5. jan, 2020

Nyttårsfeiring i Rondane

Annenhver jul og nyttår deler vi på å ha barna, og i år var vi så heldige å ha barna i jula. Eldstejenta kom hjem, og med de to andre og mormor hadde vi en koselig julefeiring som seg hør og bør. Pinnekjøtt med dertil tilhørende nammenam, hjemmelagde medisterkaker og deilig dessert. Og selvfølgelig pakker. 1. juledag dro vi på en liten tur til Minjarudkollen, som er Fets høyeste topp. Vi rakk det akkurat før vi ble Lillestrøm kommune... En superfin tur, som absolutt ikke blir den siste. Har planlagt overnattingstur dit allerede. Men alt godt tar dessverre alltid en slutt, og andre juledag skulle våre herlige til sine andre respektive for å feire jul og nyttår. Så da satt vi der alene. Heldigvis hadde vi allerede planlagt hva vi skulle gjøre, nemlig fire dager til Peer Gynt-hytta i Rondane. Vi hadde fått leid Kokhuset, en av hyttene, for tre overnattinger. For et par uker siden fikk vi kjøpt pulk nr. 2 på Finn for 800 kroner, så vi gledet oss veldig til å pakke begge til tur. Deilig å slippe tunge sekker på ryggen når vi går på ski.

29. desember: Alt er ferdigpakket i bilen. Vi står tidlig opp for å gjøre ferdig de siste forberedelsene. Jeg baker horn med ost og skinke, som skal fungere som både lunsj og middag. Vi ville være inne ved Peer Gynt ganske sent, og vi visste ikke hvordan det ville se ut med tanke på snø og å grave seg inn. Så greit med enkel mat. Ellers hadde vi pakket restemat fra julen, tatt med god drikke, røre til frokostlapper og litt snacks. Klokken 8.15 var vi avgårde. Turen opp gikk så himla bra, at det er ikke så mye å si fra den. Vi var på Høvringen rundt halv ett, og klokken ett begynte vi ferden inn til Peer Gynt. Det var varmegrader, så de første fire kilometerne gikk fryktelig trått. Vi fikk kladder under skiene, som gjorde at det så ut som vi svevde der vi gikk. Med latteren hengende løst, pustet og peste vi opp den slake bakken mot Smuksjøseter, som ligger halvveis til målet. Selv med slitet var det sinnsykt deilig å være på fjellet igjen. Det var noen få turgåere vi møtte. Etter to timer tasset vi inn foran Smuksjøseter. Trond gikk innom for å høre om det var kvistet helt frem til Peer Gynt. Det begynte å bli mørkt, så det var greit å ha noe å følge. Svaret var positivt.

Sporet videre var ti ganger bedre å gå. Kladdene var forsvunnet, og vi kunne gli slakt nedover. Etter en halv time kunne vi se hyttene. Vi jublet. Men... har dere opplevd den følelsen av å se målet, for så å bruke fryktelig lang tid på å komme seg dit? Du går og går, og føler at du aldri kommer frem. Akkurat sånn var det her. Det tok rundt 20 minutter etter vi så hytta, til vi kunne kunne valse inn foran den vi (les jeg) trodde vi skulle bo i. Klokken var rett over 16, og mørket seg på. Vi fikk gravd oss inn i hytta, men da jeg kom inn ble jeg helt forvirret. Det var ingen kokeplate og gass, kun en klebersteinovn. ”Jeg fikk da beskjed om at det skulle være gass og kokeplater her...”, sa jeg høyt. Jeg fikk fyr i ovnen, og begynte å pakke ut sakene våre. Men jeg klarte ikke å slå meg til ro, og med den lille dekningen jeg hadde, sendte jeg en melding til Knut, verten på Peer Gynt. Dekningen gikk på og av, så det tok litt tid før jeg svar om å ringe. Da hadde jeg funnet ut at vi hadde gravd oss inn i feil hytte. Jeg gliste litt av meg selv, og da jeg fikk ringt, fikk vi forklart at det var en trehytte vi skulle inn i. Den lå rett ved siden av den vi var i, og der trengte vi ikke å grave noe særlig. Dette ble bedre. Der var det både kokeplater, gass og Jøtul-ovn. Nå kunne vi puste lettet ut. Klokken ble så mye som ni før vi kunne synke ned i sofaen og slappe av med horna vi hadde med til mat. Greit å slippe å lage noe mat nå. Gassen var nesten tom, så vi hadde fått beskjed om at vi kunne ta gassen som var i Stallen. Ved måtte vi også ha mer av, og det trodde jeg lå i huset med utedoen. Men disse prosjektene måtte bli til i morgen.

