12. okt, 2019

Topptur i ny heim

Torsdag 3. oktober klarte jeg å overtale min kjære til å være med på årets siste fottur. Det var meldt helt sinnsykt flott vær, skyfritt og null vind. Så da kan man ikke bli hjemme for å fikse taket før vinteren 😉 Jeg mailet til Sota Sæter i Breheimen for å høre om vi hadde et dobbeltrom vi kunne bo på, noe de hadde, før jeg sendte melding til mannen min. Måtte jo forsikre meg om at han ville si ja 😉 Breheimen er en heim vi aldri har vært i før, og fra Sota Sæter kan man nemlig se Breheimens stolthet, Tverrådalskyrkja (2089 moh), som jeg tenkte vi kunne prøve oss på. Bilen vi skulle kjøre hadde fortsatt sommerdekk, så jeg fikk fikset skifte på den denne torsdagen også. Alt i siste liten. Men fy søren som jeg gledet meg. Endelig skulle vi på tur sammen igjen.

Fredag 4. oktober: Tidlig opp for å bake horn med ost og skinke til turen, og pakke alt i bilen. Så var det bare å plukke opp Trond i Lillestrøm, så bar det nordover. Fem og en halv time ca. brukte vi. Og det var rart å kjøre gjennom Lom denne gangen. Sota Sæter ligger 27 km fra hovedveien ved Dønnfoss camping. Det var asfaltert helt frem til bommen, og veien videre var kompakt og fin å kjøre på. Mørket seg på, og det var bekmørkt da vi ankom DNT-hytta. Sota Sæter er en gammel seter med flere stabbur som er gjort om til en hytte for Den Norske Turistforening. Utrolig koselig sted, med superhyggelige verter. Kan absolutt anbefales. Det finnes ikke dekning der, så vi fikk ikke sagt ifra at vi hadde kommet frem til våre nærmeste. Men det er de vant med, og er fullstendig klar over at sånt kan skje. Vi fikk et rom i Sjåk-hytta, i andre etasje med dusj, wc og tørkerom i første. Helt perfekt! Nå var det bare å vente til neste dag og tur.

Lørdag 5. oktober (1520 høydemeter, ca. 19 km): Kvart over seks ringte klokka, og rundt halv åtte var vi avgårde. Sola hadde så vidt begynt å farge toppene. Det var friskt og minus åtte grader. Stien snodde seg behagelig oppover i skogen. Så herlig å være på tur igjen. Vi kom til et veiskille, hvor vi fulgte stien til høyre. Snart var vi over tregrensa. Plutselig fikk vi rundt femti meter med dekning, og kunne sende en «Vi er på tur, og har det bra»-melding hjem. Så datt dekningen ut igjen. Vi møtte på snø ganske tidlig, og det ble bare mer og mer jo høyere vi kom. Da vi kom opp i Steindalen, riktig navn til dalen forresten, traff vi på mye … ja, nettopp … STEIN! Og med snøen som lå som et teppe over, var det ganske vanskelig å gå. Ikke lett å se hvor du satte benet, og til tider raste vi gjennom store hull som lå under snøen. Men det gikk ganske greit. Endelig var vi på begynnelsen av Fortundalsbreen, som vi hadde forhørt oss om på hytta kvelden før. Da fikk vi beskjed om at så lenge vi fulgte sporene til guiden som hadde gått der, var det ikke noe problem å gå på den. Greit å vite! Vi fulgte sporene over breen, og kom frem til foten på selve toppen. Fire timer hadde vi brukt, noe som var normaltiden til toppen. Men vi hadde hele dagen, så vi tenkte ikke så mye over det. Vi tok oss en god lunsj her, før vi begynte på de siste 500 høydemeterne.

