10. mar, 2019

Mini-alenetur på ski

Det er lørdag. Hva skal jeg finne på? Gubben skal på platemesse i byen, eldstejenta skal på jobb, og resten av hurven er ikke her denne helgen. Jeg har ligget flat tre dager pluss en kveld denne uken - syyyyyyyyyyyyyk, og er vel egentlig ganske klar for å komme meg opp og ut. Yr.no går varmt hele fredag og lørdag morgen. Her laver snøen ned, men på Venabygdsfjellet er det en stor flott sol. Gråhøgdbu, en DNT hytte som ikke ligger mer en 6,2 kilometer fra veien, frister veldig. Jepp, jeg drar!

 Jeg sto opp kl. 07 lørdag. Klarte ikke å sove mer. Fredag kveld bestemte jeg meg at jeg ville på tur. Formen var ikke helt i hundre, men stedet jeg skulle til var ikke så langt å gå til, eller kjøre bil. 3,5 time fra Fetsund. Det snødde tett. Halv elleve var jeg klar, etter å ha måtte snu etter 6 kilometer for å ha glemt medisinene mine, astma-spray og adrenalinpenn. Tripptelleren settes igjen på null, selvom jeg visste hvor langt det var dit. Det var tungt å kjøre i snøværet. Det varte helt til jeg kom til Gjøvik, og jeg begynte å tenke at "hva er det jeg gjør? Tenk om Yr har tatt feil?". Men... Da jeg nærmet meg Lillehammer hoppet jeg av glede. Skillet mellom skyer og klar, blå himmel var vidunderlig. Det var som om noen hadde skåret skyene med kniv. Jeg nynnet og sang for meg selv.

I løpet av turen prøvde jeg å lade telefonen min, men den nektet. "Kanskje det er noe med billaderen?". Den fusket litt, så da jeg kom til Ringebu, kjøpte jeg en ny. Denne fungerte heller ikke, så jeg tenkte jeg skulle ta en omstart av mobilen. Det skulle jeg aldri ha gjort, for jeg fikk den aldri på igjen. Helt DØD!!! Perfekt timing for at den ikke skulle virke...NOT! Jeg brydde meg ikke så mye om det, men det var værre med de som satt hjemme og ventet på melding fra meg. Jeg kjørte innom Kiwi butikken på Venabygd, og spurte pent om å få låne en telefon - etter at jeg forklarte hva som hadde skjedd. Nummeret til min kjære ble tastet inn, og jeg skrev: "Telefonen min bestemte seg akkurat for å dø, så jeg får ikke sent meldinger. Si ifra til mamma :-)". Jeg takket for lånet, og var strålende fornøyd for at det var i orden. Nå var det bare meg og fjellet, uten noen forstyrrelser fra omverdenen. Digg! 

Jeg parkerte bilen på Saltashaugen, betalte kr 50 i avgift, kledde på meg og gikk avgårde. For et vær. Det blåste litt surt, men en mer knall blå himmel er det lenge siden jeg hadde sett. Så vakkert! Jeg prøvde for første gang å gå på fjellskiene UTEN feller, bare smurte de litt. Og det gikk strålende. To timer, bare oppover, så var jeg fremme. Ingen andre å se. De siste fem kilometerne var kvistet løype, og litt tungtrådd. Sekken veide et sted mellom 15-20 kilo, men det gjorde ingen verdens ting. Så deilig det var å bevege seg på ski igjen. Her var det i alle fall masse snø. Snøkledde fjell så langt øyet kunne se. Jeg låste opp hytta med min DNT-nøkkel, og jeg gikk inn. Denne hytta er bare så koselig. Ikke så stor, og med den mest fantastiske utsikten du kan tenke deg. Helt til Jotunheimen med Gjendealpene og Besshøe. Mens jeg fikk igang Jøtulen, nøyt jeg fjellene. Hvitt i hvitt hele veien. Så glad for at jeg gjorde dette.

