17. aug, 2019

Toppturferie 2019

Denne sommeren gjorde vi en liten vri på fjellturen vår. Istedet for å gå gjennom Jotunheimen, kjørte vi fra dal til dal og konsentrerte oss om 2000-topper. Kan vel innrømme at vi har fått litt dilla, så her var det bare å plukke i vei. Vi begynte med den tøffeste, Skagastølstraversen som jeg har skrevet et eget kapittel om. Her er resten av turen vår.

12 dager. 4 toppturer. 17 topper. 138,5 kilometer. 6315 høydemeter opp. 5920 høydemeter ned.

26. juli: Vi trodde kroppen skulle være helt utslitt etter den lange turen i går, men det var den ikke. Vi var klare for nye eventyr. Bacon og nystekte brødboller til frokost, så pakket vi campen og gikk ned til bilen. Nok en nydelig dag, og veldig varmt. For å slippe å kjøre altfor langt bestemte vi oss for å dra til Leirvassbu, og sette opp camp innover mot Kyrkjeglupen. Litt over en time brukte vi, for vi ønsket å være alene etter å ha ligget side om side med ivrige klatrere i tre dager. Rett under Kyrkja, fant vi en fin plass. Litt langt ned til vannet, men sånn ble det. Med ett ser vi noe som beveger seg i vannet. «En mann som svømmer på ryggen? Eller gummibåt?», sa Trond. Ved nærmere ettersyn så jeg at det var to reinsdyr som hadde lagt ut på svøm. Stien på den andre siden gir ikke mye rom til både dyr og mennesker, så da valgte disse flotte dyrene vannveien. Vi fulgte med dem hele veien. Vel over på andre siden forsvant de oppover i fjellet. For en fin velkomst.

Teltet satt vi fort opp, og vi la oss ganske tidlig. Ny topptur i morgen. Fire topper, Visbreatinden nord, Visbreatinden, Leirvasshøe og Kyrkja.

VISBREATINDEN
27. juli: Vi våknet til skyfri himmel og en gjeng med 13 reinsdyr som beitet rett utenfor teltet. Kl. 07 var vi avgårde. Solen skinte, og det var allerede varmt. Vi skulle gå opp til Visbreatinden via nordryggen, så vi fikk med sekundærtoppen. Det viste seg å bli en veldig artig tur, med mye kul klyveklatring. Kl. 12 var vi oppe på selve hovedtoppen, og for en utsikt det var der oppe. Jeg tuller ikke hvis jeg sier at det er den flotteste utsikten jeg har opplevd til nå. Fjellet ligger midt i heimen, og med en høyde på 2234 moh, ruver den over det meste rundt. Helt utrolig! Skikkelig kremtopp, med kul oppgang. Vi var først på toppen denne dagen, så vi brukte god tid der oppe. Det var på tide å gå videre, og da vi gikk ned steinrøysa på motsatt side, var vi sjeleglade for at vi ikke hadde gått opp den veien. Vi møtte på folk som var på vei opp. Det morsomste var at vi møtte på en Instragram-bekjent som jeg fikk god kontakt med i våres. I fjor leste jeg om ei som overlevde et fall på to hundre høydemeter ved Rasletind. Hun brakk benet, men kom ellers hel fra det. Da Trond og jeg hadde vår episode ned Leirhøe i mai, hvor vi havnet på feil side av fjellet, og holdt nesten ikke på å komme ned, tok hun kontakt. Vi fortalte litt hvordan vi hadde det i forhold til det som hadde skjedd oss. Hun slet fortsatt med å komme seg til fjells igjen, men for ikke så lenge siden så jeg at hun var tilbake på Rasletind. Jeg er full av beundring av den dama, og det er så godt å se at hun nyter fjellet igjen. Og det å møte henne her, var sinnsykt kult 😊 Jeg er imponert!

