7. okt, 2018

Miniferie i snø og storm

Høstferie, og vi vil til fjells. Igjen er ikke været på vår side, men nå klarer vi ikke å sitte stille lenger. Værmeldingen melder liten storm og tåke ... Hva gjør vi?

Forrige uke sendte jeg melding til Trond på Strind Gard, om Fossebrus er ledig. Det er den ikke, men Låvebrua er. Vi bestiller. Jeg sjekker værmeldingen hver dag opptil flere ganger om dagen, og det lover bra først. Men jo nærmere vi kommer avreisen, blir det mer vind - 21-23 m/s - og tåke. Vi skal dra uansett, så turen fredag blir som planlagt, topptur til Kvitingskjølen. Disse består av tre topper, hvorav en ble erobret i februar i år på ski. Så planen er å ta de to siste. Dette er de østligste 2000-toppene i Jotunheimen.

Torsdag etter jobb kjører vi til Lom. Det er lenge siden vi har kjørt denne veien, og synes det tar år og dag. Endelig, etter noen stopp på veien, svinger vi inn på garden. Mørket har forlengst tatt oss, og vi finner ut at det er første gang vi kommer dit etter det har blitt mørkt. Så ringer vi på til Anne Jorunn og Trond, og blir møtt av førstnevnte. Det er et godt gjensyn, og hun har den gledelige nyheten om at Fossebrus allikevel er ledig. Luksus, her kommer vi! Med do, dusj og kjøkken. Dette blir bra. Vi pakker ut, og det er ikke lenge til vi legger oss. Det blir en tøff tur i morgen, regner vi med.

Første turdag, fredag: Nydelig soloppgang pryder denne morgenen. Vi spiser frokost, jeg øllebrød og gubben brødskiver, så er det bare å pakke til topptur. Vi er optimistiske der vi kjører oppover mot Soleggen og videre til hyttegrenden Sålell. Første gang vi kjører dit, så det blir spennende. Men før vi kommer så langt, støter vi på en buss som står midt i veien ... Det er is og snø i veibanen så den har ikke kommet lenger. Ved første øyekast ser det ut som vi ikke får svingt oss forbi. Vi ser febrilsk på hverandre. «Nei, dette går ikke», roper jeg, og hopper ut av bilen for å sjekke busker og kratt i grøfta. Det er ingen harde stammer å snakke om, og vi har tross alt firehjulstrekker, så jeg loser Trond ut i grøfta og forbi bussen. Gleden er stor, og vi kan fortsette. Vi har kjørt opp denne veien fire ganger før, men ikke lenger enn til Soleggen. Så det er litt rart å svinge bilen inn på veien vi har gått på ski. Det er is, så Trond tar det rolig oppover. Etter ca. fire kilometer er vi ved hyttegrenden Sålell. Snøen ligger som et tynt melisdryss her, 1160 m.o.h.

Vinden blåser friskt, men ikke noe mer enn vi har vært borte i før. Siden det er meldt tåke, setter vi inn målet på kompasset, for sikkerhets skyld. Så setter vi snuta opp mot ryggen på fjellet, mellom Krokågjelet og Kvitingsgjelet. Det er enkelt å gå i dette slake terrenget. Etter et par hundre høydemeter er det mer snø, men fortsatt greit å gå. Vinder øker, og den blåser inn fra siden. Stiv til sterk kuling. Nå begynner det å bli tyngre. På rundt 1500 høydemeter begynner jeg å slite. Dette været er egentlig det verste å gå i for min del. Jeg har problemer i høyden fra før, og dette gjør det absolutt ikke bedre. Vinden øker til liten storm, og rundt minus 2-3 grader. Det føles som jeg ikke får puste. Ingenting samarbeider, og det går fryktelig sakte. Jeg bestemmer meg for at opp skal jeg, og vi kan også gå til neste topp og gå ned nordøst for Kvitingsgjelet. Det er ikke noe særlig omvei. Men føret blir verre jo lenger opp vi kommer. Nysnøen blir dypere, og vinden prøver å dytte oss overende ved hvert skritt. Vinden er faktisk ikke så ille å gå i. Det er jammen meg litt moro. Herlig å kjenne på naturkreftene. Jeg tenker ikke så mye på pust og kropp, og strever meg opp til toppen av Vestre Kvitingskjølen (2060). Trond er der allerede, og det er jo litt moro å stå på min 2000-topp nr. 70.

Etter litt bilder og jubel, begynner jeg å gå mot neste topp. Vinden uler, og jeg ser fort at å gå videre er idioti. All snøen i hele Jotunheimen – bare litt overdrevet – ligger i bakken ned til bandet mellom Vestre og Store Kvitingskjølen. Så jeg snur, og vi starter nedturen der vi gikk opp. Pust og kropp pleier å bli bedre på nedoverturen, men ikke denne gangen. Jeg sliter mer enn noen gang, og vi vasser i snø til knærne. En stund har jeg bare lyst til å legge meg ned, og den tanken skremmer meg. Jeg kan jo ikke det, så det er bare å sette på autopiloten og gå videre. Det går tregt. Trond er oppgitt, og det er jeg også. Men det er ikke så mye jeg får gjort med det. Vinden tar godt tak i klær og sekk. Sakte men sikkert snubler jeg nedover. Snøen minker, og energi og pust begynner så smått å komme tilbake jo lenger ned jeg kommer. Endelig puster jeg normalt igjen. Dette er det verste jeg noen gang har vært med på. Noen av Jotunheimens enkleste topper å ta, men allikevel den tøffeste. Jeg må finne ut en gang for alle hva det er som gjør at jeg reagerer sånn i høyden.

Det har ikke vært noen mulighet for å stoppe å spise på denne turen, så vi er passe utsultet da vi kommer til bilen. Som regel klarer vi å finne en eller annen form for le for vinden, men i dag virket det som om vinden blåste overalt, uansett hvilken side vi gikk på. Så det er godt å spise litt i bilen, før vi kjører tilbake til hytta. Alt i alt blir det 13 kilometer, og 910 høydemeter på syv timer. Turen blir et samtaleemne resten av kvelden, og jeg blir enig i mitt stille sinn at noen topptur i morgen, blir det nok ikke.

Andre turdag, lørdag: I dag kjører vi inn til Spiterstulen. Tar 30-40 minutter fra Lom. Ikke så mye snø der. Vi parkerer og går en tur innom resepsjonen, og hilser på Spiterstulens eminente vert, Bodil. Fantastisk dame, som sammen med sin mann, Bjørn Andreas, som vi bare kaller for kokken, driver stedet. Vi forhåndsbestiller kaffe og kakao til vi kommer tilbake fra turen. Vi tasser innover Visdalen, med Urdadalstindane lysende mot oss. Styggehøe hilser på oss fra vest, og etter planen har vi tenkt oss opp på Søre Bukkeholstinden. Det er rundt tre timer å gå inn til foten. Men planen skrinlegges fort. Fjellene er dekket av nysnø, og vinden virvler snøen opp på toppene. Med gårsdagens tur friskt i minnet, bestemmer vi oss bare for å ta en kosetur ned i dalen. Og det angrer vi ikke et sekund på. Visdalen er en av de vakreste dalene i Jotunheimen, med 2000-topper på alle kanter. Fire timer og 13 kilometer senere sitter vi inne i sofaen på Spiterstulen og drikker kaffe (Trond), og kakao (meg) med masse deilig krem, og raspet sjokolade på toppen. Vi blir sittende en god stund og prate med Bodil. Dette har virkelig vært en superherlig dag, med den beste avslutningen. Også har vi fått planlagt mange nye toppturer til neste år, når snøen har gått.