31. jul, 2018

Sommertur Jotunheimen 2018

110 kilometer, 5910 høydemeter stigning og 6555 høydemeter nedstigning. 61 kilometer med 25 kilo på ryggen - vi har fått noen muskler her og der som vi ikke visste vi hadde. Dette er vår årlige sommertur.

 

DAG 1: 9,8 km, 4 timer, 445 høydemeter stigning.
Klokken er halv åtte. Vi står utålmodige og spente, og venter på bussen. Buss til tog, tog til buss og buss til båt. Super start på turen. Solen skinner, og sekken er tung denne gangen også... Min 25 og Tronds 26 kg. Vi ankommer Gjendesheim halvannen time før båten skal gå til Gjendebu. Det er mye mennesker rundt omkring, og overalt er det telt. Endelig kan vi gå ombord i Kåre Johan, den nye båten på Gjende. Mange skal med, men det er nok ikke så mange som er på samme tur som oss. Med fryseboks og slippers, avslører de at siste stopp er Gjendebu. Vi skal gå videre inn i Veslådalen mot Olavsbu, og overnatte i Rauddalen ved foten av Snøholstinden og Rauddalseggjene. Sistnevnte skal vi prøve på i morgen.

Turen inn er veldig flott. Det er bare å følge T-sti og skilt mot Olavsbu. Etterhvert som vi kommer oppover, har vi super utsikt over Gjende, Besshøe og Besseggen. Vi merker på kroppen at vi ikke har gått så mye med tung sekk. Men det pleier å ordne seg etter et par dager. Turen til teltplassen er litt lenger enn vi regner med, så det blir en sen middag. Real går kjapt å lage. Det blir en kort kveld, så vi setter vekkerklokken på 08, og sovner tvert.

DAG 2: 14 km, 10 timer, 1025 høydemeter stigning, 900 høydemeter nedstigning. 
Jeg våkner halv seks. Litt tidlig, så jeg legger meg ned igjen. Ti på halv syv klarer jeg ikke lenger, og da våkner også Trond. Vi er klare for topptur. Frokost spises, te og kaffe drikkes og vi går avgårde halv åtte. Jeg merker med en gang at kroppen ikke er helt med. Dagen før avreise prøvde jeg meg på noe tørket frukt, og endte med å kaste opp... Har også slitt med svimmelhet, så det er ingen god start. Men vi tasser i vei, og tar ting som det kommer. Vi kravler opp sør-øst ryggen, og fortsetter videre forbi to vann som ligger på 1700 høydemeter. På vei opp treffer jeg på en søt liten krabat. En røyskatt. Nydelig hvit og brun. Den titter opp av et hull rett foran meg. Vi har et øyeblikk, så forsvinner den ned i hulen sin igjen. Jeg har aldri sett dette dyret sånn ute før, så det er gøy. Jeg døper den Reidar.

Vel oppe på rundt 1800, må vi ned igjen på grunn av en bre. Den går vi over så langt ned som vi får til, fordi det er mange sprekker lenger opp. Også begynner moroa... En bratt rygg troner over oss. Dette er noe av det verste vi har gått i. Løse steiner og en bakke som suger energien ut av oss. Spesielt jeg sliter her. Det går i under en km/t, og jeg er svimmel og kvalm om hverandre. Må ta mange pauser, og turen videre til neste topp ser mørk ut. Kommer tilslutt til topps på første, Midtre Rauddalseggje (2016), gråtkvalt og totalt utslitt. Dette har jeg ikke opplevd før. "Jeg klarer ikke neste topp", sier jeg med øynene fulle av tårer. "Men du er jo kjempeflink", sier Trond. Vi setter oss ned og tar en skikkelig lang pause. Fire timer har gått siden vi startet, så det er godt med litt mat. Energien kommer litt tilbake, og jeg bestemmer meg for å prøve på Store Rauddalseggje. Tross alt derfor vi gikk opp, og jeg kan ikke gi meg så lett. Fortsatt litt svimmel, men kvalmen har gitt seg.

