roper ned til Trond at jeg har mistet GoProen, snur meg og begynner oppturen, eller nedturen om du vil, tilbake der jeg kom fra. Det jeg ikke tenkte på, er at jeg har en gentleman til mann, som kommer opp bakken for å hjelpe til med å lete. Det er veldig snilt, men denne gangen er det unødvendig. Jeg viser tegn på at jeg vet hvor den er, og han går litt snurt ned igjen ;-) Den ligger der vi sluttet å ake sist, så det ble ikke mer enn 60-70 høydemetere tilbake. Med den i lommen kan jeg fortsette nedover. Den aller siste bakken ned til teltet blir akt av undertegnede, og nå er alt vått helt inn til trusa.

Vinden har økt, men vi er ikke bekymret enda. Vi har ligget i værre vind enn dette. Klærne tørker fort i denne vinden, da. Vi orker ikke sitte ute, for som oppe på fjellet finner vi ingen steder det er le. Så teltet blir siste utvei. Middagen spises, og vi vet vi har en baconpakke vi skal kose oss med til kvelds, sammen med godt drikke. Og sjokkis, selvfølgelig. Trond går og henter godsakene, og han bruker litt lang tid. Endelig er han tilbake med nyheten: Baconpakken er borte! Og drikkeboksen er blitt dyttet ned i et hull, så han må putte armen helt opp til armhulen ned i vannet for å få den opp. Vi har sett både ravn og måke i området, så vi tenker at det må være en av dem som har tatt pakken. Hvordan og hvorfor aner vi ikke, for den lå mellom to steiner og kan umulig ha forsvunnet nedover. Vi må glise litt. Mens vi ligger i teltet, begynner vinden å øke enda mer. Vinden som er nå konstant er rundt 10-12 m/s, og kastene som kommer jevnlig må være oppe i 15-16, kanskje mer. Bardunene begynner å slite seg løs, og tilslutt må vi bare bråpakke hele campen og komme oss nedover. Dette går ikke. Vi sitter på utsiden av teltet og klarer nesten ikke å holde det igjen. Med mye slit, klarer vi å få surret teltet sammen, og lagt det i posen. Stengene er ødelagte, men det var de egentlig fra før. Strikken fungerer ikke lenger. Vi har prøvd å reparere dem, men det har tydeligvis ikke gått.

Halv ti på kvelden er vi klare til å gå, og det er ikke lett å gå. Vinden tar tak i sekken, og midt ute i elven, må jeg sette stavene godt fast i bunnen for ikke å ramle uti. Vinden løyer litt jo lenger ned vi kommer. Det er deilig. 23.10 er vi ved bilen, akkurat tidsnok før det blir for mørkt å gå. Vi merker nå at kroppen er sliten. Siden vi skal sove i bilen, ønsker vi å sette den et sted med litt mer utsikt. Med alt utstyret på plass, holder vi på å kjøre avgårde med baggasjelokket helt åpent. Ok, litt sliten, ja ;-) Vi kjører inn Tindevegen, og opp på et platå som ligger på 1150. For et sted. Glade for at vi gjorde dette, faller vi inn i en ganske søvnløs natt. Men noen timer får vi.

DAG 6: Kl. 04.30 våkner vi. Vi gløtter ut, og er vitne til et fargespill av en soloppgang ved Steindalsnosi og Fannaråken. Jeg tar endel bilder, og de ligner mer på maleri enn bilde. Vi slumrer litt til, og rundt kvart på syv tar vi fatt på hjemturen over Tindevegen, gjennom Øvre Årdal og over til Tyin. Her har aldri Trond vært, så det er moro å vise frem. Vi bruker god tid, og er hjemme rundt 14.30. Denne turen er starten på et flott fotturår, og vi gleder oss allerede til neste mulighet.

7. mai, 2018

Igjen kommmer vi oss ikke til fjells ... SNUFS!!!!!! Hadde virkelig gledet oss til en toppturhelg på ski, med værmeldingen tilsa ikke trygg ferdsel i fjellet, med 17 m/s på toppene, regn og tåke. Men det ble ingen dårlig helg for det.

