16. apr, 2019

Påsken 2019 - Del 1

I år som i fjor er påsken delt inn i to deler. Og i år er det Trond og jeg som har DEL 1, fredag til mandag. Vi fikk leid oss Fossebrus på Strind Gard i siste liten. Med teltturen i fjor påske friskt i minnet, bestemte vi oss for å kjøre litt luksus fra dag en denne gangen. Det blir mange teltturer uansett i år.

FREDAG: Etter at Trond var ferdig på jobben, dro vi. Ønsket vårt var å få tatt noen 2000-topper denne gangen. Veldig lenge siden sist, så det var jammen på tide. Men vi har ikke så mye erfaring med å bestige slike topper vinterstid, så vi forventet ingenting. Planen var i alle fall å prøve så godt vi kunne. Det var endel biler på veien, men langt i fra så mye som vi hadde fryktet. Vi var endelig på vei. Og etter fem timer svingte vi inn til Strind Gard. Så herlig det var å være tilbake igjen. Vi hilste på verten Trond, og flyttet inn i Fossebrus for noen dager. Det begynte nå å gå opp for oss at vi faktisk hadde påskeferie! Middag og planlegging av morgensdagens tur gikk om hverandre. Målet ble Skagsnebb og Bakraste Skagsnebb fra Leirdalen via Hurrbrean. 

LØRDAG: Klokken ringte 06, og vi spratt opp begge to...eller kanskje ikke spratt, da...vi veltet oss heller ut av sengen, og subbet ut på badet. Er det feil å si at jeg har lagret en egen helge-alarm som står på kl. 06.00? Min kjære rister bare på hodet ;-) Vi spiste frokost, og gjorde i stand sekkene for tur. Jeg skulle prøve randonee-skiene for andre gang, på et bedre underlag enn sist jeg hadde de på. Over ett år siden, så dette kunne bli interessant. 

Klokken 08.01 var vi i gang med turen. Det var kun to andre biler på parkeringen ved Geitsetre i Leirdalen. Vi liker å være tidlig ute. Med det været som var meldt, ville vi være lengst mulig ute. Det gikk jevnt bratt oppover breen. Selv om jeg hadde nesten fem kilo ski og støvel pr. ben, så gikk det overraskende greit oppover. Trond hadde bare fjellski med halvfeller, så de gikk av og ble erstattet med stegjern ganske fort. Det var så herlig å endelig være på tur igjen. Ingen vind, og en sol som varmet godt i rompa. Etter tre timer var vi oppe ved den siste lille breen opp til bandet mellom Skagsnebb og Bakraste Skagnebb. Med tanke på min uerfarenhet på rando, satte vi igjen skiene her, og gikk oppover med stegjern. Jeg fløy nesten oppover uten de tunge skiene på. Denne siste delen var bratt, og tok mye energi. En skigåer kom opp bak oss, og viste seg å være en guide fra Fyrst og fremst. Han var på tur med en gruppe som kom lenger nede med en guide nr. 2. Vi hadde lyst å prøve oss på Bakraste Skagsnebb før vi gikk ut på Skagsnebb, men så noen hindringer som kunne by på noen utfordringer. Vi forhørte oss med guiden, og han sa at skulle snøen gi seg, ville vi skli flere hundre meter rett ned på Veslbrean.

Vi gikk i vei med stegjern og isøks. Da vi kom til den lille snøtraversen, nektet jeg å gå over. Det så ikke trygt ut i det hele tatt. Ingenting å holde seg i. Snøen var såpass råtten, at isøksen ikke hadde noe tak. Så jeg valgte å ta av meg stegjerna og klatre på de bare steinene. Noe som skulle vise seg å være en enda dårligere idé... Jeg satt meg rett og slett fast. Uten å komme videre, og uten å komme meg ned igjen. Jeg tok på meg stegjerna igjen, og med Tronds gode hjelp, guidet han meg ned en renne av snø, ned til traversen. Vi bestemte der og da at den toppen ikke var verdt å prøve seg på. Altfor utsatt med den snøen som lå der. Da vi var kommet inn på "trygg" grunn, strømmet følelsene på. Jeg lo og gråt om hverandre, og takket min kjære for at han hjalp meg ned.