Seksti høydemeter klyves ned, og her er det nesten litt klatring og. Moro. Så er vi i gang med ryggen opp. Det er bratt her også, men i forhold til den andre toppen er det store steiner som vi kan klatre litt på. Gode tak og bratte stup. Akkurat som vi liker det. Vi tar det med ro, og snakker litt mens vi klyveklatrer. Det går mye bedre. Rett over en time bruker vi på de rundt 210 høydemeterne. Endelig. Toppen av Store Rauddalseggje (2168). Vi legger fra oss sekkene, og går videre ut på et utsiktspunkt mot Rauddalen og Olavsbu. Ryggen dit er smal. Et sted er det bare en halv meter cirka bredde å gå på, med stup rett ned på begge sider. Bilder knipses. Da vi gikk i dag tidlig kunne det se ut som det skulle bli regn, men det har vi ikke sett noe av. Nesten skyfri himmel og lite vind, koser vi oss på toppen med mer mat.

På nedoverturen har vi bestemt oss for å ta sørsiden fra bandet mellom de to toppene, og rett ned i Rauddalen. Å gå ned i det steinhelvete vi kom opp frister ikke noe særlig. Så begynner vi. Dette er bratt og litt utsatt noen steder, men det går veldig bra. Etter to timer fra toppen er vi nede i bånn. Så følger vi T-sti hele veien tilbake til teltet. En snill avslutning på en tung tur. Grillribbe, ris og rosenkål blir middagen, med sjokolade til dessert. Lang, tøff dag, men fantastisk endelig å ha vært oppe på Rauddalseggjene.



DAG 3: 4 km, 150 høydemeter både stigning og nedstigning.
Hviledag. Vi har tross alt ferie. Trond har lyst til å prøve fiskelykken, mens jeg tasser en tur opp på en høyde i nærheten. Her har jeg super utsikt til mange av toppene, dalene og vannene rundt oss. Det er fredelig og stille. Jeg ser Trond langt der nede ved vannet. Lurer på om han har fått fisk? Da jeg kommer ned igjen og er på vei til å krysse T-stien, møter jeg på en enslig turgåer. En eldre tysk mann med passe stor sekk, telt og stav. Han er på vei mot Olavsbu, etter å ha gått to timer feil vei dagen før. Vi skravler lenge, før han må videre. Hyggelig å møte sånne folk. Jeg får øye på Trond, og han ser fornøyd ut. "Det blir fjellørret til lunsj!" Nam nam. Seks fisk. Vi går rett opp og steker dem, med masse smør og fingersalt. Vi får også besøk av larven Lars, som snor seg opp og ned på utsiden av innerteltet. Søt liten krabat.

Jeg lager meg min egen fiskestang, av en kvist, snøre og krok. Men får jeg noe fisk? Nei da. Selv med en mark som vingler fristende hit og dit i vannet, vil ikke fisken bite på. Men jeg koser meg allikevel. Da marken finner ut at dette gidder den ikke lenger, og velger å forlate kroken, tar jeg ikke tiden med å sette på en ny. Jeg går heller opp i campen, tar på meg crocks og går ned til elven og tar meg en aldri så liten vask. Veldig deilig. Mannen i mitt liv kommer snart tilbake med fire fine fisk. Middag! Men før det koser vi oss i det fine været. Tredje dagen med sol og varme er ganske unikt. Vi spiller Yatzy, drikker kaffe og te og soler oss litt. Dette er livet. Så er det på tide med middag. Vi har laget en liten peis under den store steinen teltet er satt halveis under. Her kan primusen stå trygt. Fisken stekes, og ris og rosenkål kokes. Et herremåltid. En perfekt slutt på en deilig hviledag. I morgen må vi videre.

 

DAG 4: 17,2 km, 9 timer, 770 høydemeter opp, 890 høydemeter ned.
Jeg våkner tidlig i dag og, men vekker ikke Trond før ti på halv syv. Vi skal forflytte oss til ny teltplass, og ta en topptur på veien. Klokken åtte er vi i vei, og følger stien mot Olavsbu. To timer og seks kilometer senere, legger vi fra oss sekkene i krysset Fondsbu/Olavsbu/Gjendebu. Her skal toppturen vår starte. Larven Lars har tatt en haiketur i topptursekken min, så jeg legger han pent ned på bakken ved siden av de store sekkene. Snøholstinden ligger der grå og fin, med noen snøflekker her og der. Vi måtte gå forbi i fjor grunnet tåke og regn. Nå gleder vi oss sinnsykt til å komme opp.

