17. jun, 2019

Sommersesongen er godt i gang

Det er seks uker siden sist vi var i fjellet, og da ble ikke turen helt som vi hadde håpet på. Denne gangen var mesteparten av snøen borte, og været var meldt strålende på lørdagen. Sommersesongen for toppturer er her!

Utgangspunktet ble Spiterstulen, og teltplass i Visdalen. Jeg hadde lagt opp en rundtur med Bukkeholstindan og Styggehøe, med start på de første. Vi fant en nydelig teltplass ved foten av Styggehøe, og tenkte at vi fint kunne gå resten videre til starten av Bukkeholstindan. Etter litt om og men, og sjekking av kart, bestemte vi oss for å gå opp på Styggehøe først, siden vi tross alt var nærmest den. Så kunne vi ta ting derfra. 

Kvart på åtte var vi i gang på tur. Jeg tror jeg har sagt det før, men jeg må innrømme at jeg trives best på tur uten ski og snø. Det er veldig koselig det og, men det slår ikke dette. Solen varmet. Tørre steiner. Deilig og myk mose. Dette var livet. Ruta gikk bratt opp. 1000 høydemeter fordelt på 2,5 kilometer blir bratt. Og da vi i tillegg gikk litt feil, og endte opp i den bratteste delen, var det nesten så vi måtte snu. Det kunne se ut som vi hadde gått oss fast, men bratte snøpartier og skavler. Vi satte oss ned og spiste litt lunsj, og finne ut av hva vi skulle gjøre. Og vet dere hva? Det var godt jeg hadde med meg min sprøe fjellgeit av en mann. Han tråkket opp ruter, og jeg gikk og klatret etter. Ved den siste hindringen lagde han fine spor i skavelen, kom ned og gikk bak meg opp. Som jeg har sagt før, JEG LIKER IKKE BRATTE SNØPARTIER!!!!!! Endelig kom vi oss opp på ryggen som vi i utgangspunktet skulle vært på mye tidligere. Her var det bare å tasse oppover til første topp, Styggehøe Øst (2200). Og for en utsikt her oppe. Bratte stup overalt, og kul utsikt til Galdhøpiggen. Ca. en kilometer vestover kom vi til neste topp, den høyeste på turen, Styggehøe (2213). Her tok vi lunsj nr. 2. Vi så nå at å ta hele runden, som jeg hadde lagt opp til, ikke var noe poeng. Altfor langt både med tanke på føret og tiden. Så vi ble enige om å kun ta traversen til Nørdre Bukkholstinden og snu og gå tilbake.

Som jeg har nevnt tidligere så har jeg veldig ofte problemer med pusten i høyden. Noen ganger er verre enn andre. Og jeg har funnet ut av hva det er som gjør det. 75 % lungekapasitet i lavlandet, og med medisin kommer jeg opp på 80 %. Dette pluss kronisk jernmangel, gjør at kroppen ikke gidder å samarbeide helt. Pusten er dårlig, jeg blir lett svimmel og tempoet blir deretter. Jeg kommer meg dit jeg vil, om bare på ren og skjær vilje. Det tar bare litt lenger tid enn andre. Dette må jeg leve med. Nok om det.

Neste topp skal forseres, og vi blir overrasket av hvor bratt det faktisk er. Sakte, men sikkert klyver vi nedover, og må ta de verste partiene mot sør. Dette går fint, det er jo dette vi liker. Vi tar tredje topp, Styggehøe V1 (2011) og fjerde Styggehøe V2 (2002) som bare ligger rundt 100 meter videre. Neste topp, Nørdre Bukkeholstinden Ø2 (2082), kommer vi glade opp på, men så er det bråstopp. En bratt hammer på rundt 10 meter går rett ned i skaret til neste topp. Da var det bare å gå ned igjen der vi kom fra, gå rundt på sørsiden og klyveklatre opp til foten av Nørdre Bukkholstinden Ø1 (2095) som vi nå greit kom opp på. Nå var det ikke langt til neste, og siste topp, Nørdre Bukkeholstinden (2149). Her måtte vi virkelig klatre litt for å komme opp. Litt utfordrende, men vi kom da opp. Med nuss og high five og gode klemmer. Syvende toppen i dag. For en tur. Ganske kult å stå på denne ryggen med bre på alle kanter. Litt kronglete å komme seg ned igjen, men så kunne vi trygt gå å plukke med oss sekkene og begynne på tilbaketuren. Vi hadde fortsatt en lang vei å gå. På et svaberg sør for Nørdre Bukkeholstinden Ø2, tok vi lunsj nr. 3. Har noen av dere opplevd at all mat du putter i munnen bare vokser og du får ikke svelget? Det problemet har jeg. Det kan være mat som jeg elsker her nede, men får store problemer med på tur i høyden. Så det ble bare et par sjokoladebiter på meg der. 

Ti over seks på kvelden gikk vi videre. Og vi jukset litt. Vi fulgte snøen langs fjellsiden ned til Bukkeholet. Jeg har aldri vært så lykkelig for snø som da. Vi tok alle snøflekker som var, og bare skle pent nedover. Så godt for kroppen og bena. Vi bestemte oss for å følge Bukkeholsbekken på høyre side, for det så ut som det ville bli en bedre nedfart. Og det ble det. Deilig mosekledde hyller, og ikke altfor bratt. Hvordan vi skulle komme over elven senere, tenkte vi ikke så mye på. Men det skulle vise seg å bli litt mer kronglete enn vi hadde trodd. Det endte med at jeg fikk begge skoene fulle av vann av å gå over denne strie elven. Men vi var bare rundt en kilometer fra campen, så jeg brydde meg overhodet ikke om det. Klokken 21.10 var vi tilbake, og vi kunne nesten ikke skjønne at vi hadde vært på en så flott tur. Nesten 13,5 time. Jeg skal love dere at Lammegryta fra Real Turmat smakte, med deilig sjokolade til dessert. Rundt kvart på elleve trakk vi oss tilbake til teltet, og det tok ikke lange tiden før vi sovnet med et bredt smil om munnen.

Neste dag våknet vi av regnet som falt på teltduken. Snakk om flaks at det ikke var i går. Vi pakket sammen, og tasset tilbake til Spiterstulen i regnværet. Ganske deilig å gå i fjellet i det været. En kilometer fra målet, dukket det plutselig opp en stor gjeng ungdommer bak oss. Vi skvatt til, for vi hørte ikke at de kom. Men de suste forbi oss, en etter en. Det viste seg at de var en skole fra Sverige, videregående skole, som hadde vært her i fem dager på camp, 84 elever tilsammen. Vi gikk til bilen og skiftet til tørre sko og klær. Så var det inn å skravle med Bodil og Bjørn Andreas. Og selvfølgelig få enda en bjørneklem! Vi kjøpte oss Brips, som vi smakte for første gang på vår forrige tur, og ble helt frelst. Noe så godt. Kaffe og kakao ble det også tid til. Så måtte vi komme oss avgårde. Turen hjem gikk veldig bra, bortsett fra et vondt haleben. Og med sushi på veien, ble det en perfekt avslutning på denne første sommerturen. Da er vi endelig i gang!

(Bilder ligger i albumet Styggehøe-traversen)