5. mai, 2019

Kom mai du skjønne milde

Fire turdager. Første endte med å måtte snu 300 høydemeter fra toppen grunnet tåke. Andre ble det tassing i Lom grunnet tåke, vind og snø i høyden. Tredje endte med at vi nesten ikke kom oss ned fra fjellet. Fjerde ble å komme seg etter 13,5 timer på tur dagen før... Ikke helt A4 denne miniferien. Her er vår historie.

1. mai: Tidlig avgårde. Nesten ikke en bil på veien. Herlig. Fremme på Strind Gard kl. 10.09. Møter Anne Jorunn som er i full sving med vårrengjøringen på blant annet Fossebrus, der vi skal bo. Vi legger inn matvarene, pakker om sekker og kler oss for topptur. Veiene er bare hele veien opp forbi Sognefjellshytta og parkeringen ved Galgeberget. Det er tåkete, men vi ønsker å gjøre et forsøk på Steindalsnosi (2025). Den ligger rett inntil veien, så i teorien skal det være en enkel og fin topp å nå. Tåken henger over fjellet, men ikke så tett at vi ikke ser noe. Fortsatt har vi relativt god sikt. Høydemeterne går, og snart er vi oppe ved en ganske bratt bakke. Fjellskiene mine går av her, og jeg tar på meg stegjern. Tar ingen sjanse. Trond fortsetter litt til med skiene, men må innse at det er for dumt å fortsette oppover med dem. Vi setter de i kryss midt i bakken, så vi skal finne de igjen, og begir oss oppover dette bratte henget. Vi visste at den siste delen av turen før det flater ut mot toppen ville bli bratt. Og det var forsåvidt greit, hadde vi hatt sikt. Nå pakket det seg skikkelig rundt oss, og vinden hadde økt. Vi tok tiden på hvor fort vi klarte å klyve i dette føret, og det var ikke mer enn 50 høydemeter pr. 13 minutter. Og det var ikke mye. Da vi stoppet for endte gang, så vi at vi var på 1718 høydemeter. Rett over 300 høydemeter igjen. "Dette er ikke liv laga", sa jeg. "Vi må gi oss". Vi så nesten ingenting rundt oss. Så vi snudde snuta, og begynte nedoverturen. Sånn er det å ha denne hobbyen. Oppturer og nedturer, selvom det å snu absolutt ikke noen nedtur. "Det er ingen skam å snu"!

På veien nedover tetter det seg enda mer rundt oss, og det blir vanskelig å finne veien ned. Men vi har kart og kompass, og i tåka finner vi greit ned. Glade for at vi gjorde som vi gjorde, setter vi oss i bilen, kjører til Lom og spiser en deilig pizza hver på restaurant Amore.

2. mai: SNØ! Vi våkner til snø. Er det mulig! Ønsket vårt for dagen er topptur til Bakraste Skagsnebb (2093) fra Krossbu, men det kan se ut som det går ut. Vi pakker sekker og spiser frokost, og tenker at vi kjører opp og ser. Kanskje det er bedre enn meldt.

Veiene var dekket med snø. Rart med tanke på hvordan det var i går. Da vi kom til Krossbu, så vi at tåka hang enda lenger ned i dag. Nede på rundt 1500 moh. Vi hadde ikke lyst på en tur som i går, så vi bestemte oss for å kjøre mot Turtagrø og veien nedover mot Sogndal. Rett etter Krossbu, var det en personbil som hadde kjørt ut. Rett ovenfor lå det en trailer ute i grøfta... "Ojda, godt vi har piggdekk", sa jeg. Vi kjørte videre, og været var utrolig merkelig. Blå himmel hvor vi kjørte mot, og grått og trist der vi kom fra. Da vi gikk ut av bilen for å ta noen bilder, snødde det...mens solen skinte... Og vi blåste nesten bort. På vei ned mot Turtagrø, så vi med ett en bil som sto midt i veien med nødblink. Vi bremset, og merket at bilen bare sklei nedover... med piggdekk. "Kanskje vi kan hjelpe til med å dytte?," sa Trond. Vi hoppet ut av bilen, og skjønte fort hvorfor stakkaren sto der med nødblink. Veien var polert av is. Underkjølt av våt asfalt og kulde. Det var absolutt ingenting vi kunne gjøre. Vi snakket litt med fyren, som var turist og hadde leiebil. Kjæresten hadde gått etter hjelp litt lenger nede, så han sa takk for hjelpen, men de ordnet det visst. Og med dette forandret vi planen igjen. Å kjøre nedover en bratt, svingete vei med is var ingen vits. "Best å komme oss ned fra fjellet før vi havner opp i noe skikkelig alvorlig", sa jeg. Så vi snudde, og kjørte forsiktig tilbake til Lom. 