30. desember: Vi våknet til en nydelig soloppgang. Endel vind, men flott vær. I følge værmeldingen skulle det bli kraftig vind på nyttårsaften, så vi måtte få gass og ved i hus i tilfelle vi ble værfaste. Utedoen var gjengrodd med snø, og det tok mannen en time å grave frem døren. Det var godt jeg var i gang med å lage frokostlapper på takka jeg hadde tatt med. Og det skal jeg love dere at smakte godt.

| Har dere lyst å lage det, så er det bare å sjekke ut oppskriften på Mattips |

Tilbake til arbeid. Vel inne på doen, måtte vi fjerne endel snø der inne også. Det så egentlig ganske artig ut. Første oppgave, SJEKK! Nå var det å hente gassflaske. Overalt hvor vi gikk her, måtte vi ha på ski, så vi tasset opp til Stallen, som ligger som en liten perle helt øverst på hytteområdet. Der bodde en venninne og jeg i høst, og den er kjempekoselig, men veldig liten. Med alt utstyret vi hadde med nå, hadde vi ikke fått noe særlig plass. Her hadde vi full dekning, så vi fikk oppdatert litt, og sendt meldinger til våre nærmeste at det sto bra til med oss. Vi måtte grave litt for å komme inn. Så tok vi med oss gassen, og tasset ned til hytta vår med den. Andre oppgave, SJEKK! Så var det ved. Vi trodde det var et vedlager inne på utedoen, men det var det ikke. Så i en melding fra Knut fikk jeg beskjed om at vi kunne ta oss inn på de hyttene vi hadde nøkkel til og hente ved derfra. Det gjorde vi, og snart hadde vi mer enn nok ved til å klare oss. Tredje oppgave, SJEKK! Vi tok med litt ekstra, i tilfelle vi ble værfaste. Oppe på Stallen sjekket vi også værmeldingen, og det viste seg at den dagen vi hadde tenkt oss hjem, skulle det blåse sterk kuling, 20 m/s. Vi snakket frem og tilbake om vi skulle reise hjem igjen nyttårsaften, men ble enige om at om det skulle bli for ille onsdag, så kunne vi være her en dag lenger.

På morningen denne dagen dukket det opp tre tyskere som var på skitur fra Høvringen. De hadde startet veldig tidlig, for de sto utenfor hytta vår da klokken var 9.30. Da var de ved full mot, og gikk videre retning Rondvassbu. Rundt to bestemte vi oss for å rydde benkene ved hovedhytta for snø, så vi kunne sitte der og nyte de siste strålene med sol. Med varm drikke i koppene, og jervenduken på benken, koste vi oss skikkelig i le for vinden i dagens siste lys. Det er dette det handlet om. Stillheten, utsikten som gir mat til øynene og bare det å nyte livet. Ingenting slår den følelsen. Det eneste vi manglet var barna våre, så hadde alt vært perfekt. Solen gikk ned bak fjellene, og da begynte det også å blåse veldig. Vi pakket sammen, og tuslet ned til hytta. Etter bare en halv times tid, hørte vi noen utenfor. Det var tyskerne. De hadde vært på en altfor lang tur, og det hadde vært mye vind oppe i høyden. Slitne og kalde som de var, ba vi de inn i hytta for å varme seg. Det satte de stor pris på. Gutten som var med, kunne ikke være mer enn rundt 12, 13 år. De kunne ikke være lenge for de måtte tilbake til Høvringen, men de fikk litt Bixit sjokolade, og da ble guttungen litt blidere. Klokken var allerede blitt rundt 15, og solen hadde begynt å gå ned. Vi anbefalte dem å stikke innom Smuksjøseter på veien tilbake, og det skulle de. Så var det bare å si hadet, god tur og lykke til.

Tiden var inne for middag. I dag skulle vi ha hjemmelagde medisterkaker, vossakorv, grønnsaker, rødkål, poteter og saus. Et skikkelig herremåltid. Mmmmmmmm, det smakte godt. Det som er litt kjedelig på denne tiden av året, er at dagene er så korte. Og her oppe kan jeg love dere at det ble bekk mørkt. Så kveldene gikk til Yatzy, lesing og strikking. Og bare å se ut i luften. Vi hadde kjøpt en liten DAB radio som vi skulle ha med oss, og den fungerte helt nydelig. Da fikk vi med oss nyheter, og kunne høre litt musikk. Velbrukte 300 kroner.

| Når det gjelder utstyret vårt, synes vi det er viktig å ikke bruke altfor mye unødvendig penger på det. Som pulkene våre. De koster rundt 5-6000 kroner pr. stk. i butikken, og det synes vi er hårreisende. Men Finn er gull til det. 2300 kroner har vi betalt for begge pulkene tilsammen, og det ser ikke ut som de er brukt engang. Vinterbuksene vi har er arbeidsbukser som mannen har fått på jobben. De er vanntette, og tåler ekstrem kulde. De er ikke fancy, men det bryr vi oss ingenting om. Herlig når man kan bruke det man har. Jakka mi fikk jeg til halv pris for seks-syv år siden, og mannens er ”haugammal”. Alt fungerer helt supert. |

