9. aug, 2018

Hardangervidda på tvers

Alene over vidda med telt. Allerede første dag tenker jeg "hva er det jeg har gjort...". Vil jeg klare dette? 

DAG 1: 17,2 km, 5 timer, 358 høydemeter stigning, 403 høydemeter nedstigning. 
Halv seks toget for å rekke neste tog, som skal ta meg så langt som til Geilo. Kroppen er i halvsvime der den beveger seg inn på badet for å gå på do og kle på seg. Den bestemmer, jeg må pent følge med. Så kvikner jeg litt til, for jeg kommer på hva jeg skal. Min lille ekspedisjon begynner i dag. Tog til Geilo, og buss fra Geilo til Tuva, hvor eventyret starter. Jeg gleder meg. Morgenen begynner med å ta toget sammen med min kjære til Oslo S. Det er alltid så kos. Så skal jeg finne Voss-toget, og det er jammen på samme perrong som vi kommer inn. Kyss, klapp og klem til mannen, og ned på perrongen igjen. 

Vogn 7, sete 59. Da alle setter seg, og toget begynner å kjøre, ser jeg at jeg er den eneste nordmannen i vognen. Det er ganske artig. Fra Amerika, Ukraina, Australia, Kina... Alle har et mål, og det er Norges fjellheim. Akkurat som meg. Tre og en halv time senere, går jeg av på Geilo. Bussen kommer ikke før om en time, så jeg tasser litt rundt. Ikke det mest spennende stedet, som gjør at jeg setter meg i bussburet istedet. Det har begynt å regne, og det regner hele veien til Tuva. Der gir det seg litt. Turisthytta ligger nydelig til på 1200 m.o.h, med vidde rundt på alle kanter. Vi på bussen får et deilig tips fra sjåføren, om vafler så søte at man ikke trenger syltetøy. De andre hiver seg på, jeg må dessverre takke nei. Sånn er det med denne egg-allergien. Uansett er jeg her for å gå, og komme meg så langt inn denne dagen. De første halvannen kilometerne nyter jeg opphold, men så begynner det å dryppe. Jeg tar ingen sjanser, og kler på meg regnbukse og jakke, og setter trekk på sekken. Akkurat i tide. Regnet fosser ned, og det er litt uvant, for vi har ikke vært veldig bortskjemte med det våte fra himmelen i år. Lyngen strekker seg oppover, og tar i mot de sårt trengte dråpene. Men jeg liker dette. Har alltid likt å gå eller sykle i regnet. Så jeg koser meg. Etter syv kilometer gir det seg litt, og jeg får spist matpakke og pustet ut litt, før regnet faller igjen. Jeg møter på mange som går motsatt vei. De er alle på vei til Tuva. Det stiger svakt oppover, og snart er jeg på dagens høyeste punkt, rundt 1270 m.o.h. Litt opp og ned, så ser jeg Heinseter nede i dalen. 

Det har sluttet å regne, og jeg drister meg til å ta av jakke, regnbukse og trekket på sekken. Det er godt, for det kan bli ganske klamt. Heinseter er også et flott sted, og jeg går inn for å fylle vannflaske. Høner og barn løper om hverandre her, og det er god stemning på tunet. Barna og jeg forveksler noen ord, så er jeg tilbake på stien i retning Rauhelleren. Jeg har gått 13 kilometer, og vurderer snart å finne en teltplass. Mange av småbekkene, som sikkert pleier å være fulle med vann på normale somre, er tørket ut. Det gjør det vanskeligere å finne plass. På kartet skal det ligge noen vann cirka en kilometer lenger, og det stemmer. Jeg ser meg ut en perfekt plass til teltet, men ved nærmere ettersyn står det et annet telt der... Hmmm... Må finne en plass før regnet kommer tilbake. Det ender med at jeg klinker opp teltet omtrent på stien. Rett og fin plass, med kort vei til vannet. Håper jeg ikke forstyrrer det andre teltet for mye. Jeg fikk nytt telt i posten i går, forresten. Et Ringstind 2 superlight, Helsports letteste telt. Veier 1,3 kilo, noe som passer supert for slike små egoturer. Så det blir dåp for det i natt.