En annen kjenning vi møtte var koreografen Mats i teatergruppa til eldstejenta mi, som var på treningstur. Vi ble stående å skravle en stund. Veldig koselig! Så var det bare å tasse opp til tredje topp, Leirvasshøe (2030). Ingen spektakulær topp sådan, men fin å få med seg når vi først samler 😉 Videre var det overraskende bratt og mye løs stein. Forferdelig å gå i. Vel nede var det bare å kjøre på. Etter en liten stund fant vi en fantastisk lunsjplass med en stein som var formet som en toseters sofa. Her ble vi sittende en lang stund. Spiste og koste oss. Så var vi på vei til dagens siste topp, Kyrkja (2032). Vi var såpass sent ute, at den verste folkevandringen hadde gitt seg. Siste delen til toppen var ganske bratt, og det er mange som snur før den. Det satt to damer, nettopp der, og hun ene sleit. Vi tenkte at hun nok ikke klarte å komme seg opp. Hun hadde det ikke godt der hun satt. Vi tok siste delen med et stort smil, og var ganske fornøyd med å komme opp på min 2000-topp nr. 95, og Tronds nr. 90. Det var ikke stor plass der oppe, så vi gikk litt ned igjen, og rundt på baksiden. Der ligger det en morsom liten topp, som det ikke er så mange som går ut til.

Tilbake på hovedtoppen kommer de to damene vi møtte på rett før toppen. Hun hadde overvunnet frykten, og hun var så utrolig glad. Faktisk hadde hun prøvd en gang før for ti år siden, og da hadde hun snudd. Denne gangen fikk de det til, og gleden var til å ta på. Fantastisk! Et par fra Nederland hadde også kommet opp, hvor hun hadde slitt litt. De var på Europa-ferie, og skulle reise rundt i to måneder. De begynte med Norge, og syntes landet vårt var så flott at de klarte ikke å dra herfra. En måned hadde de vært her. På vei ned igjen fra fjellet, spurte vi om de to damene ville ha litt hjelp ned. Det er noe med det å komme seg opp, men det er ofte verre ned igjen. Det ville de gjerne. Så vi fant de enkleste veiene, og det gikk veldig bra. Vi skravlet hele veien ned, før vi gikk hver vår vei. Etter tolv timer ute, kom vi tilbake til campen. Siste delen klarte jeg å påføre meg en lårstrekk, noe som gjorde ganske vondt. Varmen hadde også dehydrert oss en smule, så kroppen var ganske utkjørt. Vi drakk masse vann, og Cola som vi hadde tatt med. Fy det er godt etter en sånn tur. Vi nøyt varmen, og ble sittende ute lenge. Nok en perfekt dag.

28. juli: Forflytningsdag. Med to ganske lange og krevende toppturer på baken, så bestemte vi oss for å finne en litt enklere topptur som vi kunne ta i morgen. Valget ble Eggen Sørtoppen og Nordtoppen i Gjendealpene, sør/øst i Jotunheimen. Vi måtte kjøre gjennom Lom og opp til begynnelsen av Valdresflye for å komme dit. Vi var ganske tidlig på, så vi var litt redde for ikke å få parkeringsplass på Vargebakkene. Det er et populært sted når været er strålende. Bilene sto tett i tett langs veien. Overalt. Men tror dere ikke det var en ledig plass på parkeringsplassen. Skulle ikke vært lov å ha sånn flaks. Vi pakket om, og begynte å gå innover Leirungsdalen mot Øvre Leirungen, som ligger ved foten av Eggen. Utydelig sti, sto det i beskrivelsen dit. Og det stemte gitt. Den var så utydelig at vi mistet den hele tiden. Vi ble gående i masse kjerr, før jeg skjønte at vi skulle følge en mulig sti langs elven. Da gikk det litt bedre en stund. Så var det stopp. «Stien» gikk inn i et kaos av lave trær og kjerr. Og med shorts og t-skjorte gjorde det ikke turen noe bedre. OG ALL MYGGEN I JOTUNHEIMEN!!!! Ja, jeg ble forbanna. Til og med min kjære har ikke sett meg så forbanna før. Hehehehe. Oppskrapte legger som lignet mer på kjøttdeig enn ben, og myggstikk fra topp til tå. Hvorfor i all verden måtte vi velge denne turen? To og en halv time tok det oss å finne en teltplass. Humøret kom fort tilbake, og vi kunne glede oss til turen i morgen.