Lørdag pakker vi sekkene til overnatting i hengekøye i skogen. Denne gangen skal også Trond prøve. Forrige gang vi sov i skogen, peilet vi ut en lysning lenger inn i marka som kunne være et fint overnattingssted. Vi har et kart over skogen som viser topper og stier. Problemet er at det er vanskelig å se høyder ordentlig på kartet, og mange av stiene som er på kartet finnes ikke lenger, og det er en hel haug med stier som er i skogen som ikke finnes på kartet. Dette blir ikke enkelt. Vi regner med at det kommer til å bli en del surring før vi finner lysningen. Det går en skogsvei gjennom hele marka, som vi tenker er et godt utgangspunkt. Da kan vi nemlig sykle et stykke. I teorien er det en super idé, og vi har gjort det mange ganger. Dog ikke fra den siden vi tenker nå. Dette går nok bra! Siden vi skal overnatte et sted det ikke finnes noe vann, må vi pakke rikelig med det. Det gjør at sekkene blir vel tunge. Vi er vant til det, så vi tenker ikke så mye over det.

Etter å ha kjørt i ca. 10 minutter mot Bjørkelangen, svinger vi inn til høyre, og setter fra oss bilen ved bommen og begynnelsen av Vanakleivdalen. Vi har ikke peiling på hva som venter oss. Vi setter oss på syklene, og merker at dette kan bli tungt dersom det er mye oppover. Veien begynner med en slak stigning. Ikke noe problem. Den slake stigningen går snart over til brattere, og med over 20 kilo på ryggen, blir det for tungt å sykle. 1,6 km bratt oppover blir for mye. Vi drar syklene til vi kommer på toppen. Da kikker vi på kartet for å se hvor vi er. Vi finner ut at lysningen vi så fra Vanakleiva er nok Kukollen, et utkikkspunkt midt i marka. Det betyr at vi må sykle gjennom store deler av marka, over et bekkeløp og tilbake til stien som fører oss til toppen. Vi sykler ned til Breisjøen, og her blir vi enige om å sette camp. Det er bare tullete å sykle så langt for å dra seg opp til toppen med disse tunge sekkene. Da vet vi om en annen vei som er kortere å sykle, og enklere, som vi kan ta senere, dersom vi ser at området er supert for overnatting. 

Vi dumper sekkene, og sykler videre på vestsiden av Mjøssjøen som vi snart skal over. Det er nesten som å fly i forhold. Bekkeløpet forseres, og vi sykler nå mot Nedre Helltjern. Her skal det ifølge kartet være en sti som skal ta oss opp til Kukollen. Og det er det. Ingen skilt, eller anvisninger, men det er den eneste stien i området. Den snor seg bratt oppover, og ikke lenge etterpå står vi på den ene lysningen. Fantastisk utsikt, men ikke noe særlig hyggelig sted å overnatte. Vi går videre, for vi håper og tror at det kan være bedre på toppen. Vi går forbi den andre lysningen vi så, og det er heller ikke noe bra overnattingssted. Endelig kommer vi til det høyeste punktet. Her ser vi ikke en verdens ting på grunn av tykk skog. "Så dette er Kukollen", sier vi litt misfornøyde. Ikke noe bok å skrive seg inn i, bare et solcellepanel som henger høyt oppe på et tre. Vi er veldig glade for at vi ikke dro med sekkene opp hit, for da hadde vi blitt skuffet. På vei ned, setter vi oss på en av lysningene, og spiser lunsj. Så sykler vi tilbake til sekkene våre, og begynner å sette opp camp. Det betyr å henge opp køyene, ordne underlag og legge oppi soveposene. TADAAAAAA!!!! Enkelt og greit. 

Til middag i dag har vi tatt med mørbradbiff som vi skal steke på primusen. Men vi har glemt stekesmør og salt!!!!!! Det går ikke. Så tror dere ikke min kjære Trond sykler tilbake til bilen (det tar bare åtte minutter, for det er så og si bare nedover), kjører hjem, ordner smør og salt, kjører tilbake, sykler oppover forferdelige bakker (dette tar litt lenger tid for det er tross alt nesten bare oppover) og er tilbake ved campen på 53 minutter. Jeg tar av meg hatten for deg, elsklingen min <3 Da går jeg i gang med maten. Tilbehøret er enkelt. Fullkornris og brokkoli. Men det smaker så godt sammen med biffen. Masse smør i pannen. Kjenner nå at vi er sultne. Vi er så glade for at vi bestemte oss for å ha campen her ved vannet. Så mye koseligere. Maten er knallgod, og vi nyter kvelden. Nydelig solnedgang. Og etterhvert sovner vi i hver vår hengekøye til lyden av frosker, fugler, gjess og biler!!?!!! Selv så langt inne i skogen, klarer lyden av biler og motorsykler og russebuss å trenge seg gjennom busk og kratt. Vi er iallefall gode og varme, og vi sovner ganske fort.

