9. aug, 2019

Skagastølstraversen 2019

En av Norges mest krevende travers. Det holdt ikke med bare Store Skagastølstind, jeg måtte ha mer. Så da var det bare å bestille turen fra Jotunheimen Arrangement ved Rune Haug. Visste jeg egentlig hva jeg gikk til?

23. juli: Vi kom hjem fra late dager i Danmark i går, og bestemte oss for å komme oss så fort opp i fjellet som mulig. Få kroppen i gang. Vi skulle tross alt på Norges mest krevende travers 25. juli. Campen ville vi sette opp i Skagadølsdalen ved Tindeklubbhytta, og dit var det 4,2 kilometer og 455 høydemeter. God oppvarming. Det føltes godt å gå med tung sekk igjen. Og ikke minst å være tilbake i disse naturskjønne omgivelsene. Solen skinte gjennom skylaget, det var varmt og godt. Med teltet flott plassert nede ved vannet, nøt vi siste rest av kvelden. I morgen skulle vi gå ned til bilen igjen, hente litt mer utstyr og gå tilbake igjen.

24. juli: Vi våknet til helt skyfri himmel, og varmt. Det var flere vi møtte i går, som skulle gå traversen eller Store Skagastølstind. Lange og krevende turer begge to. Vi stekte deig til rundstykker på primusen – kan anbefales – og startet nedturen til Turtagrø og bilen. Mange var på vei oppover. Noen skulle klatre, andre skulle bare nyte råskapen og noen skulle gå opp til Nørdre Skagastølstinden som er en enkel topp å nå. Til middag i kveld hadde vi lyst på spekemat, så vi heiv oss i bilen – med et håp om at vi fikk parkeringsplass når vi kom tilbake igjen – og kjørte ned til Fortun. Der kjøpte vi det vi trengte, pluss litt til 😉 Luksus! Så kjørte vi tilbake til Turtagrø, og tror dere ikke vi spratt inn på samme plass som vi sto på tidligere. Det er ikke mulig å ha sånn flaks, men det hadde vi! Glade og fornøyde spiste vi en kylling på deling til lunsj, før vi tasset opp til campen igjen. Det var så varmt i dag, at jeg tok et bad da vi kom opp. Det var digg, veeeeeeldig friskt, men herlig. Guiden vår, Christian Nesset, skulle vi møte utpå kvelden. Da skulle vi få tau og seler som vi skulle ha med. Oj, som jeg gledet meg. Men de litt negative tankene begynte å ta litt overhånd. «Tenk hvis jeg ikke klarte turen…». «Tenk hvis jeg ville sinke alle så mye at vi ikke rakk hele runden…» «Tenk hvis…» Jeg sov ikke mye den natten. Tankene svirret så innmari, at det var helt umulig.

25. juli: Vekkeklokken ble satt på 04.15, og avmarsj var klokken 05.00. Ingen av de andre i teltene rundt oss var våkne, så vi snakket ikke før vi var litt opp i bakken. Hvis vi gikk på litt, ville den første toppen være mulig å nå på en og en halv time. Med min pust og gange klarte vi ikke det. Vi brukte rett under to og en halv time. Tankene fra i natt begynte å komme tilbake, og jeg prøvde å riste de litt bort. Ok, vel oppe på første topp, Nørdre Skagastølstinden (2167), som vi har vært på før.

Nå var det nye eventyr som ventet. Vi skulle ned 60 høydemeter, for så å gå opp 100 igjen til neste topp, Skagastølsnebbet (2222). Tåken begynte å samle seg rundt oss, og vinden økte. Jakken måtte på da vi gikk ned 30 høydemeter til V-skaret. Der begynte moroa. Vi fikk på oss selene, og Christian ordnet sikringene. To unggutter fra campen kom ned i skaret da vi sto og ordnet oss for dagens første klatring. De måtte pent vente 😉 Nå skulle hu mor til pers. Først opp til Berges stol, så videre opp til tredje topp, Midtre Skagastølstinden (2284).