Første delen går veldig greit. Det er ganske slakt så vi får unna endel. Så møter vi på en bratt hammer. Den har jeg lest meg opp på, og vet at vi skal holde til høyre. Det viser også vardene. Nå begynner det å bli brattere. Første hinder er tatt. Vi ser en høyde foran oss, og tenker at dette må være toppen. Det blir endel klyveklatring før vi kommer opp. Til vår store overraskelse strekker det seg en lang, smal rygg videre. "Ojda", sier vi nesten i kor. Men dette er moro. Vi velger å ikke følge vardene. Ryggen er så kul å følge at vi kravler oss opp på hver minste topp. Et sted må vi omtrent balansere litt i vinden. Vi ser veggene på hver side stupe ned i dalen. Herlig. Endelig når vi toppen, tror vi... Det er enda et slakt parti før vi når den store varden, og toppen av Snøholstinden (2141). Da er det bare å få dekning på telefonene, og sende et lite livstegn til våre kjære. Det synes de er hyggelig. Utsikten er bra herfra, og vi ser mye vær retning Hurrungane. Vi vil ikke gå ned ryggen igjen i regnvær, så vi forter oss å ta bilder, og begynner på nedoverturen. Vinden blåser opp, og nå velger vi å følge vardene. De går mye på nedsiden av ryggen, for så å sno seg opp på ryggen igjen. Vi kommer oss ned fra det bratte før regnet detter ned. Hele 15 dråper. Vi spiser litt før vi tar siste innspurt tilbake til sekkene. På veien møter vi en gjeng på ti med mange barn. De er på telttur, og har allerede tre netter bak seg. Fire svenske fiskekompiser treffer vi også på. Så er det på med sekkene, for å gå siste økt til teltplassen. Vi tar en liten pause på Olavsbu, og skravler litt med verten. Hun har mye å gjøre, hytta er så og si full, men har tid til å få litt tips på veier opp på de forskjellige toppene rundt.

Etter ni timers gange kan vi legge fra oss sekkene ved campen. Her har vi sovet en gang før, da vi var på sommertur for to år siden. Knallfin plass, hvor vi har utsikt nedover og oppover Rauddalen, mot Mjølkedalstinden, Rauddalseggje, Rauddalstindane og Fannaråken. Sist vi var her lå vi rett ved siden av en liten bekk vi omtrent kunne fylle vannflaskene fra teltet. Nå er denne helt tørket ut. Det er de andre småbekkene som var her også. Det blåser endel, så vi forter oss og sette opp teltet. Det har vært litt av og på vær i dag, så vi tar ingen sjanse. Samme ritualet som de andre dagene. Sette opp telt, bardunere, feste innerteltet, pumpe opp luftmadrasser, ta ut sovepose og blåse opp pute. Sånn. Da er det gjort. Middagen i dag består av Kylling Karri og Viltgryte. Passer perfekt etter en lang økt. Etter vi har spist, tenker vi på å gå ut og sette oss på en perfekt tilpasset stol av stein, men hva er det som skjer? REGN! Så kom det. Ja, ja. Vi blir inne i teltet og spiller Yatzy. Håper det blir bedre i morgen.

DAG 5: 6,3 kilometer, 4 timer, 300 høydemeter stigning, 320 høydemeter nedstigning.
Halv syv dundrer det i teltet. Det har regnet i hele natt, men nå fosser det ned som om noen står med en høyttrykkspyler mot teltduken. Tåken henger tungt over alle toppene rundt. Planen i dag er topptur til Rauddalstindane, men det må vi bare skrinlegge. Vi skulle gått opp en ganske så bratt side, og da er det greit at det er tørt. Pluss tåken som er kjip. Så da bestemmer vi oss for å forflytte oss til neste dal, Skogadalen. Vi bruker god tid. Ingen grunn til å stresse. Før frokost finner vi larven Lars på innerteltduken. Den har jammen haiket videre med oss fra der vi satt fra oss sekkene. Vi setter Lars fri utenfor.

