19. sep, 2019

Jentetur til magiske Rondane

Forrige gang vi var på tur i Rondane, gikk Eva og jeg nesten konstant i tåke. Denne gangen fikk vi alle årstider i løpet av en dag. Sol, vind, hagl, regn. Vandring i et eventyrlandskap man ikke skulle tro fantes. Det skulle vise seg å bli en tur vi bare kunne drømt om.

Fredag 12.09: Vi hadde booket rom på Rondane Fjellstue fra fredag til lørdag. Bekreftelsen var i boks, så da vi kom dit og fikk høre at hele stedet var stengt denne helgen, ble vi ganske satt ut. Det skulle være et bryllup eller noe, så det var ikke noen ansatte der engang. Vi ble henvist til Rondane Høyfjellshotell, som er de samme eierne. Da vi kom inn der, fikk vi rom til samme pris som vi skulle ha på fjellstua, og i tillegg fikk med frokost. En god «deal», og vi fikk et sted å være. Vi bestemte oss for å ta en liten kveldstur og sjekke ut hvor vi skulle gå neste dag. Vi fulgte skilt mot Veslulfossen. Vi kom frem til en bru, hvor det var skiltet mot Peer Gynt. Dette var stien vi skulle gå i morgen. Så i stedet for å gå over, fortsatte vi veien oppover. Vi gikk langs elva Ula, et elvestryk jeg ikke har sett maken til. Veien gikk over til en sti, som snodde seg som en orm rett ved siden av elva. Det var som å gå i et eventyr. Vannet fosset nedover. Vi var nå på stien som gikk til Spranget.

Det begynte å bli mørkere, men vi klarte ikke å snu helt enda. Vi kom til enda et skilt, som viste at det var 0,6 kilometer til Brudesløret, eller Storulfossen som den heter. Dit ville vi. Elva drønnet langt der nede. Landskapet hadde forandret seg til en dyp kløft. Veggene var som skåret med kniv. Vi måtte helt ut på kanten for å se elva. Brudesløret nærmet seg. Bulderet var ikke til å ta feil av. Og der, rett framfor oss, fosset den nedover fjellsiden, akkurat som et brudeslør. Så vakkert. Vi tok bilder, og begynte turen tilbake til hotellet. Den halvtimen vi hadde tenkt å gå, hadde blitt til over en time, og det var bare en vei. Vi gikk på så vi kom frem til veien før mørket falt. Så var det bare å følge den helt ned. To og en halv time etter vi hadde startet, veltet vi inn på rommet. For en fantastisk start på helgen vår. Dette måtte bare bli bra.

Lørdag 13.09: Rundt halv ni gikk vi ned til frokost. Det lå en eim av omelettdunst over lokalet. Grunnet min kraftige egg-allergi, spurte jeg – som jeg alltid gjør – om det var egg i brødene. Det visste de ikke, så de skulle spørre kokken. Ingen der visste det heller, så det endte med at jeg spiste havregryn med melk. Dunsten av egg begynte også å snike seg inn i kroppen, med kløende øyne og tung pust. Dette er den største grunnen til at jeg ikke er så glad i å bo på hotell og DNT-hytter. Uansett. Vi gjorde oss ferdige, og var avgårde kvart over ti. Solen skinte der vi bevegde oss oppover mot brua. Gradene var nok ikke mer enn rundt 3-4, men det var deilig. Igjen gikk vi langs Ula, bare motsatt side fra i går. Målet i dag var Peer Gynt-hytta, med en avstikker på et par kilometer til Veslulfossen. Vi hadde god tid. Noen ungdommer gikk forbi oss. Det virket som om de hadde det litt mer travelt enn vi hadde. «Håper det blir plass til oss på Peer Gynt», sa vi for hver gang det kom noen forbi oss. Så kom vi til skiltet mot Veslulfossen. En kilometer en vei. Stien gikk slakt nedover og inn i en lav bjørkeskog. Snart kunne vi høre fossen, og for et vakkert syn den var. Vi klarte ikke å se bunnen, men den falt nedover fjellsiden i store mengder. Denne avstikkeren kan virkelig anbefales.

Tilbake på stien, og igjen på vei mot Peer Gynt. Været var fortsatt bra, og vinden glimtet med sitt fravær. Inn i en ny, lav bjørkeskog. Så kom vi opp i det åpne landskapet igjen. Hele rekken av de majestetiske fjellene i Rondane nikket til oss. Og fargene. Høsten hadde virkelig tatt tak i fjellheimen. Rødt, gult, oransje og grønt. Vi satte oss på en stein, og spiste lunsj. I vest dukket Besshøe og Nautgardstinden i Jotunheimen opp. Videre på stien begynte vi å møte på folk som var på vei tilbake fra Peer Gynt. «Jo flere vi møter, jo færre skal overnatte», sa vi med et lurt smil. 21 gikk forbi oss, og enda flere var fortsatt på hytta så vi. Tre minutter før vi kom frem, begynte det så smått og hagle. Vi var fortsatt bekymret om vi ville få plass, og forberedte oss på å måtte gå ned igjen. «Vi kan godt sover der, vi», sa jeg litt på spøk, og pekte på en liten steinhytte i fjellet. Vi gikk inn der det sto kafé, og enda flere folk var der inne. Ved resepsjonen/kiosken/disken sto det en ung jente. «Hei, vi lurte på om det var plass for oss å sove her til i morgen?», spurte jeg. «Et øyeblikk så skal jeg høre med sjefen», sa hun med et smil. Hun kom tilbake med en nøkkel, og sa at de stengte i dag kl. 17, men at vi skulle få sove her allikevel. «Bare gå ut og snakk med pappa», sa hun. Eva og jeg så på hverandre, og smilte bredt. Det stemte at de skulle stenge, men vi kunne sove der, og legge nøkkelen i en boks med kodelås når vi gikk neste dag. For en service. Og tror du ikke vi skulle sove i den lille steinhytta jeg hadde spøkt om at vi kunne bruke. Helt fantastisk.