Brems litt. Det gikk ikke så enkelt for seg.Første 20 meterne gikk strålende. Jeg var i ekstase. Så kom første hinder… Et hjørne hvor fjellet vendte litt utover, skulle jeg få hånda mi opp på et supert tak over henget. Der stoppet det opp for meg. Eller det var fingrene som nektet å samarbeide. De stivnet og jeg klarte ikke å dra meg opp. «Christian, jeg klarer ikke dette, jeg», sa jeg med gråten i halsen. Fy søren… Skulle turen ende her? «Du er kjempeflink, Ingeborg. Stol på tauet og hvil deg litt. Jeg skal gi deg noe ekstra å holde i», sa Christian rolig og tålmodig. Jeg tviholdt meg i veggen. Å slippe seg og bare henge i tauet med stup rett ned under meg for første gang, føltes ikke helt naturlig. Tilslutt slapp jeg taket, og for en herlig følelse det var. Tiden forsvant fra oss mens jeg hang der og sutret. «Dette kan jeg ikke finne meg i», kjeftet jeg hardt til meg selv. «Kom igjen!» Med ny giv dro jeg meg opp i hjelpestroppen, og heiv meg opp til taket på oversiden. Herfra gikk det veldig greit.

Så var det Trond sin tur. Han kommer til samme hinder, og krongler litt selv før han kommer opp der vi står. De to ungguttene klatret forbi oss, og det kom et par til som klatret en annen rute opp. Fra toppen av Midtre rappellerte det ned et par også. Mye som skjedde rundt oss. «Jeg tror ikke jeg klarer dette», sa jeg stille. Guiden vår sa at alt avhenger av hvordan resten av turen gikk opp til Berges stol. Jeg kjeftet igjen litt på meg selv, og sa at «dette er jo drømmen din. Kom igjen, din pingle!». Ny giv, og nå gikk det mye bedre. Uten et ord, fortsatte guiden å sette opp sikringer til Midtre Skagastølstinden. Hadde vi først kommet oss opp dit, var det ingen vits å snu. På denne strekningen kunne jeg bruke bena mine mer, og det løste alt. Stående nesten i spagaten klatret jeg opp siste hinder, og vi sto på dagens tredje topp.

Vi så ingenting. Det ble en kort pause. Vinden hadde storm i kastene, så vi fikk beskjed om å gå forsiktig på den smale ryggen videre mot fjerde topp, Vetle Skagastølstinden (2340). Vi var vant til å gå i kraftig vind, så det gikk veldig bra bortover. Christian sikret oss med noe som kalles løpende sikring. Datt en av oss ned, så hoppet han til motsatt side. Enkelt og sikkert. Neste hindring, og den mest kinkige på turen, var noe som kaltes Patchells sva. Det lå i navnet, nemlig et svaberg på fjellet som forsvant rett ned i avgrunnen. «Er du 1.85 m høy, så klarer du denne fint», sa guiden vår Christian Nesset med et lurt smil. «He he he», lo Trond og jeg litt nervøst. Vi skjønte ikke helt hva som ventet oss, men plutselig var vi der. En ganske så loddrett vegg, hvor det faktisk ikke var noe særlig å holde fast i. «Dere skal bare sette foten på den lille bolten der, dra dere opp, holde hendene loddrett inn i sprekken der og klatre opp», forklarte Christian. Han viser oss, og med sine lange ben sto han i spagaten med venstre ben bort på bolten, dro høyre ben langsomt til seg, mens han klamret seg fast i den loddrette sprekken med hendene. «Ohhh, melkesyre», sa han med et glis. Så bare «trippet» han så lett som bare det videre. Det så så utrolig enkelt ut da han gjorde det…

Så er det min tur. Jeg får låne litt av armen til Trond, og kommer egentlig ganske greit ut til bolten, men så blir jeg stående. Hvordan i huleste skal jeg klare å reise meg såpass opp til å komme meg videre, og få tak i bedre tak lenger opp? Jeg prøver å sutre litt, men kommer ikke langt med det. «Skjerp deg!», sier jeg hardt til meg selv. «Stol på bena dine, jenta mi», sier min kjære til meg. Og det gjør jeg. Jeg sniker høyrebenet til meg, og får satt den på en bitteliten sats i fjellet. Med det hever jeg meg oppover, og får tak i de gode takene over meg. Jubelen sitter løst – inne i meg – og jeg smiler godt der jeg klatrer oppover. Ett hinder til før jeg er oppe hos guiden, og der må jeg bruke hele kjernemuskulaturen for å komme meg opp. Jeg er oppe. Trond får det også til, og det aller verste er over. Joda, det er noen små utfordringer til før vi er på toppen av femte, og selve kongen Store Skagastølstind (2406) eller Storen som den kalles, men det tar vi senere. Vi fikset denne!

