13. nov, 2019

Alenetur fra hverdagen

En forespørsel til Trond på Strind Gard, og jeg hadde ordnet meg overnatting noen dager. Lom, mandag til torsdag, alene. Slike spontanturer er de beste.

Mandag 4.11: Jeg kjørte inn i Lom i en nydelig solnedgang, og melisstrødde fjelltopper overalt. For en følelse å være tilbake. Vakre Lom. Litt handling på butikken, så kunne jeg svinge inn på Strind Gard. Fossebrus sto klar til meg. Aldri vært der alene før, så det ville nok bli litt rart. Jeg bar inn alt, og gjorde klart for restemiddag. Lørdagspizza på en mandag, blir alltid riktig! Så pakket jeg sekken for morgendagen, og la planer for randonee-treningstur. Krossbu var ut, skjønte jeg, p.g.a. for lite snø. Så det måtte bli Fannaråken eller Steindalsnosi. Sistnevnte prøvde min kjære mann og jeg på fjellski i begynnelsen av mai, men måtte snu 300 høydemeter fra toppen grunnet tett tåke, kraftig vind og snøvær. Planen var i alle fall lagt, så fikk jeg se når jeg kom opp til Sognefjellet. Resten av kvelden gikk til strikking, mitt andre forsøk på en lue. Natta.

Tirsdag 5.11: Halv seks sto jeg opp, spiste frokost og var avgårde kvart på syv. Alene på veien mot Sognefjellet. Møtte ikke en eneste bil hele veien opp til høyeste punkt. Solen hadde så vidt begynt å lyse opp bak fjellene. Jeg kunne se med en gang at det var veldig lite snø i fjellene for en uerfaren rando-kjører som meg. Så jeg bestemte meg der og da for å droppe skikjøringen og bare nyte fjellet. Ikke en sky på himmelen, rundt 8 minus, null vind. Jeg kjørte til parkeringen ved Galgeberget, og begynte å vasse i snøen vest for Steindalsnosi. Det er alltid så moro å komme seg opp på en topp og få utsikt, men jeg måtte snu etter rundt 30 min. Snøen var flere steder for dyp, og jeg måtte ha forsert en elv. Så jeg kjørte nedover mot Turtagrø, fortsatte oppover Tindevegen og parkerte ved veien inn mot Ringsdalen. Kun rundt fem centimeter snø her, så det var enkelt å gå. Jeg endte opp ved en superfin teltplass på høyre side av Ringselvi. Fant ingen videre sti, så jeg gikk tilbake og over elven ved en demning. Men jeg fant ikke stien på den siden heller, så jeg sklei tilbake over elven, og gikk opp på en liten høyde for å spise lunsj. Solen ble borte, så lunsjen ble ikke lang. Kaaaaaaaaldt. Jeg pakket sammen og gikk ned til bilen igjen. Kjørte til utkikkspunktet rett på oversiden av Oscarhaugshytta, og gravde meg opp på en liten topp der. Det var deilig å stå der i solen og nyte alle toppene i Hurrungane.

Siste lille tur i fjellet gikk til en topp øst for Prestesteinshøgdi. Der møtte jeg på en meget hyggelig kar ved navn Kjell. Etter hva jeg skjønte, jobbet han som fjellfører. Moro å snakke med fjellkjentfolk. Halvannen time kuppet jeg hans ettermiddagstopptur. Det var så sinnsykt godt og varmt å sitte der med utsikt over hele Sognefjellet. For en dag det hadde vært. Vel nede ved bilen, fant jeg ut at siden jeg hadde fått med meg soloppgangen, måtte jeg oppleve solnedgangen også. Så jeg kjørte til høyeste punkt på veien, og ventet. Gradene hadde falt fra minus 3 til minus 9 på kort tid. Kjente det godt på nesa. Men den som ventet på noe vakkert, ventet ikke forgjeves. Nydelig var det. Oransje, rosa og blått perfekt samstemt. 10 timer på tur ble en vellykket dag.

Da jeg satt i stolen i stua på Fossebrus den kvelden, banket Anne Jorunn på døra. Hun og Trond inviterte meg på middag dagen etter, fårikål. Og det fra egenslaktet lam bare to helger siden. Så utrolig koselig, så det var ikke vanskelig å takke ja. Tenk så heldig jeg er.