Søvnen går litt i rykk og natt, men for min del sover jeg mye bedre enn sist. Og det er bare på grunn av underlaget. Vi våkner kl. 06, men sovner igjen til klokken 09. Solen titter gjennom trærne, og det er en nydelig morgen. Det blåser endel, men temperaturen er god. Etter frokost sykler vi innover i skogen igjen. Vi skal finne en vei til Hærfangkjerka som vi tror er en snarvei i forhold til den vi har brukt før. Vi kommer, etter mye opp og ned sykling, til Sloradammen, og ender ved en snuplass. Der går stien innover og oppover, og finner ut allerede der at dette absolutt ikke er noen snarvei, og det blir bare mer styr å finne plassen, siden det ikke går noen sti dit. Så vi snur, fornøyde med at vi finner ut det. Vi sykler forbi et leirduetårn, som vi krabber opp i, i håp om å få god utsikt, men vi ser bare skog. Tilbake ved Breisjøen spiser vi lunsj, før vi slenger sekkene på ryggen og begynner turen tilbake til bilen. Godt å bli litt bedre kjent i skogen vår.

22. apr, 2018

Mens vindene herjer, og snøen føyker på fjellet, bestemmer vi oss for å ta en natt i skogen i stedet for å dra på skitur. Det angrer vi ikke et sekund på.

Vi pakker fort fredag ettermiddag. Det tar ikke mer enn ca. en halv time å gå dit vi skal overnatte, så vi trenger ikke å stresse. Jeg lager pinnebrøddeig som vi skal grille sammen med grillpølser, og vi tar med litt godt drikke og sjokolade. Det er tross alt fredag. 16.00 kjører vi avgårde, og syv minutter senere kjører vi inn på parkeringen. Deilig for en gang skyld å ikke kjøre så langt. I nedre del av skogen er det fortsatt litt snø, så vi snubler oss oppover med tunge sekker. 19 kilo tippet de i dag. Blir litt trim også da ;-) Etterhvert forsvinner snøen mer og mer, og vanndammene tar over. Vi er så smarte at vi tok på oss gummistøvler, og det skal vise seg å være veldig lurt. Jeg synker ned til leggene i en vannkulp, og et annet sted må vi nesten vade over en myr. Det er dette som er utfordringen nå om våren. Etter enda litt baksing i snøen, kommer vi frem til Vanakleiva.

Været er ikke helt sånn som vi har ventet oss, eller som YR har meldt, men vi setter opp teltet, henger opp hengekøya og ordner resten som må ordnes til en overnatting. Så er det å få igang et bål. Vi finner masse kvist og kvast vi kan bruke. Pølser med pinnebrøddeig surret rundt, grilles. Det er nammenam. Så kommer første regndråpe. NEIIIIIIIII!!!! Det var i alle fall ikke meldt! Jeg pakker sammen hengekøya, så den ikke skal bli våt. Vi avventer litt for å se om det kommer mer, og til vår store glede, gir det seg bare etter noen titalls dråper. Skyene forsvinner, og solen skinner gjennom trærne fra skyfri himmel. Hengekøya henges opp igjen, og vi nyter det flotte været. Skyene skaper en fantastisk horistont, som kan ligne på en lang fjellkjede. Etter hvert som solen går ned, farges skyene rosa. Månene dukker opp, og de første stjernene dukker opp. Vi klarer å holde fyr på bålet i fem timer, før vi finner ut at vi kanskje skal gå å legge oss. Klokken nærmer seg halv tolv på kvelden. Det er lenge siden vi har kunnet sitte så lenge ute, og vi nyter det fullt ut. 