Jeg har akkurat fått lagt sekken inn i teltet, da det begynner å regne igjen. Flaks. Jeg koker meg fullkornpasta med ost, og lager meg en kopp hvit te. Bon appetite. Resten av kvelden går til blogging, spise en bit sjokolade og ta en aldri så liten topptur for å si natta til mannen min. En fin start på turen, dette.

DAG 2: 19,6 kilometer, 6,5 timer, 260 høydemeter stigning, 155 høydemeter nedstigning. 
Jeg våkner halv fem, og kikker ut. Det har regnet nesten hele natten, men nå danser fargene på himmelen idet solen er på vei opp. For trøtt til å ta bilde. Limer bildet fast i lillehjernen, og legger meg igjen. Syv. Det er mye bedre. Teltet er søkk vått, så jeg får ikke pakket det tørt. Men det har oppført seg strålende denne første natten. Halv ni er jeg klar til å gå. Planen er å gå så mange timer jeg orker, så får kilometerne komme etter det. Jeg følger stien videre mot Rauhelleren. Det er endel stein, men ellers god sti. Jeg møter igjen mange som går motsatt vei. Barnefamilie, seks damer på venninnetur, noen utenlandske kompiser og to eldre damer som nesten ikke har tid til å si hei. Tror de løste verdensproblemer... 

Etter ni kilometer tar jeg første lunsjpause. Har hatt en liten pause hver time, men nå må det noe inn i kroppen. Knekkebrød og baconost. Utrolig hvor godt noe så enkelt smaker. Det blåser endel i dag, så jeg tar på jakken. Litt varmt, men veldig godt da vinden tar tak. Noe vi er vandt til på turene våre, er vading av elver og bekker. Her på vidda er nesten alt slikt tørket ut, så det slipper jeg. Det er noe annet som erstatter det, nemlig gjørmevading. Takk og lov for at jeg har stavene mine, for ellers hadde jeg hatt problemer mange steder. Spesielt et sted blir jeg stående mitt ute i herligheten. Jeg kjenner med staven et sted, den stopper i en stein. Der kan jeg trå. Rett ved siden av, synker staven, og jeg hadde fått gjørme til langt opp på lårene. Tusen takk, staver. Fem minutter senere faller disse dråpene fra himmelen, igjen. Jakke har jeg på, og jeg forter meg å ta på trekket på sekken. Regnbukse venter jeg med. Det regner i cirka tre minutter, så er det over. Ikke lett å kle seg i et sånt vær. Trekk og jakke lar jeg være på, og etter en halv time fosser det ned. Rekker ikke ta på regnbukse, så det får bare stå til. Begynner å nærme meg Langesjøen, og da er det ikke langt igjen til Rauhelleren.

Snart sitter jeg på en benk på tunet til Rauhelleren. Hytta ligger flott til ved vannet, og her er det både kuer og hester. Og sau. Her møter jeg ei som er på tur fra Finse, via Stigjuv, Rauhelleren, for så å gå til Heinseter og til slutt Ustaoset. Fin runde. Vi skravler litt, så hiver jeg meg på stien mot Sandhaug. Etter 19 kilometer verker føttene veldig, og jeg bestemmer meg for å finne teltplass. Rett ved siden av en liten bekk i Midtstrandsdalen, finner jeg et perfekt sted. Nesten 20 kilometer i dag får holde.