Vi skal bare gå rundt seks kilometer. Regnet gir seg etterhvert, og da begynner vi å pakke. Etter rundt 100 døgn i telt, er vi ganske rutinerte. Alt går bare på autopilot, og snart er hele campen nede. Innerteltet ligger i egen pose i sekken, så det kun er ytterteltet som er vått. Så går vi til stien, og følger den nedover Rauddalen til vi kommer til skiltet mot Skogadalsbøen. Her går vi 300 høydemeter på en og en halv kilometer. Passe bratt med 24 kilo på ryggen. Blir som en minitopptur dette. 1617 stopper vi på, og Skogadalen viser seg. Noe så vakkert. Grønt og frodig med mange vann og elver. Her skal vi kose oss noen dager. Vi har planer om topptur til Mjølkedalspiggen i morgen, og Sagi dagen etter. Så vi finner en perfekt teltplass på en stor grønn gressmatte ved et vann, og foten til toppene. I den ene enden av dalen, mot Skogadalsbøen troner Gjertvasstinden og Storen. I motsatt retning hilser Mjølkedalstinden til oss. Tåken har tatt dem, men vi vet de er der.

Campen settes opp, og vi gjør i stand til middag. Bacon, ris og rosenkål. Været klarner opp utover kvelden, og gradene synker. Dette blir den kaldeste natten hittil på turen. Før vi legger oss, kommer det plutselig syv reinsdyr spradene forbi. Og det ene dyret har det største geviret vi noen gang har sett. For en flott bukk. De går stille og rolig over elven, og stopper for å beite litt lenger borte. Herlig øyeblikk. Vi spiller Yatzy, spiser en bit sjokolade og gjør oss klare for natten. Vi krysser fingrene for at været er bedre i morgen. 

DAG 6: 8,3 kilometer, 8 timer, 930 stigning, 910 nedstigning. 
Klokken er 6.42, solen skinner og jeg kvitrer om kapp med fuglene utenfor. Helt vindstille. Vi spiser havregrøt, og er klare for å gå halv åtte. Dette været skal vi ikke miste. Skyfritt, men litt kjølig. Vi har sett oss ut en rute opp til første topp, Mjølkedalspiggen (2040), som går overraskende bra. Høydemeterne flyr avgårde. Ingen vanskeligheter, og to og en halv time senere er vi på toppen. Fantastisk utsikt herfra, ned Mjølkedalen i sør til Hurrungane og Jostedalsbreen i vest, Galdhøpiggen i nord og Gjendealpene i øst.

Så er vi klare for neste topp, Søndre Sagi, som også er 2040 m.o.h. Vi må ned nesten en loddrett vegg. Ved første øyekast ser det nesten umulig ut. Men Trond finner en fin rute ned, som ikke er altfor gal. Bandet mot neste topp er grei og gå, med litt klyving her og der. Ved foten setter vi oss ned og spiser knekkebrød med baconost. Snadder! Da vi er på vei oppover, møter vi på to som også skal opp. De kommer fra Uranosbreen videre opp Mjølkedalsbreen, og er utstyrt med klatreutstyr. Vi vet at turen opp til Nørdre Sagi (2040) er ganske utfordrende, og de fleste ønsker å sikre der. Vi ønsker ikke å gå tilbake samme vei vi kommer fra, og ta Sagi i morgen, så vi skal i alle fall bort å snuse litt. Søndre Sagi tas, og vi går ryggen videre.

De foran oss stopper for å ordne tau og sikring. Trond ser muligheter, og finner fort ut at det er gode tak både for hendene og bena. Fjellet er tørt, så det er perfekte forhold. Jeg sniker meg avgårde før klatrerne, og blir overrasket over hvor greit det går. Bruker god tid, og ser nesten ved hvert skritt hvor jeg skal holde og sette bena. Men det er luftig. Luftigste vi har vært på til nå, så har du høydeskrekk, hold deg langt unna. Vi kommer opp og jubler og gliser og gir hverandre en klem om hverandre. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har vært så lykkelig etter å ha kommet opp på en topp. Jo, forresten. Da jeg klatret til Austabotntindene. Men her har jeg gjort ALL jobben selv, så det blir litt mer spesielt. Vi sitter en stund, før vi går til neste og siste topp, Sagi N2 (2025). Vi møter igjen klatrerne vi klatret forbi, og en far og datter som skal prøve å klatre motsatt vei. De kommer slukøret tilbake. Hun turte ikke. Da får vi høre at de andre vi traff på kalte oss apekatter, noe vi tar som et kompliment. Vi sitter lenge på denne toppen. Ingen vind, varmt og godt og fortsatt tidlig på dagen. Etter litt over en time begynner vi å gå nedover til teltet.