31. desember: Vi våknet igjen til en fantastisk soloppgang. Denne dagen skulle vi ikke jobbe noe, vi kunne bare nyte den. Så vi brukte god tid på frokosten, lapper i dag og. Etterpå tuslet vi på ski opp til Stallen for å sjekke siste værmelding, og til vår store glede var været neste dag blitt bedre. Vinden hadde minket, så vi var overlykkelige for at vi hadde bestemt oss for å bli. Vi oppdaterte våre kjære, og Facebook at vi hadde det bra, så gikk vi oss en tur opp i høyden retning Rondvassbu. Det blåste kraftig i dag, men vi hadde godt med tøy på oss, så det var ingen problem. Herlig å være ute, og kjenne på det. Vi gikk en lang runde, og på vei tilbake til hytta igjen, så vi et par som hadde søkt le på benkene vi hadde gravd frem. Jeg tenkte at det hadde vært koselig å sagt hei, og skravlet litt, men det var jeg visst alene om... Rett før vi kom frem, spratt de opp og skynte seg å ta på skiene for å gå. Fikk så vidt et lite nikk før de gikk et par meter ned i løypa, og stoppet. Der ordnet de resten av klærne og staver, og så gikk de avgårde i retning Høvringen. Trond og jeg så på hverandre og ristet litt oppgitt på hodet. De var ikke veldig snakksalige kan vi si.

Solen var igjen på vei ned, og årets siste solnedgang viste seg fra sin beste side. For noen farger. Ganske artig at vi skulle avslutte et tiår og begynne et nytt her oppe langt fra folk og fe. Rosa, blått, gult og oransje blandet seg i en perfekt symfoni. Perlemorskyer dukket opp, og månen lyste gjennom alt. Eventyrlig opplevelse. Årets siste middag skulle lages, og det var pinnekjøtt, rotmos og poteter. Diggedigg! Til dessert ble det cider og sjokolade. Siden det var nyttårsaften, måtte vi holde ut til klokken tolv. Så vi gikk en liten tur i mørket opp til Stallen for å oppdatere oss litt på været, og for å slå ihjel litt tid. Det ble tid til et dobesøk også, før vi tasset tilbake til Yatzy, strikking og lesing. Kvart på tolv kledde vi igjen på oss, spratt champisflasken, tok med stjerneskudd og gikk opp til hovedhytta. Her hadde vi fri sikt ned til Mysusæter, hvor vi kunne se litt av fyrverkeriet. Det var ganske kult. Stjerneskuddet ble tent, etter mye om og men, og vi kunne blåse oss rett inn i det nye tiåret. GODT NYTT ÅR! Vi så blinkende lys bak fjellene fra Høvringen, og rett over oss var det en stripe med stjernehimmel. Så vidunderlig. Vi la oss rundt ett, men fikk omtrent ikke noe søvn denne natten. Vinden ulte, og rev og slet i hytta.

1. januar 2020: Hjemreisedagen. Natten hadde vært tung og søvnløs. Det ble ingen spektakulær soloppgang denne dagen. Jeg hadde akkurat fått på meg stillongs og ullgenser, da jeg kjente det. Akutt dritatrang! Kan jeg si det her??? Vel, nå er det gjort ;-) Å komme seg opp til doen, kunne jeg bare glemme. Jeg røsket med meg papir, og løp ut i den ulende vinden. Dette er det verste med å bo sånn uten tilgang til do. Det blåste fra alle kanter. Jeg gravde fort et hull, og fikk plassert rompa nedi. Var nok et vakkert syn der jeg satt... Nok om det. Lapper ble stekt til frokost, også var det bare å pakke og rydde oss ut. Nøklene la vi tilbake i skapet sitt, og halv tolv var vi avgårde i vinden. Slalåmbrillene var gull, og vi tasset rolig mot Smuksjøseter. Der tok vi oss en liten pause fra vinden, og kjøpte kakao og kvikklunsj. Trond traff på en gammel skolekamerat, som vi ble sittende og skravle med en god stund. Kameraten hadde akkurat begynt å jobbe på Smuksjøseter, så da har vi noen vi kjenner der også. Godt å bekjente litt her og der. Siste stykke gikk mye bedre enn da vi gikk oppover for noen dager siden. Vi slapp kladder, og kunne skli lett i løypa nedover mot Høvringen. Fjellet takket for seg med en nydelig solnedgang med perlemorskyer som toppet herligheten. Takk for oss for denne gangen. Blir nok ikke lenge til vi dukker opp her igjen.

PS. Bilder ligger i fotoalbumet.