Å komme seg opp i hengekøya med Jærvenduk og sovepose, er ganske interessant. Og nå har det blitt bekmørkt. Jeg klundrer litt, men etter å ha funnet ut hvordan det gjøres enklest, så er det faktisk ikke så vanskelig. Får bare håpe jeg ikke må opp igjen på natten å tisse ;-) Det ønsket går "rett åt skogen" allerede kl. 00.33. Da er det bare å slite seg ut av Jærvenduk, sovepose og køye. Men det er vakkert ute. Millioner av stjerner dukker opp over tretoppene, og det er det som også er så kult med å ligge i hengekøye. Stjernene kan du kikke på når som helst. Jeg kommer meg opp i køya igjen etter litt om og men, og prøver å sove litt. Kl. 01.35 må jeg opp og tisse... IGJEN!!!!! Er det mulig! Litt cider og masse vann har satt sine spor, skjønner jeg. Og det hjelper vel ikke at jeg fryser litt. Etter det sover jeg litt av og på til rundt 04.30. Da begynner kulda virkelig å ta tak. Jeg vet jeg har en ledig plass i teltet, dersom det blir for ille, men med en setning fra Trond, "du kommer nok snikende inn til meg i løpet av natten" i hodet fra kvelden før, biter jeg tennene sammen. En smule sta da. Men når sant skal sies lå jeg utrolig godt. Jeg har fryst værre før, så jeg holder ut. Og jeg får se en nydelig soloppgang, som farger hele horisonten oransje.

Søvnen kommer og går litt til rett før syv, og da hører jeg glidlåsen i teltet. "God morgen", kvitrer jeg langt nede i posen. Jeg får et morgen-nuss. "Vi må få tak i en slik til deg også", sier jeg til han. Vi pakker oss inn i Jærvenduken, og nyter morgensolen med en kopp kaffe og te. Så spiser vi frokost. Kl. 9 kommer de første turgåerne for å skrive seg inn i boka, et hyggelig eldre par, som vi skravler litt med. En time senere kommer det et par til som vi skravler lenge med. Veldig hyggelige de også. I mellom slagene pakker vi sammen campen. Etter at det siste paret går, begir vi oss nedover til bilen. Dette er noe vi skal gjøre mer av. Og noe jeg kan anbefale på det sterkeste.

19. apr, 2018

Da var det tid for en liten egotur igjen. Og jeg hadde lyst på fjell og ski. Og hytte. Eldåbu var jeg på i fjor også, da i minus 24, så dette skulle bli en litt annen opplevelse. Over 35 graders forskjell gjorde sitt på føret.

Bilen svingte inn på Saltashaugen parkering på Venabygdsfjellet rett før halv ett. Jeg smilte om kapp med solen som skinte fra skyfri himmel. "Dette skal bli deilig", sa jeg til meg selv. Solkremen er smurt på, jeg er klar. Jeg svinger på meg den 15 kg tunge sekken, tar på meg skiene og begynner å tasse innover i fjellet. Nesten 15 km er det til hytta, og sist brukte jeg fire timer. Med 15 kg på ryggen blir man automatisk ingen racer, men det har jeg heller aldri skrytt på meg ;-) Slow-ski er liksom blitt trenden nå (har jeg hørt), og der faller jeg inn. Hverdagen suser så fort avgårde uten at man får gjort noe med det, så hvorfor fortsette med det når man er på tur? Nok om det.

Været var som sagt DIGG, og jeg koste meg oppover den slakt stigende bakken. Turen begynte i turistløype, 5,5 kilometer, så tok den av i kvistet løype nordover og lenger inn i fjellheimen. I løypa hadde jeg møtt på noen folk, men med en gang jeg svinge ut av denne, var jeg helt alene. En herlig følelse. Kun meg, og villmarken. I horisonten dukket noen av de ville toppene i Rondane opp, Trolltinden, Storesmeden, Veslesmeden og Storronden. Deilig å være tilbake. Men gleden tok brått slutt. Å gå i turistløypa hadde vært fint. Utenfor ble noe helt annet. Gjennomslagssnø kalles det. Snøen var så myk å gå på, at jeg sank ned til knærne mange steder. 8 km med dette, ble et slit. Og det hjalp ikke akkurat med tung sekk i tillegg. Dette hadde jeg faktisk ikke tenkt på. Trond og jeg hadde vært utfor det en annen gang før, men da var det midten av mai. Etter jeg hadde gått ca. en mil, hadde jeg sunket så mange ganger at jeg holdt på å klikke. Jeg sa noen velvalgte gloser, fy banan og appelsin og sånn, satte fra meg skiene og dumpet ned på en tørr flekk og spiste litt. Det hjalp. Det var jo tross alt sol og vindstille. Nyyyyyyyyyt! Så var jeg igang igjen. Etter en kilometer til, så jeg til min store glede at det dukket opp scooterspor. Disse kunne jeg følge helt til skiltet mot Eldåbu. Snakk om flaks. Dette var jo rene luksusen. Solen stekte, og jeg krysset fingrene om det ikke var noen på hytta. Rundt 800 m er det fra skiltet og ned. Det ble en kamp med snøen på den lille strekka, men endelig dukket hytta opp. Og jeg var alene. YES! Fire timer og tre kvarter brukte jeg. Jeg ble sittende ute på den lille verandaen lenge. Drakk te, spiste den fantastiske middagen bestående av lammegryte og leste. Å bevege seg i snøen uten ski, kunne jeg bare glemme. Jeg prøvde. Snø opp til livet. Ikke kult. Så det ble ski for å hente snø til vannkoking, og det ble ski for å gå på do. Interessant opplevelse. Jeg planla tur dagen etter, så var det natta.

