29. jan, 2020

Tilbake i Lom

Været var meldt greit, og vi hadde bare lyst til å komme oss bort og til fjellene. Så det ble luksus og behageligheter på Strind Gard denne gangen. Vi dro fra et snøfritt østland, og trodde vi skulle komme opp til full vinter. Der tok vi grundig feil. Da vi kjørte inn i Lom sentrum torsdag kveld, ble vi litt satt ut. Ingen snø, og rundt 5 grader. "Ja, ja, vi får gjøre det beste ut av det", sa jeg. Vi handlet litt mat som vi manglet. Etter å ha kastet alt inn på Fossebrus på Strind Gard, kjørte vi til sentrum igjen for å møte vertene på Spiterstulen, Bodil og Bjørn Andreas. Fantastiske mennesker man bare umiddelbart blir glad i. Vi tok en te og kaffe, og fikk skravlet litt, før vi måtte komme oss til hytta og få i oss noe mat. Værmeldingen for morgendagen var absolutt ikke på vår side. Full storm i høyfjellet, og kuling lavere. Hva er det med oss og vind??? Det skulle blåse fra nord-nordvest, så vi bestemte oss for en lavterskel tur opp til Tronoberget rett ved Lom sentrum, for å begrense vinden mesteparten av turen. Oppgangen er sørvendt, så da ville vi holde oss i le til toppen. 

FREDAG 24.01.20: Etter deilige frokostlapper til frokost, kjørte vi det lille stykket til starten av turen opp til Tronoberget. Til vår store glede så vi at det hadde gått andre der, så vi tenkte at da slapp vi å tråkke spor lenger opp. Stien begynner på en smal traktorvei, som går slakt oppover. Etter en stund svinger stien brått fra veien og inn i skogen. Det begynner å bli brattere. Sporene er med oss enda, der stien snor seg opp fjellsiden. Oppover og oppover. Heldigvis er det vindstille, enn så lenge. Dette er deilig. Stien blir enda brattere, og nå har sporene gitt seg. Foran oss ligger en urørt sti for oss å erobre. Snøen er ikke så dyp, så det går bra. Vi må svinge oss rundt et tre som ligger i veien, og her er det greit at vi ikke snubler. Det går bratt ned fjellsiden, så detter vi her, stopper vi ikke med det første. Det blir tyngre og tyngre å gå i snøen. Men vi tar det som trening.

Merkingen på stien var ikke like bra alle steder, så vi surret litt. Men vi brukte god tid, og kikket godt, så vi kom fort inn på riktig vei igjen. Da vi hadde rundt 100 høydemeter igjen, kom vinden sakte, men sikkert snikende innpå oss. Helt i orden. Etter to timer og et kvarter sto vi på toppen av Tronoberget, 890 m.o.h., nesten 600 høydemeter fra start. Vinden blåste kraftig, og vi storkoste oss der oppe. Det er en postkasse med en bok man kan skrive i der, så vi gjorde det. Da så vi at det ikke hadde vært noen der på 14 dager. Jeg så også min lille underskrift fra forrige gang jeg var der, i begynnelsen av november. Trond synes det var knallfint der oppe, og hadde det ikke blåst så innmari, hadde vi nok fortsatt oppover. Det får bli til en annen gang. Vi fant oss litt le bak en høyde litt lenger ned, og puttet oss inn i jærvenduken. Kakao og toddy, og litt sjokoladekjeks skulle nytes. For en utsikt det var her. Vi bestemte der og da at vi skulle ta en hengekøyetur opp hit når det ble litt varmere i været.

Vel nede, tok vi en tur innom Bakeriet i Lom. Der tok jeg en kopp te, og Trond kjøpte en skillingsbolle og en kaffe. Jeg kan dessverre ikke spise sånt, men mannen kunne skrive under på at den var GOD! Etter litt hvile på hytta dro vi tilbake til sentrum, og bestilte en pizza på Fossberg kafé, etter anbefaling fra Bodil. Den var knall. I morgen ville vi opp i fjellene, så vi tenkte at vi bare kjører mot Sognefjellet, ser hvor langt vi kommer og tar det fra der.

LØRDAG 25.01.20: Frokostlapper til frokost i dag også, så bar det avgårde mot Sognefjellet. Vi fikk kjørt helt til avkjøringen til Leirvassbu, og litt forbi mot Jotunheimen Fjellstue. Ingen snø, så vi tenkte vi kunne traske litt oppover for å få litt utsikt. Det kunne vi bare glemme. Hadde vi satt bilen i nøytral, hadde vinden antageligvis blåst den bortover veien. Nei, vi måtte gå til plan B, Raubergstulen. Den ligger på veien opp mot Juvasshytta, men er stengt vinterstid. Veien var måkt til rundt 50 meter nedenfor, så vi parkerte og tok på oss fjellskiene, for her var det herlig vinter. Vi hadde ikke noen stor plan, bare å gå oppover så langt vi orket. Det var en flott dag, og her hadde vi litt utsikt. Vi gikk i le for vinden en stund, til vi kom opp på et platå. Da holdt vi på å blåse bort. Vi fortsatte litt, men på 1400 m.o.h., 550 høydemeter fra der vi startet, måtte vi gi oss. Det var utrolig vakkert der oppe, men det blåste så mye at vi nesten ikke hørte oss selv tenke. Breibent og flotte sto vi nedover til Raubergstulen, hvor vi fant et sted i le for kakao og toddy. Det var massevis av harespor rundt der, og plutselig spratt det en stor hare rett foran oss. Jeg vet at harer ikke løper, men denne så nesten ut som at den løp, så fort som den hoppet bortover. Herlig med dyreliv i fjellet. 

Vinden blåste bare mer og mer, og da vi satt trygt og godt i hytta, føltes det nesten som at den skulle blåse bort. 16-18 m/s, med full storm i kastene. Greit og ikke ligge i telt ;-)

Alt i alt har det vært en superdeilig helg, bort fra kjas og mas. Det er alltid hyggelig å være i Lom og på Strind Gard. Selvom det ikke ble helt den turen vi hadde planlagt og tenkt oss, fikk to fine turer, og masse terapi for sjelen. Dette kan ikke byttes bort med noe.