Det er en ganske bratt nedstigning, så greit å være konsentrert. Rundt halv fire er vi tilbake, og denne turen går over all forventning. Hadde vi ikke tatt hele traversen, måtte vi tatt Sagi i morgen, som egentlig er planen. Nå kan vi ha en hviledag hvor vi bare forflytter oss rundt fire kilometer lenger ned i dalen, til foten av neste topp som vi skal ta om to dager. Vi ligger i solen på campen og spiser og koser oss. For et herlig liv. Når fjellet viser seg fra sitt beste, er det ikke noe sted som er bedre å være. Mens vi sitter og bare nyter, løper det plutselig et reinsdyr rett forbi oss. Vi ser på hverandre, og skjønner ikke helt hva som skjer. Trond sniker seg opp langs kanten, og viser at den kommer igjen. Og jammen kommer den ikke spurtende forbi en gang til. Den løper ned til vannet, spruter litt der, så forsvinner den bak kammen igjen. Vi døper den Ragnar, en ung og flott bukk. Den kommer et par ganger til, og da får jeg filmet. Så utrolig moro, og i ett med naturen. Vi tøyser litt med at Ragnar nok har inngått et veddemål med de andre reinsdyrene, om han turte å løpe forbi oss. Mens vi sitter der og skravler, kommer den største bukken løpende forbi. Hva er dette? Ligger vi kanskje på yndlingsplassen deres? Etter det blir det stille fra dyrene. Vi flytter oss etter solen, og spiller Yatzy. Kl. 21.00 kommer det en dame på stien fra Fondsbu. Vi tror ikke hun har sett oss, men med ett dukker hun over kammen. Vi slår av en hyggelig prat, og får vite at hun er på en liten husmorferie. Hun gir oss også siste oppdatering på været, og da viser det seg at den dagen vi har tenkt å ta vår siste topptur for denne gangen, er det meldt regn og torden. Da snur vi planene tvert. Vi hadde tenkt å ta det med ro i morgen, bare gå de fire kilometerne som er ned til neste camp og kose oss i finværet. Sånn blir det ikke. Det betyr at vi må stå opp halv seks i morgen, for å få tid til toppturen. Vi pakker sammen utekosen, og gjør oss klar for natten.

DAG 7: 25 kilometer, 13,5 timer, 1650 høydemeter opp, 1950 høydemeter ned. 
Klokken halv seks ringer alarmen med den søteste melodi. Det gjør våkningen litt lettere. Og syv er vi klare til å gå. Det er varmt og godt, der vi følger stien lenger ned i Skogadalen. Det er kun fire kilometer til der vi skal finne ny plass, rett nedenfor Uranosi. Toppturen i dag blir lang, men vi er forberedt på det. Dette blir også siste for turen, så da kan vi hvile de neste dagene. Vi finner en plass på en liten høyde, som vi navngir Mjanger-traversen. Teltet settes opp i en fart, og vi er klare for oppstigningen rett før ni. Det er varmt, og solen skinner fra skyfri himmel. Nok en deilig dag. Det er litt bratt til å begynne, så vi tar mange høydemeter her. Vi følger kartet slavisk denne gangen, selv om om det ikke er like enkelt. Da vi kommer opp på ryggen, ser alt likt ut. Vi prøver å gjenkjenne der vi skal gå ned, og føler selv at dette har vi kontroll på. Det skal vise seg at vi vil dumme oss ut skikkelig senere...

I går da vi så Slingsbytinden fra Sagi, så den ut som en lettgått kolle. Nå stiger det opp noen spisse tinder foran oss, og vi tror nesten vi er på feil fjell. Men det er riktig. Morsomt å se hvordan fjellene ser så annerledes ut fra forskjellige vinkler. Det går i bølgedaler før fortoppen til dagens første, Slingsbytinden (2026). Det er ikke lett å orientere seg. Vi går på siden av fortoppen, og snart er vi på bandet. Det reiser seg en vegg av steinrøys foran oss, og det er bare å hive seg i kast med den. Det går overraskende greit, og snart er vi på første topp. Traversen til høyeste punkt er smal og moro. Helt annerledes enn vi har forestilt oss. Så er det ned igjen, for å gå opp på neste. Før det tar vi oss en god matpause i le for vinden. Først her ser vi folk. Det kommer ned folk fra den andre toppen for å gå opp der vi nettopp var.

