2. des, 2018

Desemberkos i Valdres

Vaset i Valdres står for tur denne helgen. Det er to og et halvt år siden vi har vært der, så vi gleder oss veldig til å komme tilbake.

Vi prøvde en litt ny vei mot Fagernes, over Dokka. Ikke noe særlig god vei å kjøre i mørket. Litt fordi vi ikke var vant til den, og litt fordi den var smal og kjip det siste stykket over fjellet. Vi kom oss ned på E16 etterhvert, og ca. en time senere var vi på Vaset. Bekmørkt. Vi kjørte oppover mot hytta, men klarte å kjøre rett forbi innkjørselen i mørket. Vi merket det fort, snudde og kjørte rolig tilbake. Endelig var vi her. Herlig å være tilbake. Etter middag, planla vi morgendagens tur. Gilafjellet og Kruk var målet, dersom været var bra.

1. desember: Vi sto opp kvart på syv, spiste frokost, pakket sekk og var avgårde rett før åtte. Det hadde begynt å lysne så smått. Selv om det var tre år siden sist vi kjørte her, kjente vi igjen veien. Da vi begynte å kjøre langs Syndin vannene, var det slutt på de måkte veiene. Trond kjørte bilen et stykke, men jo lenger inn vi kom, jo værre ble veien... Selv med høy bakkeklaring og firehjulstrekk, føltes det ikke noe godt. "Dette vil aldri gå bra", sa vi, og bestemte oss for å snu. Men det var ikke bare og bare. "Jeg sjekker her", sa jeg, og jumpet ut av bilen. Jeg hoppet rundt på snøen i en rituellignende dans, og den virket hard og fin, så Trond rygget bilen dit jeg sto. Vel inne i bilen igjen og klar for å kjøre, kom vi oss ikke av flekken. Det ene hjulet spant og spant. Trond lirket ut av seg litt oppgitte gloser, mens jeg hoppet ut av bilen igjen. "Dette skal vi få til", sa jeg med et skjevt smil. Jeg dyttet med alle krefter, og bilen og jeg vugget frem og tilbake, til hjulet slapp fri. Seiersdans, og litt stolt da, kjørte vi tilbake til trygg grunn.

Turplanene måtte gjøres om på, og vi ble enige om å kjøre opp til Gomobu, og gå innover der. På vei tilbake kjørte vi forbi den veien vi skulle vært, og var på vei til et annet fjell vi har vært på før. Veien virket fin, så vi tenkte vi kunne gå tur der istedet. Men neida, veien var like dårlig da vi kom litt lenger innover. Igjen måtte vi snu, og denne gangen kom vi inn på rett vei, og fikk kommet oss opp til Gomobu. Vi parkerte, og begynte å gå innover fjellet på veien. Men med undertegnede på tur, så var det ikke lenge vi gikk på den. Jeg måtte sjekke hvordan det var å gå utenfor veien, og det gikk veldig greit. Lite snø, og den snøen som var var hard og fin å gå på.

Vi peilet oss inn på en liten høyde litt lenger bort. Herlig å være tilbake på fjellet, og over tregrensen. Været var greit, men det blåste endel. På toppen av høyden hadde vi fin utsikt. En ny høyde ble neste mål, og nå dukket solen frem også. Herlig! Vi var ikke langt fra neste topp, hvor været plutselig skiftet helt. Det begynte å blåse mer, solen ble borte og tåken og snøværet dukket opp. Vi begynner å bli vant med værskifte, så vi hadde stilt inn kompasset til der bilen sto ... sånn i tilfelle. Glad for at vi gjorde det. Vi kom oss fort ned fra høyden vi var på, litt for fort kan jeg si. En smule bratt, så vi skled/akte nedover. Moro! Så var det bare å følge kompasset. Etter tre kvarter lettet været litt, snøen ga seg og vi fikk øye på en gapahuk ved et vann. Der spiste vi lunsjen vår, som jeg må si smakte fortreffelig.

En halvtime senere var vi tilbake ved bilen. Tre timer på tur. Et lite problem bare... Vi begynte så tidlig, at klokken bare var 12. Så vi kjørte i butikken, kjøpte kakao og krem og dro tilbake til hytta. Ordentlig desemberkos, kan jeg si. Jeg hadde begynt på et puslespill dagen før, og puslet det ferdig. Mørket begynte å sige på, og jeg begynte å bli litt rastløs. Trond slappet av som aldri før, og da han sovnet på sofaen i syv-tiden, måtte jeg bare ut en tur. Hele habitten med turklær kom på i en fart, hodelykten godt plassert på hodet og så bar det ut. Deilig og friskt. Stjernene funklet i milliontall på den beksvarte himmelen. Jeg hadde ikke tenkt til å gå så langt, men jo lenger jeg gikk, jo bedre hadde jeg det. Det endte med at jeg gikk opp på toppen av hyttegrenda. Jeg holdt meg på veien denne gangen, for å begynne å rote i skogen full av snø, var ikke greit alene. På toppen skrudde jeg av hodelykten, og snuste inn alle inntrykkene. Stjernene, den friske luften, den totale stillheten. Herlig!

Jeg vender snuta nedover igjen. Nesten nede ved veien begynner jeg å filme litt, og da jeg stopper opp for å filme litt rundt, hører jeg med ett en snerrende lyd fra skogen. Hva det er har jeg ikke tenkt å finne ut av. Filmen avsluttes litt brått der jeg småjogger nedover mot hovedveien. Kun lyset fra hodelykten som virrer rundt, litt bakover, inn i skogen så rett frem igjen. Endelig nede ved veien. Fortsatt ikke lys på veien, men det føles bedre.

Jeg kom litt heseblesende inn i hytta igjen. Moro å gå på tur i mørket, og jeg har ikke blitt skremt fra å ta flere turer. Men skal innrømme at hjertet hoppet over et par slag med mitt møte med det snerrende-hva-det-måtte-være. Resten av kvelden gikk i vannrett stilling, med bena på bordet, og noe godt i glasset.

2. desember: Vi hadde tenkt å gå tur hvis været var bra. Da jeg sto opp, snødde det. Veldig vakkert, men ikke noe særlig å gå i. Så vi spiste en deilig frokost, pakket bilen, vasket hytta og dro avgårde rundt kl. 13. På veien hjem kjørte vi innom Valdres Gjestegård, noe vi gjorde hver gang vi kjørte forbi der etter tur. De har nemlig stekt aure. Med den beste rømmesausen, kokte poteter og agurksalat. Nammmm! Super lunsj til hjemveien. 

Veldig koselig å være tilbake på hytta. Håper vi kan komme tilbake en annen gang. Kanskje når det har kommet litt mer snø ;-)