I løpet av klatreturen hadde vi en del problemer med tau som surret seg sammen. Vi klatret tross alt to av gangen, og det ble ofte taukrøll. Vi måtte gå over og under hverandre for å kveile opp, og Christian, stakkars, måtte bruke en del tid til å surre opp. Men nå hadde vi kommet oss opp på topp nr. 4, og kunne ta en god pause. Videre fra her skulle vi rappellere. Jeg hadde gjort det noen ganger inne, for over 20 år siden, så dette skulle bli spennende. «Jeg tror jammen jeg skal la dere gjøre det selv, jeg», sa Christian til oss. Vi skulle bare få en kjapp innføring. Første rappell var 30 meter, og vi ville havne nesten nede i skaret som het Mohns skar, rundt 200 høydemeter fra toppen av Storen. Christian fikset sikringen, viste oss hvordan vi skulle gjøre det og da var det bare å hive seg utfor. Litt guffent å tippe over kanten for første gang, men så gikk det strålende. Fy søren så moro! Dette ble en en ny favoritt-greie 😉

Så var det siste etappe. 200 høydemeter til femte og siste topp for dagen. Et par utfordringer her også, men de gikk bra. Så endelig kunne vi stå på Norges tredje høyeste topp, Store Skagastølstind. Min store drøm! For en følelse. Her tok vi en god pause, hvor vi spiste godt med mat. Det var enda mange timer igjen til vi var nede ved campen. Tre rappelleringer ventet oss, og den første var en loddrett vegg på 25 m. Trond jumpet utfor, og det gikk veldig bra. Det gikk veldig bra for meg også, så da var det bare to igjen. Disse gikk som smurt. Vel nede pakket vi sammen tau og seler, og gikk nedover uten sikring. Christian ville ut på snøfeltene for å spare tid. Å som jeg hater sånne snøbakker… Men det var bare å gjøre som guiden sa, og før vi gikk ned snøfeltene fikk vi ett kort kurs i fall og bremseteknikk med isøks av guiden som skulle vise seg å komme godt med.

Snøen var myk og god å gå i, så det var bare å bruke hælene nedover. Første felt gikk bra. Så var det neste. Denne var en del brattere, og det begynte å knipe i magen min. Christian gikk sammen med meg hele tiden. Lenger ned så jeg Trond skli, snu seg og bremse med isøksen. «Se, han øver seg», sa jeg til Christian. Men det var ingen øvelse. Han hadde sklidd i det bratte partiet, og hadde klart å bremse med øksen. Veldig bra jobbet, Trond, men han var litt «shaky» etter det. Christian gikk sammen med meg hele tiden, og jeg gjorde som han sa. Det gikk bra. Dagen før hadde vi sett helikopter surre rundt ved bandet på Storen, og det viste seg, fikk vi vite etter vi hadde gått snøfeltene, at det var redning av ei dame som hadde falt ned nettopp det siste feltet. Så det var ikke uten grunn at jeg var litt nervøs.

Det var mye løsstein nedover siden, men endelig kunne vi puste ut nede på bandet og ved Skagastølsbu. Det er en gratis DNT «hytte» skulle man havne i knipe. Den ble bygget i 1894, og er av stein på utsiden og tre på innsiden. Enkel, med akkurat det du måtte trenge. Vi møtte et par som skulle sove i telt. De skulle klatre Storen i morgen. Vi fulgte med Christian ut på breen, og fikk beskjed om å følge han hele veien. Det var en del sprekker som vi måtte unngå. Vi måtte trippe over en snøbro som nok snart ville kolapse. Ellers var det bare å tråkke på. Det store partiet med blåis omgikk vi langt opp på høyre side. Snart hadde vi stein under bena igjen. Christian gikk og snakket om alt mulig spennende ting. Utrolig hvor mye han visste. Veldig artig å høre på. Hele veien tilbake gikk jeg og smilte. Ikke alltid like bevisst, men jeg var bare så lykkelig over å ha klart denne turen, og for å ha opplevd drømmen min. Tusen takk Jotunheimen Arrangement for å ha gjort dette virkelig, og tusen takk til guide Christian som guidet oss så sikkert og tålmodig over. Dette vil vi huske for evig og alltid.