Onsdag 6.11: Halv syv sto jeg opp, og turen i dag skulle gå til Lomseggje. Sist min kjære og jeg prøvde oss på den, julaften 2018, måtte vi gi opp for snø, is og vind. Denne gangen håpet jeg at det skulle gå bedre. Jeg kjørte til sentrum, svingte til venstre i rundkjøringen mot Stryn og kjørte inn til venstre forbi Norsk Fjellsenter. I enden av veien svingte jeg til venstre, og parkerte ca. 200 m lenger bort. Her står skilt til Smith-hytta og Lomseggen. Skulle ønske de hadde brukt de lokale navnene på disse. Uansett. Rundt halv ni var jeg på vei. Stavene var med i dag, for jeg husker hvor bratt det var sist. Jeg ble litt forundret da stien tok meg langs fjellsiden i stedet for rett opp, som den gjorde sist. Da skjønte jeg at det var to stier til toppen. Og kanskje denne var en smule bedre å komme opp på denne årstiden? 4,6 kilometer til toppen via Smithbue. Stien var snill den første kilometeren, så begynte stigningen… Bratt, ja. Veldig glad for at jeg hadde tatt med stavene mine. Jeg tok høydemeter sakte, men sikkert, og etter to og en halv time var jeg ved Smithbue, 1150 m.o.h. Hytta var en liten steinhytte, som faktisk var åpen for alle og enhver. Det var to benker langs veggene der inne, et lite bord og en stol og ovn som man kunne fyre i om det skulle være litt kaldt. Ved må nok medbringes. Utrolig koselig sted, med en fantastisk utsikt. Jeg tok litt drikke og en smoothie, før jeg gikk de siste 1,3 kilometerne til toppen. På veien gikk jeg forbi skiltet til Storivilen, som er en topp på 2068 m.o.h. Den blir også kalt for Store Lomseggje, og er en topp som vi selvsagt skal få inn på lista vår.

Lomseggen 1289 m.o.h., sto det på skiltet da jeg kom opp. Endelig. 950 høydemeter fra parkeringen. Herlig følelse å stå der oppe. Med utsikt til Norges høyeste fjell, Galdhøpiggen. Jeg ble ikke lenge der opp, for det var superkaldt. Frøys meg nesten bort bare ved å stå stille i noen minutter. Så bilder og video ble tatt, så gikk jeg ned til hytta igjen. Der dro jeg frem Jærvenduken, puttet meg selv inn i den og satt meg ned ved inngangen. Fikk litt ly fra den lille vinden som var. Så var det lunsj og te. Så herlig å sitte der og ha fjellet helt for meg selv. Det ble litt for kaldt etter hvert, så jeg pakket sammen og begynte på nedoverturen. Og igjen, glad jeg hadde med stavene mine. Jeg småsklei og datt litt nedover. Holdt tunga rett i munnen da jeg gikk på stien langs fjellet, for den var smal, og det gikk rett ned. Greit å ikke snuble der. Det er når man går ned igjen fra fjellet at man egentlig ser hvor bratt det har vært. Og det er da man tar seg selv i å si: «Har jeg virkelig gått opp her?» Seks timer brukte jeg alt i alt på turen min i dag, og det er absolutt ikke siste gang jeg går den turen. Må ta med gubben, og jeg må se herligheten på sommeren også.

Jeg fikk dusjet og slappet litt av før jeg gikk på middag til Anne Jorunn og Trond. Så koselig var det. Vi skravlet masse, og de vet så mye de to. Det er så moro å høre på. Og maten! NAM! Jeg tror jeg forsynte meg tre ganger av fårikålen. Den er den beste jeg noen gang har spist. Til dessert fikk jeg servert selvplukket blåbær, og jordbær og solbær fra hagen, med fløte og melk. Som jeg spiste. Var en super sistekveld på gården. Jeg fikk låne med meg noen fjellbøker tilbake på Fossebrus, som jeg kunne nyte før jeg gikk og la meg. Enda en perfekt dag.

Torsdag 7.11: Sto ikke opp før halv åtte i dag. Tenkte jeg skulle ta en liten tur før jeg satte snuta hjemover. Jeg kjørte ned til sentrum, gjennom rundkjøringen og til venstre mot brua. Målet mitt i dag var Tronoberget (890 m.o.h.), og det er to muligheter å komme seg opp dit. En kort, men meget bratt tur rett etter brua (500 høydemeter på 1,5 km), eller en litt lenger tur, 500 høydemeter fordelt på 3,2 kilometer fra Grjotheim. Jeg ville ha mest mulig tur, så jeg valgte den siste. Som på stien mot Lomseggje, begynte denne også veldig snilt. En gammel traktorvei som snodde seg oppover fjellsiden. Da den gikk over i en skogsti, begynte stigningen. Ikke så bratt som turen dagen før, men bratt nok. Herlig å kjenne blodpumpa dunke hardt. Etter en og en halv time, sto jeg på Tronoberget. Utsikten herfra var ikke noe særlig, siden toppen lå litt gjemt bak en del trær. Så jeg gikk litt tilbake, og ut på et platå, og fikk en fantastisk utsikt til hele dalen, Lomseggje og Lom. Så herlig. "Her kan jeg godt sove i hengekøye en natt",tenkte jeg. To og en halv time på hele turen, og en herlig start på morgenen. Da jeg kjørte tilbake til Fossebrus for å pakke og vaske meg ut, begynte det å snø. Snakk om flaks. Fjellet jeg hadde vært på var nesten borte i tåke og skyer. Greit at jeg var tidlig ute.

Å ta noen dager sånn midt i uka, om man har muligheten, gir så utrolig mye. Du fyller på med minner og energi. Og jeg kan absolutt anbefale det.

Til neste gang!