Vi pustet litt ut, før vi begynte på traversen ut til Skagsnebb. Den var overraskende smal, og til tider ganske utfordrende. Men i forhold til den andre, hadde vi kontroll. Dette var moro. Vi ble sittende i over en time på toppen og nøt utsikten og en kopp te/kaffe. Og sjokolade, selvfølgelig. På vei tilbake møtte vi på gjengen med guidene. En valgte å bli igjen og ikke gå på ryggen. Vel tilbake på bandet møtte vi to unggutter som lurte på om vi hadde vært på Bakraste. Vi fortalte som det var at vi valgte å ikke gå turen, på grunn av usikkerheten med snøen. Men de hadde tau og sikring, og hadde veldig lyst til å prøve seg. Vi lurte på om de kunne legge ut på en gruppe vi er med i på Facebook hvis de klarte det, for det er jo moro å se, og det lovte de å gjøre hvis de kom opp. Og det gjorde de, med sikringer hele veien. Godt jobba, gutta!

Så bar det nedover. Det gikk fort i den løse snøen. Så var det å ta på seg skiene, og komme seg hele ned. Da jeg begynte å kjøre nedover, merket jeg at det var leeeeeeeeeeenge siden jeg hadde stått på slalåm. Og da var det i preparerte løyper...på Nesbyen... Her var det både brattere og absolutt ikke i nærheten av preparert. Så jeg skal ærlig innrømme at jeg sleit litt. Hardt og isete, og endel snø som hadde hopet seg opp her og der. Den siste delen av breen var veldig smal, og brattere. Det føyk forbi et par gutter så lett som bare det. Det så ut som det letteste i hele verden, og der sto jeg og klarte nesten ikke å ta en eneste sving. Trond hadde tatt av sine ski for lenge siden, men jeg hadde tross alt slalåmski på meg, så jeg kunne ikke ta de av. Sakte gikk det, og til slutt ble jeg bare stående, helt alene. Trond var langt nede, så jeg kunne ikke snakke med han. Så kom gjengen vi hadde møtt på Skagsnebb, med sine to guider. Han vi hadde snakket mest med stoppet og spurte om det gikk bra med meg, og da sa jeg som det var at jeg aldri hadde stått sånn her før. Og at jeg synes det var litt skummelt når det begynte å gå fort. Det skjønte han godt, så han spurte: "Vil du at jeg skal hjelpe deg ned?". Reddende engel på ski! "Tusen takk", sa jeg. Han fortalte hva jeg skulle gjøre, og at jeg måtte følge hans spor. Han så fort at jeg kunne stå på ski, noe han bemerket, og det kan jeg jo. Men alene på et sånt føre, ble jeg rett og slett usikker på meg selv. Så det var bare så innmari godt å ha en som kunne fortelle meg hva jeg skulle gjøre. Og jeg kom meg lett ned. HIGH FIVE for vel gjennomført, og store takk fra min side, klarte jeg det siste stykket selv. Så fornøyd, og så glad. 

Klokken var blitt 18.00 da vi satt oss inn i bilen. Ti timer på tur i det beste været, og nok en topp på listen. Dette ble en dag over all forventning. Sinnsyke støle legger var verdt hele turen. 10 km, og 1060 høydemetere. Og nå skulle det bli godt med mat. Vi kjørte til Lom sentrum, og tok en pizza hver på restaurant Amore. Det smakte, kan jeg love dere. Hjemme igjen på Fossebrus, begynte planleggingen for morgendagens tur. Selv med støle ben, var vi klar for nye topper, nye eventyr.