Tåken hang tungt over heimen da jeg våknet. Det var meldt, så jeg var ikke overrasket. Derfor brukte jeg lang tid på å spise og pakke til turen. Noe jeg også merket godt i dag, var solbrente legger... I går hadde jeg nemlig gått med oppbrettede bukser, uten å tenke på at de faktisk skulle vært smurt. Man får igjen for å være så dum ;-) Halv ti var jeg på vei. Jeg tenkte at siden jeg startet så tidlig, så kanskje snøen oppførte seg litt bedre enn i går. Men nei. Jeg kunne følge scooterspor et par kilometer opp mot toppene jeg hadde sett meg ut, men så var det stopp. Jeg kjempet i en kilometer oppover, og fant etterhvert ut at dette ble for dumt. Så viktig var det ikke å komme opp. Så jeg stablet meg litt ned til en bar flekk av lyng og stein, og satte meg godt til rette. Jeg hadde utsikt til Storronden i nord, og Nautgardstindene og Stornubbene i vest. Så dere kan tro jeg koste meg. Rundt halv tolv hørte jeg noen stemmer. Det var fire skiløpere som kom gående fra Rondablikk-siden. Jeg kunne se skiltet ned til hytta, og ventet spent om de svingte dit. De ble stående lenge ved skiltet, kanskje diskuterte hva de skulle, og etter et kvarter gikk de videre mot Venabygd. "Da blir jeg alene i dag også", sa jeg høyt til meg selv, mens jeg danset en liten gledesdans. Noe som er helt normalt på 1100 høydemetere, og langt inn i heimen.

Halv to var jeg tilbake på hytta, og stekte meg litt spekeskinke som jeg spiste sammen med avocado. Nam! Det var ikke så godt vær nå som det var spådd. Skyene dominerte mest, og det blåste frisk bris. Jeg skulle sitte ute. Da jeg fant ut at jeg faktisk hadde med meg Jærvenduken, og kunne brukt den, hadde jeg et annet prosjekt i hodet. Nemlig grave vei til utedoen. Eller... Planen først var bare å grave litt så jeg slapp å gå på ski hver gang jeg måtte gi fra meg litt vann. Men da jeg satt i gang, ble jeg litt bitt. Meter for meter ble gravd, og for at det skulle bli noen nytte av det, måtte jeg grave helt til bakken. Et par steder rakk snøen meg til midt på livet (jeg er 1.72 m høy), så det ble mye skuffing. To timer og femten minutter brukte jeg, og dere kan tro jeg var stolt :-) Resten av kvelden slappet jeg av med middag og lesing, og nydelige dobesøk ;-)

I dag var det overskyet. Jeg var avgårde kl. 08.33, og snøen var litt hardere å gå på. Og det ble en litt bedre tur enn tirsdag. Jeg sank innimellom, men det var ikke på langt nær så mye som sist. Vel oppe i turistløypa, dukket det opp flere folk. De var nok ute på formiddagstrimmen sin. Etter en stund kjørte en scooter forbi med en liten familie ombord, og ikke lenge etter dundret det en militær beltevogn med henger, full av pensjonister forbi. Er det slik friluftslivet skal bli? Fire timer akkurat brukte jeg i dag, og var strålende fornøyd over turen min. Blir kanskje ikke lenge til neste egotur. 

