24. feb, 2019

På ski uten snø

Vinterferie, snø, ski. Dette er tre ord som henger veldig godt sammen. Og som burde være bankers - i februar - på fjellet. Turen vår skulle vise seg og bli ganske så annerledes enn vi trodde.

 

Jeg hadde tatt meg fri fredagen for å gjøre de siste forberedelsene til turen, og plukke opp Trond på Lillestrøm 11.44. Vi kunne ikke komme oss fort nok ut av Lillestrøm og på vei mot Gjøvik, så Lillehammer, Randsverk til vi endte ved bommen ved Maurvangen camping i Jotunheimen. Eller rett ovenfor innkjøringen til Gjendesheim, som nok er et sted flere har hørt om. Klokken kvart på fem var vi på vei. Målet vårt var Vargbakkane, 2,5 km oppover, som vi pleier å kunne kjøre til sommerstid. Nå er veien vinterstengt, så det betydd at vi måtte ta bena fatt. Det første vi lamerke til var hvor lite snø det var rundt omkring. Vi vet at denne delen av Jotunheimen kan det til tider være avblåst visse steder, men ikke sånn som det var her nå. Gresstuster og små busker stakk opp av den snøen som var, og store deler av veien var snøfri. Det var virkelig trist å se.

 

Klokken seks var vi fremme, og det begynte allerede å mørkne. Det betydde at vi måtte finne en teltplass fort, før det ble altfor mørkt. Vi ble glad over å se at det faktisk var endel snø hvor vi skulle sette opp teltet, og begynte med godt mot å finne frem telt og snøplugger. Motet forsvant litt da vi oppdaget at den snøen som var her bare var "sukker". Ingenting festet seg skikkelig uansett hva vi prøvde på, og det var blitt for sent å finne en annen plass. Det hadde i tillegg begynt å blåse endel, så vi måtte bare gjøre det beste ut av der vi var. Trond tettet så godt han kunne med snø rundt teltet, og jeg gravde kuldegrop i forteltet. Madrasser ble pumpet opp, og soveposer tatt ut. Når det gjelder de madrassene. Vi kjøpte isolerte underlag for tre år siden, og bruker de sommer som vinter. De har integrert pumpe, som fungerer veldig bra når det er varmt. Om vinteren, derimot, er det litt mer kronglete. Den pumpen er ikke glad i kulde, og vi bruker mye tid på å få de pumpet opp. Derfor skal vi anskaffe en pumpe vi kan ta med. Denne veier bare rundt 56 g, tar nesten ikke plass og bruker ikke annen luft enn den vi puster inn. Genialt, kan jeg si.

 

Madrassen og soveposen var klar, og vi var veldig klare for middag. Hva sto på menyen i kveld, mon tro? Deilig lammegryte med potet og grønnsaker og smakfull storfegryte med ris. Trond kastet seg over lam, og jeg gaflet i meg storfe. Man blir sulten av å jobbe litt. Så ble det litt yatzy med noen biter sjokolade til dessert. Å, som jeg elsker teltlivet. Vinden ga seg litt, og vi kledde på oss og tok en tur utenfor. Og for en kveld. Stjerneklart, og akkurat da helt vindstille. Det eneste som ble litt feil, var den varme luften som slo imot oss. Vi har ligget i telt flere ganger før i februar, og da har det vært rundt minus 14-16 grader. Nå tippet jeg det var rundt 0 grader. Det var helt merkelig. Mens vi sto der og nøt den deilige kvelden dukket det opp en fyr med hodelykt. Hvor han var på vei, var det bare han som visste, men han kom og forsvant like fort. Det begynte å blåse igjen, så vi krøp inn i teltet og sovnet etterhvert.

 

Natten ble veldig vindfull. Jeg må innrømme at jeg var ikke veldig høy i hatten der jeg lå og hørte på den voldsomme blafringen av teltduken. Vi har sovet i dette teltet med høyere vindhastighet enn det som var denne natten, men da hadde vi mange ganger bedre feste. Så det ble ikke så mye soving. Men teltet holdt, heldigvis. Klokken ti på seks klarte jeg ikke å ligge mer, ville ut på tur. Så vi begynte å ordne oss i stand, spise frokost og 07.32 var vi på vei. Vårt store ønske for turen var å komme opp på to 2000-topper, Eggen og dens sekundærtopp. Oppgangen til denne var i enden av Leirungsdalen ved Øvre Leirungen, opp ett bratt skar. Da vi kom oss inn i dalen, så vi fort at en slik tur var umulig. Skaret vi skulle opp var full av snø, og hadde denne snøen vært hardpakket, hadde det vært et håp. Men med den varmen som var nå, var det langt ifra hardt, og enda værre, rasfarlig. En annen ting var at det var ikke bare å tasse inn på ski, noe vi hadde håpet på. Vi måtte gå i sikksakk og rundt store, bare flekker for å finne snø å gå på. Det endte med at vi tok av oss skiene, la toppturen på hylla og gikk innover dalen og til enden av Øvre Leirungen og litt opp på Knutshøe. Det ble en kraftanstrengelse i seg selv. Håpløst føre. Det endte med at vi gikk langs kanten på elven, Leirungsåe, og det var ikke bare enkelt. Men det gikk litt fortere enn å gå på ski. 6,5 km inn til enden.