Så er vi klar for siste topp, Uranostinden (2157). Bakken opp er lettgått, selv om den er litt bratt. Vi treffer på tre kjekke mannfolk, som har gått i taulag over breen og klatret opp på motsatt side. Han ene har hjerteproblemer, og han andre har vonde knær. Tredje er han med med all erfaring. Jeg tar av meg hatten for dem. De skal ned ryggen, og gå breen tilbake. Så nærmer vi oss. Vi tipper kanten, og for et herlig syn. En lang smal travers som snor seg som en slange bortover. Vi gliser fra øre til øre der vi går forsiktig mot toppen som er midt på. Toppene i Hurrungane ligger som en tannrekke rett ved siden av. Føles nesten som at vi kan ta på dem. Samme med Falketind og Stølsnostinden. Og hytta på Fannaråken ser vi godt. I det hele tatt er det fantastisk her oppe. Og været kan ikke bli bedre. Vi tar masse bilder, sender meldinger til våre kjære om at alt er bra, siden vi kun har dekning oppe på toppene, og tar oss noen sjokoladekjeks. Vi går også videre til enden av traversen, for å se den mye omtalte sørtraversen. Det ligger to 2000-topper til der, så vi er nødt til å få til den ruten en gang også.

Kvart over tre er vi klar for tilbaketuren. Vi må ned og opp på første topp igjen. Ikke værst å få den to ganger på samme dag. Resten ned til bølgedalen går bra. Det er noen snøpartier vi bruker, og sparer mye tid og krefter på det. Vi begynner på bølgedalen og har grei oversikt. Vi holder oss litt for langt til venstre, og det er her vi begynner å dumme oss ut. Vi står på en kolle og speider nedover, og tror vi ser den toppen vi skal gå i mellom og ned i dalen der vi kom opp. Ingen bjeller ringer i hodet, der vi går ganske slitne etter en lang og tøff tur, da det er masse vi ikke kjenner helt igjen. Som sagt tidligere ser alt likt ut. Vi tror vi ser kammen vi skal bak, og går og går mot denne. Igjen ringer det ingen bjeller da vi passerer tiden vi tenker at vi skal være nede. 10 timer har gått, 12 siden vi startet i morges.

Bena begynner å kjenne det nå. Vi har havnet langt til venstre, og skjønner at nå må vi skrå til høyre skal vi finne skaret vi skal ned. Vi ser toppen vi skal forbi, tror vi, og tror vi begynner å kjenne oss igjen. Helt til vi runder kammen. Ingen skar ned i dalen bare en evig, grønn bølgedal som duver opp og ned bortover. Hva har skjedd? Frem med kartet. "Jeg tror vi er der", peker jeg åndsfraværende. Vi må bare ned i en dal og opp igjen, så er vi på rett plass. Neida. Vi må holde på sånn fire ganger til, før vi er på rett plass. Snakk om frustrerende og utmattende. Jeg skjønner da hva som har skjedd. Vi sto rett på baksiden av toppen der vi skulle gått ned, da vi peilet ut videre rute. Ikke rart alt går skeis. Så det ender med en ekstra seiersrunde på syv kilometer og to timer. Ikke akkurat det vi trenger nå. Tilbake i teltet, klokken ni, er det bare å lage mat, slappe av og prøve å sove. Det verker i bena, så det er greit vi skal ha en kort økt i morgen.


Dag 8: 7,2 kilometer, 3 timer, 120 høydemeter stigning, 305 høydemeter nedstigning.
Så kommer det litt regn igjen. Tre-fire timer på morgenen fra rundt seks, faller edle dråper ned på teltet. Ingen grunn til å stresse. Ikke før klokken er halv ni, begynner vi å steke rundstykker i pannen. De er veldig gode, med mye korn og grovt mel. Vi steker litt spekeskinke også, som vi knasker i oss. Regnet gir seg, og solen titter frem. Da pakker vi sammen, og følger stien mot Skogadalsbøen. Vi har aldri vært der, så vi vil innom å kikke litt. Trond drømmer om kaffe og vafler. Det er godt å gå her. Vi får til og med noe tilnærmet drømmesti, sånn uten steiner og som ikke går rett ned eller opp. Litt merkelig å være blandt trær igjen, men det er vakkert her. Etter rundt 6 kilometer ankommer vi Skogadalsbøen. Den ligger fint til på en kolle omtrent midt i Utladalen. Det er minimum en dagsmarsj dit uansett hvor du kommer fra. Vi får av oss sekkene, og tusler inn for å titte litt. Hele den ene siden av hytta har vinduer ut mot dalen og fjellene på den andre siden. Interiøret passer fint til denne typen hytte, gammelt og stilig. Trond drømmer fortsatt om vaffel, så vi spør i resepsjonen. De har ikke vaffel, men de har kaffe. Problemet er at vi ikke har kontanter, og det betyr at de må skru på aggregatet for å få igang betalingsterminalen, så da dropper vi det.