Til mat hadde jeg tatt med så jeg kunne lage pizza. Det var tross alt lørdag. Jeg hadde med vår egen panne, for den er så fin å lage i. Akkurat passe porsjon. Deigen stekte jeg på svak varme først, så hadde jeg på alt fyllet, for så å steke den mer under lokk. Viktig å ha svak varme, så bunnen ikke brenner seg. Mens jeg ventet på maten, koste jeg meg med en deilig kopp te. Solen begynte å gå ned bak fjellene i vest, og den farget himmelen oransje. Jeg tok meg i å sitte å smile for meg selv. Maten ble klar, og jeg begynte å spise. Nammenam! Dette var virkelig godt. Med ett hørte jeg romstering utenfor hytta. Det var en mann som satte fra seg skiene. Eller han prøvde, for det virket som han slet med ett eller annet. "Da blir jeg ikke alene allikvel, da", sukket jeg. Mannen kom inn, og snakket engelsk. Gebrokkent engelsk. Han forklarte at skoene hadde fryst seg fast i bindingen, så de måtte stå inne for å tine opp. Franskmann, fra Paris, som var på tur fra Hafjell til Mysusæter. Seks dager. Han gjorde visst sånne ting ganske ofte, og sa at han leverte guttungen til foreldrene, og at kona jobbet slik at han kunne dra på disse turene... Også lo han litt.

Resten av kvelden ble vi sittende å snakke om forskjellige turer vi hadde vært på, og jeg kan vel si at hans tre 12 dagers turer til Himalaya interesserte meg veldig. Så kult. Det er jo en av mine høyeste drømmer. I løpet av kvelden måtte jeg ut å se på stjernehimmelen. Det er noe det kuleste jeg gjør på fjellet. Melkeveien og milliarder av stjernen lyste mot meg. Og gradene viste minus 16. Kaldt, men helt vindstille. Tiden fløy, og jeg begynte å bli trøtt. Så jeg takket for meg, og gikk og la meg. Sovnet nesten med en gang, og våknet bare en gang i løpet av natten.

Søndag: Rundt halv åtte tasset jeg ut fra soverommet mitt. Solen skinte opp hele fjellheimen i dag også. Jeg kledde på meg for å gå til det lille rommet som lå i et hus bak til høyre for hytta. Det blåste friskt. Minus 10. Inne lagde jeg meg en kopp te, så lagde jeg meg litt øllebrød. Knust rugbrød, som jeg bare rørte ut i kokt vann, så ble det grøt etter tre minutter. Dansk greie, og veldig godt. Kald melk til er best. Franskmannen, eller Olivier som han het, var klar til neste etappe til Eldåbu. Må innrømme at jeg var litt misunnelig. Jeg vasket bordene og kostet meg ut. Det er ikke så mye ugang man får gjort i løpet av en dag ;-) Siden det var minus 10 og vinden blåste 9 m/s, kledde jeg på meg nesten alt jeg hadde av klær. Orket ikke å fryse. Så var jeg igang på tilbaketuren. Det blåste virkelig surt. Og selvsagt hadde jeg motvind hele veien. Men bortsett fra det, var det helt herlig. Helt alene de første fem kilometerne, og bare fire andre det siste stykket i preparerte løyper. 

Halvannen time ned til bilen, så var jeg på veien hjem. Kjørte innom butikken igjen, i håp om å få låne en telefon, og si at alt var bra og at jeg var på vei. Han jeg fikk låne av i går, sa at han hadde fått endel meldinger med spørsmål om hvem det var som hadde sendt meldingen jeg sendte i går. Dette synes jeg var rart, for Trond kjente jo ingen andre som skulle til fjells, vil jeg tro... Så ser jeg nummeret... At det går an. Jeg hadde skrevet et åttetall i stedet for et tretall i nummeret, så jeg hadde faktisk sendt meldingen i går til en helt ukjent person. "Gudamei... De må jo tro jeg ligger død et eller annet sted", sa jeg og kjente at det knep i magen. Jeg fikk lov å bruke telefonen å ringe med, og ringte Trond. Fikk forklart hva som hadde skjedd, men han sa at han hadde trøstet seg med at jeg nok ikke hadde hatt dekning. Det hadde han sagt til mamma også, så da hadde hun også roet seg. Men det var ingen god tanke. 

Telefonen min har enda ikke våknet til live, så jeg har satt igang en gammel telefon jeg fant i en skuff. Så får vi se hva som skjer. En fin tur hadde jeg i alle fall, og nå gleder meg bare enda mer til neste ;-) Ha en fin søndag.

PS! Bildene ligger i fotoalbumet under Gråhøgdbu mars 2019.