Første delen var det en del løs stein og snø vi måtte passe oss for. Så kom vi opp på et slakere parti, før det begynte å bli brattere. Det gikk absolutt ikke fort. Flere steder var snøen hard, så det var vanskelig å få tak med støvlene. Så gikk vi og vasset i snø til rett under knærne. Vi ble ganske utslitte, og det var ikke enkelt, men været var med oss, så da gjorde det liksom ikke noe. Solen skinte fra skyfri himmel, og vinden gadd ikke å komme innom for et lite pust engang. Helt unikt. Siste utfordring før toppen var en bratt bakke av snø. Om sommeren er det lett klyving her. Håpet var at vi kanskje kunne bruke steinene en del oppover, men mesteparten lå godt gjemt under snøen. Da tok vi frem isøksen, festet den godt rundt håndleddet, og begynte sakte, men sikkert å gå oppover. Vi hadde fortsatt rundt 150 høydemeter igjen. Vi holdt oppe på bladet med begge hendene, og satte skaftet og piggen godt ned i snøen før vi fant feste for bena. Veldig effektivt, men fryktelig tungt. Vi ble helt utmattet begge to. Jeg har hatt en tendens til å snakke meg ned når det er ting som blir litt vanskelig. På den guida turen i sommer med Christian Nesset, nevnte han dette, at jeg måtte bli flinkere til å snakke meg opp i stedet for ned på turer. Det har jeg tenkt masse på, og denne gangen gikk jeg hele tiden og tenkte «Dette klarer du! Dette klarer du!». Og jeg prøvde hele veien opp å ikke tenke på hva som kunne skje dersom jeg sklei, men hva jeg skulle gjøre. Det gjorde at jeg følte kontroll. Tiden fløy fra oss, og da vi endelig nådde toppen hadde vi brukt tre timer fra breen. Det var ikke mye krefter igjen i noen av oss, og dette har vært den tyngste toppturen til nå til en singeltopp. Men for en utsikt fra Tverrådalsdkyrkja. Klart vær på alle kanter. Hurrungane, Smørstabbtindane, Bukkeholstindane og Galdhøpiggen. Jostedalsbreen med Lodalskåpa. Ja, det var nesten ikke en ting vi ikke så. Planen vår om å sitte på toppen lenge og kose oss, måtte vi skrinlegge, siden vi kom så sent opp. Vi måtte komme oss ned til stien i skogen før det ble mørkt, eller så ville det blitt vanskelig å gå.

Vi tok masse bilder, og jeg må innrømme at jeg grudde meg litt til nedturen og ned den bratte snøbakken. Men det skulle vise seg å ikke være noe problem. Vi snudde rompa til, og sklei på bena nedover med sikkerhet i isøksa. Sånn kontroll som jeg hadde på både opp og nedturen, har jeg aldri følt før, og det var en ny og herlig erfaring. En time brukte vi ned til breen. Der tok vi en velfortjent lunsj nr. to. Så begynte vi på tilbaketuren. Det er alltid når vi går tilbake fra turer at vi merker hvor langt det egentlig er. Vi gikk og gikk og gikk. Solen gikk lenger og lenger ned. På veien opp fant vi en flott teltplass som vi skal benytte til sommeren, og da vi kom dit nå, visste vi at da var det ikke så langt igjen. Litt over en time brukte vi derfra og ned, og rett over tre timer fra breen. Mørket tok oss rett før vi gikk fra stien og ut på veien til setra. 12 timer på tur. Kroppen var sliten, men vi var lykkelige for å ha fått oppleve denne toppen. Vi skal tilbake å ta de to andre toppene som ligger rett ved, og igjen Tverrådalskyrja til sommeren. Ble ikke helt ferdig der 😉

Vi kom på at vi ikke hadde sett Sota Sæter ordentlig i lys, for da vi kom var det mørkt, da vi gikk på tur var det mørkt, da vi kom tilbake fra tur var det mørkt. Så på søndagen før vi dro, kunne vi se hvor flott denne DNT-hytta var. Vi tok masse bilder, i minus 8,5 grader, og fikk sagt ordentlig ha det til stedet. Vi kommer igjen.