EGGEN
29. juli: Ti på syv var vi avgårde i dag. Tåken hang litt nedover fjellsiden, men det visste vi fra værmeldingen. Vi gikk bratt oppover fjellsiden, og det tok ikke lange tiden før vi var oppe på flaten. For en fantastisk oase. Grønt overalt, og elver og bekker rennende fra alle kanter. Det grønne fulgte oss hele veien til vi begynte på ryggen opp de siste 400 høydemeterne til toppene. Solen stakk frem nå og da. Det var et perfekt toppturvær. Ikke for varmt heller. Og en fantastisk utsikt til Gjende og de fantastiske fjellene på den andre siden som Surtningsue, Memurutindane og Besshøe. Det var litt som å gå i et eventyr. Eggen Nordtoppen (2041) kom vi til først. Til Sørtoppen (2045) måtte vi klyve litt ned og siste stykket opp. Moro. Fine topper innhyllet av Høgdebrotet og Tjønnholstinden. Dette er to litt glemte topper som det sjelden er folk på, og vi møtte ingen. Vi brukte ca. 7 timer t/r med mange pauser i de vakre omgivelsene.

Og vi bestemte oss for å pakke campen og finne oss et sted på Valdresflye, vi kunne være til i morgen. Det var meldt regn, så vi orket ikke tanken på å dra oss gjennom kjerr og kratt i regnvær. Med bukse, jakke og mygghatt fulgte jeg «stien» som vi skulle gått til. Med shorts hadde det vært klin umulig. Nå gikk det greit, og vi kunne følge resten av stien langs elven til vi kom inn på hovedstien igjen. Jeg nevnte at jeg for to dager siden pådro meg en lårstrekk. Den hadde jeg klart å gå med uten at det gjorde så altfor vondt. Bare å tenke litt på hvordan jeg satte ned benet. På vei tilbake klarte jeg å tråkke feil et sted, og smerten som jog gjennom benet var helt forferdelig. Det kjentes som at noe røyk. Den siste timen tilbake til bilen ble lang og vond, men det gikk jo på et vis.

Vi kjørte nesten til toppen av Flya, og fant en super plass rett ved veien, og rett ved bekken. Teltet ble satt opp i en fei, og grillen ble gjort i stand til maten. Vi hadde nemlig kjøpt en flintstek (900 g), ris og rosenkål, og chips som vi skulle kose oss med. På slike turer i fjellet blir man ikke akkurat bortskjemt i matveien 😉Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ALDRI I MITT LIV har klart å få i meg 450 g kjøtt med tilbehør på en middag før. Og med den beste utsikten, og solnedgang over Gjendealpene, kunne det ikke blitt bedre. Nå skulle det regne og bli tåke i to dager, så i morgen skulle vi nyte litt luksus i to dager på Spiterstulen hos Bodil og Bjørn Andreas.

SPITERSTULEN
30. og 31. juli: Regnet hamret på teltduken, akkurat som det var meldt. Vi gadd ikke å stresse, og fikk pakket sammen det meste mellom regnskyllene. På Spiterstulen var det travelt. Masse folk, og alle skulle ha hjelp til et eller annet. Vi fikk utdelt et rom med dobbeltseng, ikke så stort, men helt passe for oss. Denne dagen hadde vi bestemt oss for å ikke gjøre noen ting, bare slappe av og kose oss i den koselige stuen i hovedhuset. Jeg møtte på en som satt og noterte i boken Norges fjelltopper over 2000 meter av Morten og Julia Helgesen. Nysgjerrig som jeg er måtte jeg jo bort å snakke litt. Og det viste seg at han var i ferd med å avslutte toppsamlingen sin innenlands. Det betyr 378 2000-topper. Han hadde brukt 22 år på dette, og til torsdagen skulle han ta siste topp, Gjertvasstinden i Hurrungane. Mine nesten 100 topper var plutselig ikke så imponerende, men med tanke på at vi kun har samlet ordentlig fra 2016, så var det ikke så ille. Men fy søren så kult. Og de historiene han og kompisene kom med… Ikke alle turene hadde vært like snille, og han ene kompisen sa at han var ganske overrasket at kompisen hans i det hele tatt fortsatt var i live. Vi har mange utfordringer vi også på turene våre, men vi er i alle fall forsiktige. At vi kan havne i trøbbel, skjer jo, men vi oppsøker det ikke.