Det nye teltet er kjapt å sette opp. Selv i vind. Det er vått fra i morges, men tørker fort. Så koker jeg meg en deilig kopp te, og begynner med middagen. Toast med to grove brødskiver, peppersalami, ost og litt ketchup.  En halv en til med smør, krydder, spekeskinke og ost, legges også i pannen. Mor er sulten! Et lite tips i mangel på lokk, er å ta med litt aluminiumsfolie og lage lokk ut av det. Det veier ingenting, og fungerer veldig bra. Se under fanen "Mattips". Mmmmmmmm... Det smaker godt. Og siden det er meget grovt metter det masse. Jeg er lykkelig over at jeg har en slik middag til. Jeg legger meg ned med bena høyt, og studerer kart. Navn som Nappen, Napparrjoet og Hylatangen gjør at jeg ligger her og humrer for meg selv. Og vi må ikke glemme alle hæ'ene; Dimmedalshæ, Grønahæ, Ribbehæ, og ikke minst Endahæ... Dette er jo underholdning av beste sort! Ok, skjerpings. Det blir en lang økt i morgen og. Og med dagens lærdom, tror jeg at jeg skal senke farten litt, og ta mer pauser. Det er noen blemmer som plager livet av meg på føttene, men enn så lenge skal jeg prøve å gå de bort... Jeg tar en liten tur opp i høyden for å sende livstegn til mine kjære. Det er ikke dekning ved teltet. Etterpå nytes en sjokoladebit, og det er godt å slappe av. Snart er det klart for en god, natts søvn.

DAG 3: 20,4 km, 7,5 timer, 225 høydemeter stigning, 135 høydemeter nedstigning. 
Står opp åtte, og er i gang ni. Effektiviteten lenge leve! Det er mørke skyer overalt, så jeg tar ingen sjanse klesmessig. Kaldere er det også, og det blåser bra. Ullstillongs under regnbukse, og jakke. Etter et par kilometer må jeg ned i sekken etter hansker og lue. Da går det bedre. Vinden uler mot meg. Det er tungt å gå, men moro å kjenne på litt vær. Det småregner innimellom, men jeg slipper unna de verste skurene. De flyter forbi, og ned i dalen jeg kommer fra. Farten tilpasses vinden, og det går automatisk saktere. Helt alene på vidda. I det fjerne ser jeg Hårteigen ruve, og det er lett å se at landskapet forandrer seg jo lenger vest jeg går. Planen er å gå helt til Hårteigen i morgen, men det er en økt på 24 kilometer, og det er meldt regn hele dagen.

Vinden øker, og jeg treffer på et par unge gutter fra Østerrike. De er på vei til Rauhelleren fra Sandhaug. De spør og graver om hvor langt det er, og hvordan stien er. Jeg svarer så godt jeg kan, så vandrer vi videre i hver vår retning. Hyggelig med noen fjes. Etter 18,2 kilometer er jeg fremme ved Sandhaug. Jeg har lurt litt på om jeg skal overnatte der i natt. Det blåser så innmari. Jeg hadde lagt inn en liten endring på ruten, nemlig å gå om Besså Turisthytte. Der har en av mine kusiner hatt sommerjobb da hun var ung, og hadde vært moro å se. Bare tre kilometer lenger. Men været gjør at jeg må holde meg til første plan. Fra Sandhaug er det mellom fem-seks kilometer til Besså, og etter å allerede ha gått 18, blir det for langt dit, og det er ingen mulighet for le til teltet på veien, siden vinden blåser hardt den retningen. 

Jeg kikker på kartet, og ser at det er mulighet for le litt videre på stien fra Sandhaug. Er ikke helt klar for å gi meg for dagen. To kilometer fra hytta, finner jeg en relativt vindstille plass. Kun noen vindkast innimellom. Etter at teltet er satt opp, og alle de andre tingene som må gjøres er gjort, henter jeg vann i kjelen. Fullkornpasta med ost i dag. Enkelt, godt og mettende. Blemmene har bare blitt vondere, så jeg må nok gjøre noe med dem før jeg går i morgen. Det skal visst begynne å regne i natt, og holde på til tirsdag, så det kan godt hende jeg sniker meg inn på en hytte i morgen. Vi får se.