Så resten av dagen gikk til å gå inn til sentrum, besøke Norsk Fjellsenter med utstillingen "Bergtatt". Kan virkelig anbefales! Spise kanelsnurrer og drikke kaffe og te. Gå en runde ned til elven, innom butikken og så hjem igjen til Fossebrus. Salmalaks, ris, brokkoli og rømme til middag.

3. mai: Vi sov til vi våknet, som var rundt 07-07.30. I dag skulle vi på tur, uansett vær. Trengte ikke være noen topptur, bare tur. Været som var meldt var ikke noe særlig, så vi hadde ingen forhåpninger. Sekkene ble pakket, og vi kjørte til Spiterstulen, og hyttevertene Bodil og Bjørn Andreas. Vi snakket litt med dem, og været var mye bedre enn meldt, så vi bestemte oss for å prøve oss på Leirhøe sør og Leirhøe. Det var to topper til vi kunne tenke oss, men slo fort fra oss det. Igjen gikk vi innover den vakre Visdalen. Blir aldri lei denne dalen. Været var nydelig, solen skinte og det var ikke ett vindpust. Vi gikk der og smilte fra øre til øre. Endelig! Vi hadde tatt med oss fjellskiene, tilfellet det var mer snø innover, og vanskelig å gå på bena. Disse satte vi fra oss ved foten av Leirhøe, slik at vi kunne finne dem da vi kom ned igjen, da vi så at ski var absolutt ingen vits. Det lille som var igjen av snø, var hard nok til å gå med fjellstøvlene på.

Innover mot Hellstugubrean, og oppover fjellsiden ved Veoskardet. Det var tungt å gå, løssnø og stein om hverandre. Været var fortsatt greit, noe tåke nå og da, men fortsatt god sikt. Det begynte å snø litt av og på. Ikke noe vi ikke hadde hatt før på tur. På 1800 høydemeter spiste vi litt lunsj, før vi fortsatte opp ryggen. 200 høydemeter til så jeg at vi var på vei til en av de andre toppene vi ikke skulle ha. Og da så vi en liten topp av rødt fjell. Yes! Det var Leirhøe Sør, og vi manglet bare rundt 100 høydemeter. Det var forsatt bra sikt, så vi gikk med godt mot til denne noe beskjedne toppen i skyggen av storebror Leirhøe, som ruvet over 200 høydemeter høyere. Vi fikk sett blant annet Veobrean og toppene Veobreatinden og Store Memurutinden Vestoppen. For en følelse og endelig være her. Leirhøe Sør (2110). Det er noe eget med det å nå et mål som er satt. Det gir en blanding av mestring og ren og skjær turglede.

Etter noen bilder, spiste vi lunsj nr. 2. Fortsatt greit vær, så vi bestemte oss for å gå videre opp til Leirhøe. Vi tenkte at det ville være bedre å gå ned normalveien mot Leirgrove, enn å snuble nedover der vi hadde kommet opp. Tanken var både lur og god. Trodde vi. Veien opp besto av snø, så vi tok på oss stegjern. Vi hadde nok ikke trengt det, for snøen var ganske løs, men da var vi sikre på at vi ikke sklei. Ganske tungt å gå i sånn snø, men etter tre kvarter til en time, sto vi på toppen av Leirhøe (2330). Det hadde begynt å tette seg mer rundt oss, og det hadde begynte å snø mye. Vi filmet litt, og enda hadde vi sikt. Til vi skulle begynne på nedoverturen.