Neste dag klarte vi ikke å sitte stille lenger. Etter frokost gikk vi over brua og innover mot Tverråbrean. Vi hadde med kaffe, te og boller. Lov til å kose seg litt 😉 Vi hadde bestilt middag i dag, og menyen var slik: Forrett: Aspargessuppe med parmesan. Hovedrett: Kalvestek med tilbehør. Dessert: Jordbærkompott med vaniljeis. Nammenam. Det var godt, ja. Vi merket nå at vi var klare til å komme oss på tur igjen, og å være litt alene igjen. Hyggelig med folk, men plutselig blir det liksom nok 😉

1.august: Vi spiste frokost på Spiterstulen, og var klar for avreise før kl. 09. Ivrige på å komme oss avgårde. Men vi har hatt et fantastisk herlig opphold hos Bodil og kokken, og det blir ikke siste gangen heller, tenker jeg. Tilbake på veien, og igjen gjennom Lom og opp mot Valdresflye. Men denne gangen skulle vi ikke lenger enn til avkjøringen inn til Glitterheim. Planen for morgendagens topptur, var toppene på baksiden av Glittertind. Vi svingte inn veien mot Glitterheim, en vei vi aldri har kjørt før, så det var stas. Vi møtte på reinsdyr i veien, og området minnet mer som vidde enn høyfjell. Og utsikten til Rondane og helt til Snøhetta, var ubeskrivelig. Helt til vi kom til parkeringen. I enden av dalen stakk Veotindane opp som majesteter, og vi kunne skimte toppen av Glittertind. Med elven Veo rennende nedover Veodalen var det et fantastisk skue.

Vi gikk først litt på veien før vi gikk skrått opp i dalen til høyre, og forbi Bergenusshaugen. Vi fortsatt oppover, og gikk langs Bergenussa et stykke. Mye store og løse stein gjorde det vanskelig å gå med tunge sekker. Vi fant en perfekt teltplass ved et par småvann litt nedenfor Trollsteinkvelven. Her var det ikke mye annet enn fugler, reinsdyr og oss. Trodde vi. Med ett dukket det opp et par til som var på vei inn i dalen. Det var en ung mann på tur med sin onkel. De hadde sett seg ut en plass lenger inn i dalen, så de tok en pause, og gikk videre. Vi hadde reinsdyr i nærheten hele tiden vi var der. Klokken var ikke mer enn 13 da vi kom til plassen, så vi fikk god tid til å sette opp telt og ordne i stand. Middag, yatzy og tannpuss. Så var kvelden endelig her. Vi gledet oss masse til tur i morgen.

TROLLSTEINEGGJE
2.august: Jeg våknet ganske tidlig, og var klar for tur. Det endte med at vi var avgårde rett over klokken 06. Dagen var nydelig, og vinden var fraværende. Dagens mål var seks nye topper, tre hoved- og tre sekundærtopper. De første 5,5 kilometerne gikk slakt oppover mot Svartholsglupen. Men formen min var, i mangel av et bedre ord, ræva. Den ville ikke henge med i dag. Pusten og kroppen samarbeidet ikke i det hele tatt, og det ble en tung tur opp til første topp, Svartholshøe (2067). Fem timer brukte vi dit, og det er i overkant mye, selv for oss… Aner ikke hvorfor det gikk så trått i dag. Fryktelig frustrerende. Videre gikk vi et stykke ned igjen, for så å gå opp til neste topp, Trollstein Rundhøe (2170). Herlig topp, med fantastisk utsikt til Galdhøpiggenmassivet. Vi kunne faktisk se helt til Hurrungane. Vi ble sittende der en stund, og de to vi møtte i går, kom også dit. De var på samme tur som oss. Nå var vi på vei til neste topp, og min 2000-topp nr. 100. Den ville jeg skulle være en skikkelig topp, så vi omgikk Dronningje, og gikk rett opp til Trollsteineggje (2300). Derifra skulle vi ta sekundærtoppene S1 (2250) og S2 (2210), og det ble litt morsom klyving opp og ned til dem. Nærmere Glittertind fra nedsiden kommer du ikke. Vi sto på en topp 2210 meter over havet, og over oss tronet Norges nest høyeste fjell over to hundre høydemetere høyere. Vi ble ganske små i denne veggen. Tilbake på Trollsteineggje, tok vi oss en lang pause. Været var bare så bra, at vi ville ikke ned igjen. Men klokken gikk fra oss, så vi begynte tilbaketuren, via Dronningje som vi hadde omgått. Men for en rygg dette var. Skarpe kanter og stup rett ned i breen. Og dette er heller ikke en tur mange tar, mest fordi den er lang og krevende. Etter 20 kilometer og 14 timer var vi tilbake i teltet. Lang og herlig dag. Fantastisk avslutning på toppturferien vår. 12 dager frem og tilbake i vår vakre fjellheim. 17 topper. 16 av dem nye.