DAG 4: 22,3km, 8 timer, 395 høydemeter stigning, 435 høydemeter nedstigning. 
Hvor ble det av regnet? Og hvor ble det av vinden? Det har vært en stille natt. Deilig. Står opp rett før syv. Det er noen føtter som må ordnes. Jeg stikker hull på de to på hælene, renser og plastrer. Lilletåa på venstre fot får også litt omsorg, så får vi krysse fingrene for at det går bra. Halv ni er jeg klar til å gå. Ingen vind, men det yrer hele dagen. Det er rundt 20 kilometer til Hadlaskard turisthytte, så det er bare å gå på. Det er mer opp og ned enn de foregående dagene. Men det går unna. Etter nesten 13 kilometer møter jeg en nederlender. Han tusler fra hytte til hytte, og nyter luksusen og fjellet. Etter denne turen har han fortsatt to uker til i Norge, og han visste ikke om han skulle dra til Jotunheimen eller Lofoten. Jeg anbefaler Jotunheimen, selvsagt, men sa at Lofoten også er helt vidunderlig. Så gå etter det beste været. Jeg går videre, og fjellene begynner å dukke frem. Det er vakkert. På toppen av en bratt bakke ser jeg Hadlaskard, langt der nede. Man må alltid gå ned for å gå opp igjen, har jeg erfart. Jeg har lagt fra meg planene om Hårteigen grunnet dårlig vær og dårlige tær, og lurer på om jeg skal ta en annen vei istedet for den jeg hadde tenkt. Litt usikker, går jeg inn på hytta og spør hyttevakten. Det første han sier er: "Så du skal ikkje bo her på hytten, så eg kan loppe deg for penger. Nei, nei, men hjelp vil du ha..." Bergenser i sin beste alder, og jeg må si jeg ble litt satt ut. Fikk hjelpen jeg ville ha, og ut igjen for å finne teltplass. På med sekken, og i gang på ny rute over Skinfjellet og om Peisabotnen. 200 høydemeter stigning går jeg, og havner alt i alt på 22,3 kilometer. Ny rekk! Teltet opp i en fei, så koke tevann og steke toast. Det smakte fortreffelig. Senere koser jeg meg med hele to sjokoladebiter. Det blir tidlige kvelder når man er sånn alene, og denne kvelden ingen unntak.

DAG 5: 21,8 kilometer, 8 timer, 310 stigning, 535 nedstigning. 
Noe av det første jeg ser da jeg titter ut av teltet, er to lemen som har en aldri så liten hyrdestund. Jeg knekker sammen av latter, for det er ikke akkurat det jeg regner med å se. Det er over på sekunder, så løper de videre. Jeg er i gang med føttene. Stikke hull, rense og plastre. Det må gå bedre i dag. Området jeg går i er mye villere enn det snille øst. Stien beveger seg opp og ned og opp og ned. Ny dal, nye elver, nye juv. Slitsomt, men moro. Rundt meg stikker fjellene til himmels, det føles i alle fall slik her jeg beveger meg 3-400 høydemeter under, og det er et praktfullt syn. De grønne dalene mot det grå fjellet... Utrolig glad for at jeg valgte å avslutte i vest. Et utenlandsk par er de eneste jeg møter, og vi hilser bare og går videre.  

Jeg har noen ekstra pauser i dag. Været er skjønt, så det blir endel blåbær- og kreklingstopp. Nam! Det er jo så digg. Lunsjpause har jeg ved et vann hvor det ligger to hytter. Og T-stien går bokstavelig talt rett over trammen til den ene hytta. Også har jeg noen ladestopp, så jeg får ladet telefonen. Den gikk tom for strøm i natt. Siste dekning jeg har i dag er kl. 12, etter det, helt dødt. For meg går det jo greit, men litt kjipt for de som sitter hjemme og ikke hører noe... Kjenner litt på den, men sånn er det noen ganger. Og her er det ikke bare å sprette opp på en liten topp i nærheten. Her ville det blitt en skikkelig topptur, og det orker jeg ikke nå. Føttene er såre, og de er ekstra vonde de siste fem timene. Men det er bare å bite tennene sammen og tråkke videre. Skal gå minimum 20 kilometer. Noen steder er det vanskelig å finne stien på denne ruten. T-ene blir borte, og det blir mesteparten av stien også. To ganger har jeg rotet veldig, og da er kartet godt å ha. Det er moro å se når inntegnede sjøer og elver stemmer eksakt med virkeligheten. Da er det lett å se hvor man er. Jeg kommer forbi Peisabotnen hvor det ligger fem-seks steinhytter. Ved første øyekast ser de veldig gamle ut, og det er de visst også. Seteren stammer antageligvis helt tilbake på rundt 1880-tallet, og er nå blitt restaurert med nye dører, som jeg kunne se. Taket er nok også fikset litt på, og den ene hytta har solpanel. 