1. apr, 2018

Tirsdag, hjem med barna og gode minner fra en herlig påske i Lom og omegn. Onsdag, handle litt småting og pakke... Igjen... Skjærtorsdag, på vei til Spiterstulen med pulk, telt og fjellski. Dette er påsken del 2.

Skjærtorsdag parkerer vi på Spiterstulen rundt 13.30. Det er endel biler der, men ingen problemer å finne en plass. Vi går inn for å betale bom og parkering, og skravler litt med Bodil og kokken. Veldig hyggelige folk. Greit å si ifra hvor vi skal og når vi kommer tilbake igjen. Vi har pakket for telt i 3 døgn, altså fire dager på tur. Dette har vi gledet oss til. Gå inn til Urdadalen, sette opp telt, topptur til Semeltindens tre topper på fredag, tassetur eller noe lørdag, og tilbake til Spiterstulen søndag. Alt er planlagt og tilrettelagt til hver minste detalj. Det eneste vi ikke er herre over, er vær og temperatur.

Turen inn til dalen er bare helt fantastisk. Visdalen viser seg fra sitt beste, og det er harde fine skispor. Vi møter på noen, men etter en times tid i sporet er vi helt alene. To timer bruker vi til oppgangen av Urdadalen. Den er ganske bratt og skarete, så Trond sliter veldig med pulken. Det blir noen ekstra pustepauser, men etter en god halvtime slaker det ut. Solen forsvinner så fort vi begir oss inn i dalen. Da kjenner vi kulden. Men vi er ved godt mot, og ser målet vårt for morgendagen lyse mot oss i enden av dalen. Dette blir bra. Teltet settes fort opp, og vi får både pulk og sekker og bager inn i teltet. Deilig med stor plass. Realen ordnes, og snart spiser vi deilig pasta bolognese og storfegryte. Sjokkis til dessert. Etterpå kler vi på oss, og tar en tur ut i den klare deilige kvelden. Solen er på vei ned, og gradene synker fort. Vi gleder oss masse til turen i morgen. Det blir et slag Yatzy før vi køyer. Det skal bli godt med en god natts søvn i varme soveposer.

Trond sovner tvert. Han tester ut sin nye sovepose, og finner ut at det nesten er umulig å ligge noen annen vei enn på ryggen. Dette gjør at han begynner å snorke... Jeg dytter til han, og det hjelper litt. Allikevel klarer jeg ikke å slappe av. Kroppen har begynt å riste ukontrollert. Jeg prøver å kle av meg litt, for kanskje jeg har for mye klær på i posen. Men det gjør det bare værre. Timene går, og jeg får ikke sove. Rundt 02, må jeg ut og tisse. Fryser fortsatt. På med mer klær og kalde sko. Ute er det helt fantastisk. Månen lyser opp hele fjellheimen, og stjernene fyller den mørke nattehimmelen. Jeg klarer ikke helt å nyte det, for det blåser kaldt, og det er ikke så himla godt å blottlegge hele rumpa for å gjøre det som gjøres. Inn igjen i soveposen, i håp om at jeg kan få noen timers søvn. Men jeg har ikke kjangs. Jeg bruker all energien min til å holde meg varm, så da Trond våkner kl. 06.30, er jeg helt utslitt. Vi blir enige om at å gå på topptur i min tilstand ikke er så lurt. Ikke har jeg krefter igjen, og med null søvn, klarer man ikke å ta de riktige avgjørelsene. Det viser seg at de minus 14-15 gradene vi trodde det skulle bli denne natten, er minus 20-22 om ikke kaldere. Jeg har en sovepose som klarer ned til minus 21, så kanskje ikke så rart jeg ikke fikk varmen i meg.

Hva skal vi gjøre? Vi orker ikke en natt til i kulden, men vi er ikke klare for å reise hjem. "Vi ringer Anne Jorunn og Trond på Strind Gard", sier Trond. Verdt et forsøk, selvom vi ikke har helt trua, siden det tross alt er påske. "Joda, Fossebrus er ledig. De som leide den dro i dag", sier Trond. Vi jubler. Strind Gard redder påsken for oss :-) Vi svinger inn på garden, og blir invitert på kaffe, smultringer og romkake. Alt hjemmelaget. Vidunderlig. Noe mer som er vidunderlig er den deilige varme dusjen, og en god natt søvn i varm seng på koselige Fossebrus. God natt!

