30. jun, 2019

Helg i Leirungsdalen

To år på rad har vi reist til Romsdalen denne helgen. Det hadde vi tenkt til i år og, men været spilte ikke på lag med oss. Så vi bråsnudde planene, og bestemte oss for Jotunheimen, og Leirungsdalen. Det angret vi ikke på.

Jeg hentet Trond i Lillestrøm, og vi kjørte til Vargbakkane som ligger i enden av Valdresflye. Perfekt parkering om du skal opp på Knutshøe, Besseggens tøffe lillebror, forresten. Vi begynte å gå mot brua som går over Leirungsåe, og med på turen hadde vi med oss 40 000 mygg... Det virket sånn, i alle fall. Har aldri opplevd maken. Noe vi ikke hadde tenkt på, var at de fleste elver og større bekker var ganske så vannsterke. Da vi kom til "overgangen" over Steinflybekken, hadde vi ikke sjans til å komme oss over uten å bli klissvåte. Ville blitt en dårlig start på turen. Så vi begynte å følge en sti oppover Steinflybakkan. Rundt 200 høydemeter måtte vi opp før vi klarte å karre oss over. Håpløst, men nå var vi på riktig side. Etter en stund kunne vi svinge inn i dalen, og for et syn som møtte oss, og våre surrende blindpassasjerer... Tindene bare strakte seg mot oss, og ønsket oss velkommen. Noe så vakkert. Og så frodig og grønt. Her kunne vi bo et par dager. 

Campen satte vi opp ved Raudhamran, og jeg skal love dere at det gikk fort. Vi kunne telle over 100 stikk bare på armene og skuldrene mine fra denne helgen... Ja, ja. Godt vi hadde myggnetting i teltet ;-)

Lørdagen var vi i gang kvart over syv. Det var nydelig vær, men det blåste litt. 3,3 kilometer gikk vi innover i dalen, før vi skulle svinge til høyre og oppover mot Tjønnholsoksle. På motsatt side, rett ved oppgangen til Munken, så vi to flotte reinsdyr løpe oppover fjellsiden. En mor med en kalv. Alltid så moro å se disse dyrene i sitt rette element. Oppstigningen var flott å gå, med noen bratte partier innimellom, men ikke noe vanskelig. Trond fikk øye på et reinsdyr, en bukk, på veien opp, men den ble borte på et blunk. Videre valgte vi å gå til høyre for breen, hvor oppgangen var litt brattere og morsommere enn motsatt side. Og det ble mye artig klyving der. Første lunsjen tok vi også i veggen der, hvor vi fant le fra vinden. Det kom noen kast innimellom som gjorde at vi måtte holde oss fast med stavene for ikke å miste balansen. Vi kom opp på en fortopp først, og derfra var det bare å gå i svak stigning til Tjønnholsoksle (2145). Utrolig kul utsikt her til de andre toppene rundt. De fleste raget vilt over oss. Vi tok kjapt noen bilder før vi nesten blåste bort, og begynte nedgangen til bandet for å gå opp til de to neste toppene. Det var ganske langt ned for å komme opp igjen, men sånn er det ofte når man tar slike runder. 

Neste topp, Tjønnholstinden NV 2 (2208), hadde en av de beste utsiktene vi har hatt. Det å stå slik midt i herligheten med Memurubu langt der nede med det gnistrende grønne vannet i Gjende, Russvatnet like over og flotte kjemper som Surtningssue, Glittertinden og Memurutindane midt i mot, tok nesten pusten fra oss. Hadde det ikke vært for skyene som lå over toppene i vest, hadde både Smørstabbtindane og Hurrungane vært et yndet syn. Hele Jotunheimen lå for våre føtter der vi sto. Dette er noe av det som gjør denne hobbyen så vanvittig flott. Vi gikk videre mot vår siste nye topp for dagen, Tjønnholstinden NV 1 (2220), før vi avsluttet på en topp vi har vært før, Tjønnholstinden (2331). Vi hadde to muligheter for tilbaketuren, og det var å gå ned til bandet igjen, og opp til Tjønnholsoksle og ned ryggen til dalen, og den tilbake til teltet. Eller opp på Tjønnholstinden og ned ryggen mot Leirungsdalen der. Vi valgte det siste for å få en rundtur. På toppen spiste vi lunsj nr. 2, i le bak noen steiner. Været begynte å skifte litt, og mørke skyer beveget seg raskt mot oss fra vest.

Vi spiste fort, og begynte nedgangen sør for toppen. Her begynte vi litt for langt mot øst, så det ble litt brattere nedgang enn vi hadde trengt. Men igjen har jeg min snille fjellgeit med, som kan hjelpe meg der det er verst. Så kommer vi inn på den vardede "stien", og da går det bedre. Denne nedgangen viser seg å bli lang og seig. Men tidvis lettgått, og nedgangen helt ned i dalen går på mose og lyng. Godt for bena. Igjen får vi øye på to reinsdyr, en mor med kalv (mulig de samme som vi så i morges) løpe nedover fjellsiden der vi skulle gå. Skyene fra vest holdt seg bak oss hele tiden, så det ble ikke noe mer ut av det. Vinden løyet mer og mer jo lenger ned vi kom, og snart var det så varmt at det meste av klærne måtte av. For en dag. Ca. 200 meter fra teltet ble vi ønsket velkommen av våre nye kompiser, myggen. Og dere kan tro at de var glade for å se oss igjen.

12 timer på tur, nesten 18 kilometer og 1260 høydemeter. Det er slike dager vi elsker. Og det beste var jo middagen som ventet. To poser gourmet mat fra Real Turmat, og noe godt å drikke til dessert. Nammmmmm!!!! Perfekt avslutning.

Ti på fem søndag morgen begynte regnet. Vi hadde ventet det, men håpet jo i det lengste at Yr skulle ta feil. Men den gang ei. Så vi snudde oss rundt og sov et par timer til. Kl. 09 var vi klare til å gå tilbake til bilen, og myggen ble med. Den siste timen hadde det ikke regnet, og vi begynte å gå i opphold. Vi grudde oss litt til Steinflybekken, men siden vi skulle til bilen og hjem, så hadde vi bestemt oss for bare å vasse over. Og det gjorde vi. Med støvlene fulle av vann vandret vi lykkelige siste stykket til Vargbakkan i øsende regn. Og i tradisjonens tro spiste vi stekt aure på Valdres gjestegård på hjemturen.