I går hadde vi sett en film på Norsk Fjellsenter, som viste Jotunheimen, Breheimen og Reinheimen i all slags vær og årstider. Da så vi det været som kalles for "whiteout". Vind, snø og tåke som gjør at man absolutt ikke ser noen ting. "Det har vi heldigvis ikke opplevd", sa jeg til Trond da. Helt til nå. Vinden økte plutselig, det snødde tett og vi så absolutt ingenting. Dette var virkelig ekkelt. Vi visste at på den ene siden hadde vi stup rett ned i breen, og på den andre siden gikk det bratt ned i dalen ved Hellstuguåe. Vi prøvde å sette kompasset, men det hjalp ingenting. Selvsagt! Vi begynte å gå, og etter en liten stund fikk vi såpass sikt at vi kunne se sånn nogenlunde hvor vi var. "Vi har gått for langt ned til venstre", ropte jeg gjennom vinden. "Vi må gå opp igjen". Vel oppe på ryggen igjen, fikk vi whiteout igjen. Umulig å se hvor vi gikk. Litt sikt igjen, og da så jeg veggen som gikk ned i breen. Da holder vi oss i nærheten av den. En varde kommer til syne, og vi jubler. Vi er på rett vei. Igjen blir det whiteout, og igjen ser vi absolutt ingenting.

Istedet for å stå i ro til vi kanskje fikk litt sikt igjen, beveger vi oss nedover. Og plutselig går det veldig nedover. Snø til livet, og panikken kommer. "Hvor er vi på vei ut nå?" Så mye snø og bratt er ingen god kombi. Litt sikt igjen, og vi ser at vi er på vei ned en meget bratt skrent. Vi kommer ikke opp igjen, så det er bare å komme seg nedover. Nå er vi virkelig ute å kjøre. De trygge vardene og ryggen er igjen borte, og foran oss ser vi bare bratte skrenter. Hva skal vi gjøre? Vi hadde sendt melding til Bodil på Spiterstulen om at vi var på vei nedover. Så de ikke skulle bekymre seg. Men dette er ikke bra. Vi ser på hverandre, og siden vi ikke aner hvor vi er, bestemmer vi oss for å fortsette. Vi vil ned fra dette fjellet. Snø og is og stein. Vi må halvveis skli på rompa noensteder, klatre rundt steiner, klatre i snø, stegjern, isøks. Jeg sklir et sted, og Trond får tatt tak i meg, og jeg stopper i en stein. Gråten sitter løst. Det går sakte, men sikkert nedover. Plutselig sklir jeg, jeg klarer ikke å holde igjen. Jeg kjenner en spiss stein mot halebeinet mitt. Det sitrer i hele kroppen, og det kommer bare et hyl. Trond kommer så fort han klarer, men det er jo ikke så mye annet han får gjort enn å trøste. Fy søren det gjør vondt, men vi må videre. Sikten begynte å bli bedre, og jeg kjente igjen hvor vi var. Litt skrått imot oss var Hellstuguhøe, og Hellstuguåe langt der nede. Vi holdt faktisk på å grave oss nedover det ene stedet vi absolutt ikke burde.

Vi kom til et stykke med hard, kompakt snø. Det ene stegjernet til Trond var blitt ødelagt, så han fikk ikke brukt dem. Så han fikk begge isøksene, mens jeg tok på meg stegjernene, og tok frem stavene. Ett musesteg av gangen nedover. Sklei jeg her ville jeg ikke stoppe med det første. Trond sleit litt med å holde seg oppe øksene, og litt lenger nede glapp taket helt. Han sklei nedover, og fikk tatt tak i noen større steiner. Hjertet mitt stoppet et øyeblikk, men det hadde gått bra. Jeg fortsatte med mine musesteg, og det begynte å bli brattere. Da gikk jeg skrått over til en ny rygg med snø og stein. Jeg kom meg godt inn på ryggen og fant en stein jeg kunne sitte på, før jeg tok av meg stegjernene. Så var det bare å stable ben og armer, og gå videre nedover. Her var det endel is oppå mosen. Det gikk sakte, men sikkert. Etter over tre timer nedover fjellet, kom vi endelig til bånn. Jeg tror jeg aldri har vært så glad i hele mitt liv. At dette gikk så bra som det gjorde, var litt flaks.  