Lørdag er vi klar for tur. Vi har planlagt tur inn i Leirdalen, og opp på Storbreahøe (2001). På vei dit møter vi på ikke mindre enn seks elg. Og en av dem hopper rett ut i veien foran bilen. For et majestetisk dyr. Minus 18 står det da vi går ut av bilen. Skiene festes, og vi begynner å tråkke oppover. Det er mange spor oppover, men de aller fleste forsvinner inn på Storbrean og mot Smørstabbtindane. På 1380 m setter vi fra oss skiene. Det er for bratt å fortsette med dem. Vi tråkker i snøen oppover. Holder oss godt unna de store flatene så langt det går. Snøkvaliteten er god, så vi er nokså trygge på at det ikke vil utløse noen skred. Trond ser plutselig to hvite dyr løpenes oppover mot toppen. Jeg prøver å ta bilde, men det blir dessverre uklart. Litt langt unna. Men vi er neste sikre på at det er fjellrev. Kan også være hare, men de løp mer enn hoppet. På 1750 m møter vi på en enorm vegg av snø. Det er siste delen før toppen. Her er det bratt. Vi begynner å gå på skrått retning Bakarste Skagsnebb, og ser etterhvert at vi har bare bratte stupet rett ned på siden. Dette liker jeg ikke. Jeg begynner å tvile, men ser at min kjære klarer seg bra. Han må godsnakke litt med meg før jeg fortsetter. Godt jeg har han. Isøksene brukes flittig bortover siden. Det gjør at jeg kan fokusere på å banke til steg jeg kan sette føttene i med den ene, og holde meg fast med den andre. Egentlig veldig moro, og jeg glemmer helt stupet. Ved det siste henget tar vi på stegjern, og skjønner ikke hvorfor vi ikke har gjort det før. Dette er noe helt annet. Resten av veien går som en lek, og ikke lenge etter er vi på toppen. Det er den bratteste toppen vi noengang har gått opp på vinteren. Tindene lyser mot oss på alle kanter. Selv fra denne toppen som ikke rager mer enn 2001 høydemetere opp, ser vi store deler av Jotunheimen. Ingen skyer så langt vi kan se, og vindstille. Helt unikt. Frem med Jervendukene, pakker oss godt inn i dem og blir sittende på toppen i halvannen time. For en dag. Vi spiser lunsj nr. 2, drikker varm drikke og koser oss med sjokolade. Det kan ikke bli mer perfekt. Ingen andre enn oss. På de andre toppene rundt oss, Storbreatinden, Veslbreatinden, Hurrbreatinden blant annet er det fullt av folk. Og de haster fra den ene toppen til den andre. Vi smiler til hverandre, og nyter hvert minutt på denne flotte toppen. Tilslutt må vi pakke sammen, og begynne nedturen. Da er det på med stegjern igjen. Nedturen blir selvfølgelig også en bratt erfaring, men nå går vi med stegjernene helt ned til skiene. På veien ned ser vi plutselig en harepus hoppe rett foran oss. Den fikk vi et flott bilde av. Utrolig så mange dyr vi ser på bare en dag. Så er det på med skiene å skli resten av veien ned til bilen. For en dag. Vi er så glade for at vi fikk leid oss plass på Strind Gard, og få oppleve dette. Kan ikke bli bedre. Før vi kjører til hytta tar vi en tur til Lom i håp om at butikken fortsatt er åpen. Det er den ikke, men pizzarestauranten der er. De har fantastisk god pizza, så vi spanderer på oss en stor en denne påskeaften. En god avsluttning på en lang og herlig dag.

Søndag tar vi nok et farvel med det som begynner å bli vårt andre hjem, Strind Gard. Takk for oss, og for at dere reddet denne påsken for oss. Vi ses igjen.

Vi kjører over Valdresflye på vei hjem, for å få siste rest av påskefjellene. Vi bruker god tid. Og håpet om at det skal stå et oransje skilt foran Valdres Gjestegård med teksten "Stekt aure" er stor. Det er søndag, og de pleier å ha det på søndager. Og jammen lyser ikke skiltet mot oss med store, sorte bokstaver: STEKT AURE. Da blir det lunsj der, før vi setter snuta hjem. Smaker som vanlig fortreffelig. Denne påsken, både del 1 og 2, har vært perfekt. Fortsatt god 1. og 2. påskedag.