Vi jobbet veldig med å få fyr på ovnen. Veden var rå, og det var ingen tennbriketter eller papir for å hjelpe litt til. Så jeg spikket små fliser som vi kunne bruke. Men det ville ikke ta ordentlig fyr. Vi heiv på noe gammel stearin, og etter rundt tre kvarter vant vi! Ilden var i gang, og varmen begynte å bre seg i den lille koia, og oss. Vi tok en kopp te, litt sjokolade og fikk varmen i oss, før vi bestemte oss for å ta en tur rundt i området. Det hadde begynt å regne en time før, så det var bare å kle på seg. Vi gikk over brua til den andre siden, og gikk langs elven innover i dalen. Igjen ble vi gående i et eventyr. Hvordan snø, is og vann hadde jobbet i tusenvis av år på disse steinene, var helt ubegripelig vakkert. Vi vadet over elven et stykke oppe, og gikk tilbake mot hytta. I morgen før vi gikk tilbake til bilen, skulle det bli bra vær, så vi ble enige om å ta en liten bildetur da. Vi kom forbi en gammel steinhytte, som lå litt fra de andre. Uløybue, het den, og er fortsatt i bruk. Asbjørnsen fikk første gang fortalt om Peer Gynt fra denne bua, som senere inspirerte Ibsen til å skrive dramaet Peer Gynt. Utrolig kult.

Da vi kom på tunet ved kafeen, var det helt tyst. Vår lille tur, hadde blitt til en tur i over en time, og på den tiden hadde alle som var der, dratt. Vi var helt alene. Så vi gikk til vårt lille krypinn, Stallen som den blir kalt, og begynte på middag. Jeg stekte meg toast, og Eva lagde en Real. Resten av kvelden gikk til kortspill, og å slappe av i sengene. Vi var så redde for at vi skulle fryse i løpet av natten, at vi matet ovnen rett før vi la oss. Det skulle vi IKKE ha gjort… Varmen slo oss helt ut, og vi fikk ikke sove på grunn av det. Vinduet var helt åpent, og vi hadde hatt døra oppe også. Vi var ikke vant med å sove i en hytte hvor soverommet var i samme rom som ovnen. En ganske søvnløs natt, men en erfaring rikere.

Søndag 14.09: Kvart over syv måtte jeg på det lille rommet. Ute var det kjølig, men vindstille og flott vær. Jeg fyrte opp ovnen igjen. Vi spiste frokost, kledde på oss og gikk ut på vår bildetur. Og for noen bilder vi fikk. Snøen hadde lagt seg som et tynt teppe på fjelltoppene, og lagde en fin kontrast til høstfargene. Rett og slett magisk! Kvart på elleve gikk vi fra hytta. I løpet av morgenen hadde vinden tatt seg opp. Det blåste masse, og den var kjølig. Vi møtte på noen friskuser som skulle til Peer Gynt, og vi så noen som også bare snudde da de merket vinden. Mørke skyer fulgte oss hele veien. Skyene la seg rundt fjelltoppene. Ikke noen god dag å gå på topptur i. Det gikk raskt nedover. I stedet for å gå rett ned til bilen, gikk vi en liten omvei rundt Spranget. Da fikk vi sett Brudesløret i skikkelig dagslys, og vi fikk også sett det berømte Spranget. Frem til 1981 kunne man hoppe fra den ene siden av elva til den andre. I 1981 skulle en mann ved navn Ivar Bekkemellem prøve seg på hoppet. Landingen ble ikke helt som forventet, da steinen han landet på løsnet etter mange års juling av is og vann. Han datt ned i Ula, men kom seg noenlunde helskinnet fra hendelsen.

Å gå langs Ula fra Spranget og til Mysuseter, er en tur jeg kan anbefale på det sterkeste. Det er et eventyrlanskap du bare kan drømme om. Vanskelig å beskrive, må oppleves! På parkeringen ved Spranget var det som vanlig mange biler. Herfra og ned til veien var det rundt fire kilometer. Det var tøft for bena og gå på den kompakte veien. De mørke skyene kom nærmere, og vinden økte. Først da vi kom ned i hyttefeltet, kunne vi snakke med hverandre igjen. Men for en helg, og for en tur. Vi fulgte slavisk Yr.no, og det gjorde at vi slapp unna det verste været. Det kunne ikke blitt bedre enn dette. Takk for turen, Eva. Gleder meg allerede til neste.