Vi løp nesten, eller så godt som det lot seg gjøre med et ødelagt haleben, bortover den slake dalen. Klokken var blitt halv ti på kvelden, så vi måtte skynde oss før det ble for mørkt. Skiene hadde vi jo satt der hvor vi egentlig skulle kommet ned, så de måtte vi finne før vi kunne gå tilbake til Spiterstulen. For å slippe å gå noe særlig oppover igjen, holdt vi oss så høyt oppe som vi kunne. Det var deilig å gå her. Mange snørenner med hard snø. Vi nærmest svevde der vi gikk. Skiene kom til syne, vi festet de på sekkene og gikk i rask gange det siste stykke fra Leirgrove til Spiterstulen. 23.04 ramlet vi inn i resepsjonen. Ingen å se. Jeg sendte en meldig til Bodil om at vi var her. Hun er bare den beste! Og jeg fikk den største bamseklemmen. Vi snakket litt om hva som hadde skjedd. Det var faktisk veldig godt å snakke om det, for jeg må innrømme at jeg tror ikke det hadde helt gått opp for meg hva vi hadde vært igjennom. Før vi dro, fikk vi den beste styrkedrikken jeg noen gang har smakt, Spiterstulens egne Brips. Skikkelige energi på en liten flaske. Det hjalp. Tusen takk, Bodil!

På vei tilbake til Strind Gard skremte vi opp en rype, og endte med å jage en stakkars, og litt dum hare som ikke skjønte at den måtte løpe ut av veien. Istedet jagde den skyggen sin bortover veien, så vi kom ikke forbi før etter en kilometer. Bekmørkt. Lenge siden vi har kjørt i fjellet når det har vært så mørkt. Da vi kom til Fossebrus, lagde vi oss noen helt enkle ostesmørbrød, som smakte fortreffelig. 13,5 timer, 17 km, 1430 høydemeter.

4. mai: Natten ble ikke så god. Rompa var vond, og selv om jeg ikke ville det, kokte hodet over av mange rare tanker. Vi hadde lagt oss nærmere halv to i natt, og klokken fem var jeg lys våken. Tvang meg til å ligge en stund til, og tror faktisk jeg fikk sove et par timer til. Kroppen var utkjørt. Ikke bare fysisk, men psykisk. Svimmel, kvalm. Om det kom av det vonde halebenet, vet jeg ikke. Vi spiste frokost, og kjørte en tur ned til Lom. Der gikk vi litt rundt, litt andre veier enn sist, og gubben fikk seg en skillingsbolle og kaffe. Og te til konå. Han var så sinnsykt støl i lårene, så vi var nok et vakkert syn der vi humpet rundt i sentrum. Ikke så mye mer som skjedde denne dagen enn at vi slappet virkelig av. Barnebarna til Trond og Anne Jorunn kom bortom med noen deilige lefser som vi koste oss med. I morgen skulle vi hjem, og det er første gangen det faktisk er greit å dra hjem. 

5. mai: Spiste frokost. Vasket hytta. Sa hadet til vertskapet, som var i full gang med lamming. Så kjørte vi hjem. Jeg skal innrømme at å sitte så mange timer i bilen med dette vonde halebenet, var VONDT!!! Men uten trafikk gikk det unna, og det hjalp litt å spise sushi på veien.

Til ettertanke: Det er mange tanker som kommer etter en slik tur. Skulle vi gått tilbake samme vei som vi kom opp? Mest sannsynlig. Skulle vi pakket oss inn i jærvenduken til det verste var over? Mulig, men det virket ikke som det ville gi seg med det første. Det er så lett å være etterpåklok, og det kan faktisk hjelpe om vi skulle havne i en slik situasjon igjen.