 

Vinden blåste litt av og på, og da vi skulle sette oss ned for å ta lunsjpause økte den i styrke. Selvfølgelig. Men vi hadde med oss fjellduk, så vi pakket oss inn i den, og nøt en god time med utsikt over Gjende, Semeltinden, Surtningssue, Besshøe og Besseggen. Tilslutt blåste vi nesten bort der oppe, og det var vel fjellets måte å si at "nå holder det, på tide å gå" ;-) På tilbaketuren fulgte vi elven nesten hele veien tilbake til skiene. Noen steder ble vi blåst avgårde på isen, noe som var gøy til å begynne med. Men da den begynte å blåse oss feil vei og videre ut der det var rennende vann, skjønte vi at vi måtte holde oss unna isen. Vinden blåste hardt nå, og det gjorde at vi kom til å tenke på teltet. Vi var bekymret for om det i det hele tatt sto der da vi kom tilbake. Vi fant igjen skiene, og gikk i sikksakk tilbake til teltplassen.

 

Teltet hadde løsnet. Alle pluggene lå strødd overalt, og teltet med alt inni, som gjorde det ganske tungt, lå et stykke lenger opp. Til alt hell var det ingen stenger som hadde knekt, eller noen duk som hadde revnet. Vi satte opp teltet igjen, på en annen plass. Like dårlig feste der. Siden snøen var så råtten, måtte vi sette det opp med skiene på, og det skal jeg love dere at var en utfordring for seg selv. Ikke er det lett å rygge med ski, så vi så vel ut som to idoter som surret rundt vår egen akse til tider. Da teltet var vel oppe, gravde jeg en ny kuldegrop. Jeg fikk ryddet opp i kaoset inne i teltet, og vi var igjen klare for en ny natt. Da jeg skulle ta inn sekkene, tråkket jeg igjennom i kuldegropen, og oppdaget at rundt 60 cm lenger ned randt det en liten bekk. "Endelig innebygget vann", sa meg med et litt nervøst smil. Det måtte tettes med en gang.

 

Sulten gnagde nå. Menyen var den samme som i går, men på denne nydelige vindfulle ettermiddagen var det jeg som kastet meg over lammet og Trond som gaflet i seg oksen. Vi hadde hatt litt SuperMix med salt til forrett for å døyve sulten litt. Jeg sjekket Yr for hvordan natten og morgendagen skulle bli, og da så jeg at kvelden skulle bli fin og rolig. Fra klokken tre på natten derimot, skulle vinden igjen øke, og fra åtte på morgenen ville den være på 15 m/s. Vi ble liggende og snakke litt. Ingen av oss ville dra hjem, men med et telt som har dårlig feste, og allerede har stukket av en gang, ønsket vi ikke å oppleve det midt på natten. Vi tåler mye vind, men da bør festene være gode. Litt over halv fem begynner vi å pakke ned campen. Det var ikke med stor glede, skal jeg innrømme, men til det beste denne gangen. Vi kommer tilbake, for Eggen skal vi erobre, så med det i tankene går pakkingen litt lettere. Litt over halv seks på kvelden var vi på vei tilbake til bilen. Solen var på vei ned, og det ble vanskeligere og vanskeligere å se sporene på veien. Rett før halv syv skimtet vi bilen. Mørket var der, og vi så bare konturene av fjellene. Turen hjem virket som en evighet, og 23.45 kunne vi låse oss inn. 

 

I dag sjekket jeg Yr igjen, og vinden hadde økt til 16-17 m/s, så jeg er glad vi gjorde som vi gjorde. Det er alltid vondt å måtte gi seg når man først er der opp, men noen ganger er det det beste man kan gjøre. Ha en fotsatt god søndag!

 

PS! Bilder ligger i fotoalbum under navnet "Leirungsdalen feb19".