Vi slapper av litt til ute på tunet, før vi svinger sekken på ryggen og går videre mot Vetti. Etter en halv time begynner det å småregne. Da hører vi også en velkjent lyd, lyden av en foss. Uradøla braker nedover dalsiden, og det er rundt her jeg har tenkt at vi skal finne en teltplass for natten. Værmeldingen har lovt mye regn, vind og tordenvær, så vi tar ikke sjansen på å gå noe særlig høyere og utsette oss før større farer. Det tar ikke lang tid før vi finner en super plass, dog rett ved siden av stien, men det får nå være. Vi har ly, og vi har masse av friskt vann. Regnet tar oss da vi setter opp teltet, men klærne blir ikke altfor våte. De tørkes på snorer inne i teltet senere. Vi ordner til et kjøleskap til maten i en kulp, lager middag og venter på uværet over et slag Yatzy. 

 

DAG 9: 18 km, 8,5 timer, 520 høydemeter stigning, 1130 høydemeter nedstigning.
Det regner av og på hele natten. Vinden er fraværende, torden hører vi ikke noe til og det er varmt. Vi slapp unna, og det føles godt. Det gjør også at vi bruker litt vel mye tid denne morgenen før vi er klare til å gå. Turfolk passerer teltet en etter en, og vi hilser på de som legger merke til oss. Mens vi steker brød, kommer det et par som kommenterer at det lukter deilig mat, og da stikker vi hodet ut og snakker litt. Regnet slutter helt rundt 10, og litt over 11 starter vi på siste økt. I morgen er det meldt regn igjen, derfor korter vi turen med en dag, og tar denne siste turen i et jafs. Planen var å dele den opp i to, men vi vil gjerne se det som er i fint vær. Noe det skal være resten av dagen. Så vi er, igjen, klare for en tøff gådag.

Sekkene er blitt lettere, så nå veier de rundt 20 og 22 kg. Det betyr at vi ikke akkurat svever oppover bakkene. Det går i et sakte, men jevnt tempo, og vi tar pause cirka hver halvtime. Vi skal først opp rundt 400 høydemeter, så bærer det så og si nedover helt ned til Vetti Gard. Jeg har hørt så mye snakk om Utladalen og ønsket å avslutte turen her. Det vi ikke tenker på er at denne turen nedover blir lang og bratt, og ikke er noe særlig for folk med tung oppakning. I alle fall ikke etter ni dager på tur... Uansett. På høyeste punkt har vi orkesterplass til fosser, dal og tinder. Et fantastisk syn jeg sent vil glemme. Vi tar en ekstra lang pause her, nedenfor Friken, for å suge inn inntrykkene en gang for alle. Snart skal vi ned i dalen, og da blir det borte. Men vi må videre. Det er fortsatt langt igjen. Nedstigningen begynner, og det går veldig greit. Svak helning ned til Fleskenoshaugane, og en gammel støl som ligger i begynnelsen av Fleskedalen. Her tar vi en matpause, og nyter siste rest av høyfjellet.