Det er ekstra mye nedover og stein, og det er drepen for føttene. Sakte, men sikkert går jeg nedover, og jubler da det kommer en oppoverbakke, for da gjør det ikke så vondt. Jeg går forbi stier som fører til en hytte som heter Stavali, og etter 20 kilometer, begynner jeg å se etter teltplass. Jeg finner en helt nede ved et vann, og i nærheten av en bekk. Perfekt. Middagen i dag blir Lammegryte. Ja, første og siste Real på denne turen. Er litt lei Real, så jeg prøver å unngå det så mye som mulig. Men en blir det, og den gryten er av de beste. Og hele glir ned. Pluss to kopper te. Nå har jeg det godt. Det blir en tidlig kveld i dag, for i morgen skal jeg gå 15-16 kilometer i ganske krevende terreng, og jeg skal rekke en buss som går kvart over ett. Hater sånt tidspress, men sånn blir det. Så snart skal jeg nyte dagens sjokoladebit, og bli vugget i søvn av lyden av rennende bekk... Eller putte propper i ørene så jeg får sove ;-)

DAG 6: 16 kilometer, 5,5 timer, 360 høydemeter stigning, 1310 høydemeter nedstigning.
Siste natten i teltet, går stille for seg. Ingen vind, og ikke regn. Herlig. Solen har såvidt begynt å stå opp, der jeg titter ut rett før klokken fem. Med teipete hæler og tær begir jeg meg på siste etappe litt over seks. Været er deilig. Jeg vet det blir endel stigning, før det blir altfor mange høydemetere ned igjen, helt ned til Hardangerfjorden. Men at jeg skal opp 300 høydemetere nå på morgenen, har jeg ikke helt forberedt meg på. Jeg våkner i alle fall. Lanskapet forandrer seg hele tiden. Fra trange daler til åpne sletter med svaberg. For en avslutning. Jeg svinger rundt et fjell og er med ett i en ny dal, siste for denne gangen. Det eksploderer i grønt hvor enn jeg ser, og små fossefall som sildrer lekent ned i sjøene. Høye fjell med litt snø, ligger rundt og passer på, og jeg gleder meg over å få oppleve all herligheten.

Enda skinner solen, men jeg ser regnskyene bevege seg sagte innover. Hele dalen er som en eneste berg og dalbane. Opp og ned, hit og dit. Over elver, og ned i juv. Da jeg endelig kommer til jeg skal nedover mot fjorden, har det dessverre tettet seg litt igjen, så jeg får ikke den utsikten jeg hadde håpet på. Mens jeg står der, ser jeg med ett et skilt der det står "Dronningstien". Stemmer det. Jeg husker jo nå at jeg så programmet Gutta på tur med Dronning Sonja. Og det var jo denne turen. Litt høytidelig beveger jeg meg nedover, stolt over å tråkke i samme spor som vår spreke dronning. Den er flott restaurert av sherpaer, hvor det et godt stykke nedover er store trappetrinn. Regnet har satt inn for fullt, og tåken henger tungt over fjorden. Jeg møter på et par som er på vei opp. De får ikke helt nytte av den flotte utsikten i dag, de heller. På rundt 800 høydemeter kommer det oppover en gammal kæll. Se for dere femte far i huset, så har dere han. Pustende med en lang strime hengenes fra nesa, strever han et trinn av gangen. Stavene først, så han. "Dette er jaggu tungt", sier han uten å se opp, før han strir videre. Ojda, tenker jeg. Han skal nå ned igjen også... 