SØNDAG: Spiterstulen ble utgangspunktet vårt i dag. I håp om å møte verdens beste vert, Bodil, gikk vi inn i resepsjonen. Det kokte av folk der inne. Folk fløy frem og tilbake, og alle hadde sitt å gjøre. Bodil hadde fått sove litt lenger denne morgenen, så hun var dessverre ikke der. Vi betalte for bommen, og tenkte vi kunne hilse på henne når vi var tilbake fra tur. Til alt hell så jeg henne inne på kjøkkenet før vi skulle gå, og fikk en god Bodil-klem :-D Hun måtte fort inn igjen, for det var litt kaos. Godt å se at de hadde så mye å gjøre.

Vi satt skiene i sekken, og valgte å gå på bena det første stykket. Det var vi glad for at vi gjorde, for det var glatt og isete. Vi fulgte stien et stykke, og skjærte bratt opp langs Leirgrove, og fortsatte mot Hellstuguåe. Her fulgte vi spor til Hellstugubrean, og begynte oppover. Turen på denne breen var mye snillere enn den i går. Kilometerne gikk fortere, selv om høydemeterne ble det samme. Da vi kom opp så vi så den første toppen, Nørdre Hellstugubreahesten, vi skulle opp, lå det en bre nord for den. Det var meningen vi skulle gå den opp, for så å fortsette videre til Søre Hellstugubreahesten. Vi begynte å gå mot den, men jeg stoppet opp og begynte å tvile. Det var ingen spor den veien, og fra der vi sto, så vi mange sprekker i breen. Med vår begrensede erfaring, stoppet jeg, og sa at jeg heller ville gå normalveien, der hvor scooteren hadde kjørt, og heller ta Nørdre fra den andre veien. Etter mye om og men fra Trond, og uttalelser jeg velger å ikke ta med her, ble han med rundt. Og det skulle vise seg å være det smarteste vi gjorde på den turen. 

Snart var vi fremme ved bandet mellom Søre Hellstugubreahesten og Midtre Hellstugutinden. Her tok vi oss en god lunsj, før vi la fra oss sekkene, spente på oss skiene og gikk mot Nørdre Hellstugubreahesten. Denne toppen ligger for seg selv med bre på alle kanter. En liten outsider. Men ikke den aller enkleste å komme opp. Rett før toppen var det et lite parti med morsom klyve-klatring, før vi kunne nyte toppen på 2136 m.o.h. Da vi satt på toppen hadde vi flott sikt til breen, og da så vi alle sprekkene som var både synlige og som lå litt mer gjemt under snøen på den breen vi hadde tenkt å gå tidligere. Godt jeg tvilte og fikk oss til å snu, for den breen var ikke bra... Tilbake på bandet igjen, tok vi sjarmør-etappen til Søre Hellstugutinden (2120), knipset vilt med kameraene, gikk ned til bandet igjen og ble sittende et par timer før vi begynte å tenke på tilbaketuren. Mye sikksakk-kjøring og ploging besto turen ned til Visdalen. Men nok en superfin dag og tur. 10 timer i dag også, 24 km, 1090 høydemetere og to nye topper på listen. Nesten først opp, og definitivt siste ned. 

Vi fikk dessverre ikke snakket med Bodil nå heller, for middags-forberedelsene var i full gang da vi tråkket inn i resepsjonen. Vi får ta det igjen, kjære Bodil! Nå hjem til en dusj, og deilig spekemat på menyen. I morgen er det hjem for å vaske litt klær, pakke om, ta med ungene og kjøre opp igjen til onsdag :-) Uhei hvor det går!

MANDAG: Vi klarer jo ikke å ligge noe særlig lenge, så vi tvang oss til å "sove" til 07.30. Frokost, pakking, utvask og dra. Vi fikk lov til å sette igjen litt småting, siden vi kommer tilbake om et par dager. På turen hjem ønsket vi å se så mange fjell som mulig, så vi kjørte over Valdresflye. Stoppet en liten tur på Gjendesheim, og på starten av flye så vi en stor flokk reinsdyr beite. Så vakre dyr. For en fin avslutning. Godt det bare er to dager til vi er tilbake.

Fortsatt god påske!