Det går sakte for meg nedover. Føttene verker, og det er ganske bratt. Trappene er ferdige, og det er blitt vanlig skogssti. Jordbunnen har blitt glatt og sleip, og jeg sklir i de bratteste delene. Ikke den enkleste plassen å gå ned med tung oppakning når det regner. Da jeg har rundt en time igjen til bånn, velger jeg å gå grusveien i stedet for stiene. Den er lengre, men ikke så bratt. Også er det bedre for såre føtter. En tysk familie er på vei opp, og rett etterpå møter jeg et par venninner. Alle skal oppover den populære stien, som er Dronningens favoritt i Hardanger. Husene blir større, og snart ser jeg de velkjente rekkene av epletrær som dyrkes her i Ullensvang. Et par damer trasker rolig mot meg, og jeg stopper og snakker litt. De lurer veldig på hvorfor jeg har så tung oppakning, og da forteller jeg hva jeg har gjort. " Så spænande", sier de. "Vi skal bare litt opp, også snur vi igjen". Vel nede, prøver jeg å finne en matbutikk. En bil stopper, og ut hopper en ung mann. Han sier noe først på tysk, men da han skjønner at jeg ikke forstår noe, spør han på engelsk om han kan kjøre meg noen sted. Det er da hyggelig, tenker jeg. Så jeg spør hvilken vei han skal, og han skal mot Haugesund. Det blir litt feil vei, så jeg takker høflig nei. Jeg får en banan, som er det eneste jeg kan spise av det han tilbyr, prater litt til og så kjører han videre. Jeg kjøper meg noe mat, og setter meg på bryggen. Klarer ikke å sette meg inn enda, så jeg sitter og spiser der mens regnet siler. Herlig. 

Bussen kommer litt over ett, og kjører til Voss. Toget mitt går ikke før om nesten tre timer. Det gjør at jeg har god til til å spise litt. Valget blir pizza på Peppes og en cola. Så godt! Tilbake på stasjonen har jeg enda god tid. Ti minutter før toget kommer, setter jeg meg opp på perongen. Jeg driver litt med telefonen, og legger den ved siden av meg på setet. Toget ruller inn på stasjonen, og jeg tar med meg sekk og pose, og går inn på toget. Finner plassen, løfter sekken opp på hyllen og skal ta ut telefonen for billett. Den ligger i den lommen jeg alltid legger den. Panikken sprer seg i kroppen. Jeg kikker ut av vinduet, og der ligger den. Grønn og fin på setet. Jeg løper ut i gangen, og konduktøren blåser for avgang. "Jeg har glemt telefonen", roper jeg til han, mens jeg løper ut. "Det er for sent, jeg har nettopp gitt klarsignal", sier han og står i trappen. "Jammen den ligger jo der", roper jeg mens jeg løper og griper tak i den, og spurter tilbake. Toget begynner akkurat å gå, da jeg kaster meg inn på toget igjen. "Nå hadde du flaks", sier konduktøren og smiler. "Tusen takk", sier jeg pustende tilbake. Det er på Voss det skjer, både for meg og Mel Gibson ;-) Nesten fem og en halv time togtur venter, og hva skal jeg bruke tiden til. Det løser seg selv. Jeg møter nemlig en fantastisk dame med navn Brit Ingvild, og tro det eller ei. Vi skravler hele veien til Oslo om alt mulig. Inspirerende og lærerikt, og du reddet en lang og trøttende tur hjem. Tusen takk :-) 

Etter å ha vært på tur siden seks i dag tidlig, er det godt å sette bena innenfor døren hjemme litt over halv tolv denne varme sommerkvelden. En ny bragd er tatt, og jeg er strålende fornøyd med det jeg har gjort. Vil du noe veldig, så klarer du det.