Videre begynner lyngen å bli høyere, det blir mer busker og trærne dukker opp. Vi befinner oss på en bratt nedoverstigning inne i en skog. Ingenting å se annet enn trær, og en steinete sti som tar all energi fra knær og lår. Dette er tungt. Er dette virkelig en av hovedstiene til Skogadalsbøen? Vi kommer oss tilslutt ned til svakere helning, og puster ut. Problemet er at vi vet det kommer en til lenger ned, men det får bli da. Her er det vakkert. Det dukker snart opp en nydelig støl, med mange små hytter. Vi har glemt å se på kartet en stund, og vet ikke helt hva dette er. Så vi spør en hyggelig dame som sitter utenfor en av de små hyttene. "Jo, dette er Vettismorki", sier hun blidt. Er vi her allerede? Det er en gledelig melding å få. Da svinger vi inn stien til høyre mot Vettisfossen. Etter en stund hører vi brølet fra fossen som er Norges og Nord-Europas høyeste verna fossefall, 275 høydemeter. Til vår store glede er vi helt alene på utkikkspunktet. Noe så vakkert. Vannet som faller nesten tre hundre meter i fritt fall, ser ut som hvitt pulver der det langt om lenge treffer elven i bånn. Vi åler oss ut på kanten over fossen, og kikker ut. Regnbuen danser mellom vanndråpene. Denne avstikkeren er virkelig verdt å ta.

Vi må videre. Så står vi ved siste bratte nedstigning. Det er bare å hive seg i kast med den, og den svinger seg steinete nedover. Noen steder er det satt opp noen stenger med vire på, som man kan holde seg i om det trengs. Steintrapper er det også innimellom, men utsikt er en mangelvare. Skog, skog og atter skog. Dette kan virkelig ta knekken på all motivasjon for tur senere. Vi gjør det bare enkelt ved å si "Aldri mer!!!" ;-) Det skal jo sies at vi har vært ute i ni dager, og har mange kilometer og høydemeter bak oss, så det var nok mye av det som snakket. Endelig ser vi lyset, nemlig husene på Vetti Gard Turiststasjon. For en perle. Nydelig plassering, og et vakkert bygdetun hvor du føler du går langt tilbake i tid. Men vi er enda ikke fremme. Vi må helt ned til Hjelle, hvor det går lokalbuss inn til Årdal. Vi forhører oss på Vetti for å være helt sikker, og får vite at bussen går derfra kl. 09.05. Da er det bare å fortsette. Det skal ta cirka en time til Hjelle, så da plusser vi på en halv time ekstra. Nå går vi på grusvei, og jeg skal love dere at det er superherlig å gå på rett vei uten steiner og ting vi kan snuble i. Vi tar en liten matbit langs elven, før vi går videre. Veien går mye oppover, for så å stupe nedover igjen. Det er til og med asfaltert i en bakke for den er så bratt, så biler kan kjøre opp uten å spinne. Langs veien er det også endel lokale historiske fakta om området. Nok en vakker foss dukker opp, Avdalsfossen. Vi nærmer oss slutt, og går igjennom Utladalen Naturhus, et lite museum gjennom Jotunheimen Nasjonalparksenter. Ser veldig koselig ut, men er dessverre stengt.

Ved den første parkeringen, må vi gå enda 400 m før vi er nede ved bussen. Vi har forestilt oss at det er et fint sted vi kan sette opp telt, men da vi kommer dit er det kun en stor parkeringsplass, og ganske mørkt og trist sted. Mens vi står og leser på noen skilt, kommer en dame bort til oss. Hun, mannen og sønnen møtte vi på Vetti Gard, og de gikk akkurat forbi oss før vi var nede. Damen spør om det er noen steder de kan kjøre oss, og vi må si at vi er ganske lykkelige for det spørsmålet. Hun sier at det er en campingplass lenger nede, og vi takker ja for å få sitte på dit. Da kan vi få avsluttet vår flotte ferie litt mer sivilisert enn å ligge under et tre på en parkeringsplass. På campingplassen hører vi om bussen stopper der, og det gjør den. Vi takker for skyssen, og de kjører videre mot Årdal. 140 kr. for overnatting inkl. en tier hver for fem minutter dusj. Himmelriket!

Vi setter opp teltet, og gjør alt klart der, lager mat, koser oss med en cider og øl som koster mer enn overnattingen, og gjør oss klare til den første dusjen på ni dager. Og jeg kan love dere at de fem minuttene varte lenge. Problemet med å bli skinnende ren, er at da vi kommer inn i teltet dukker alle luktene vi har blitt så vant til opp. OOOOOOOHHHHHH! Støvler, gensere... Ja, ja. Sånn er det, og for å være ærlig, så digger jeg den tilværelsen.

 

DAG 10: Hjemreisen.
Vi står opp kl. 07, for å ikke ha for dårlig tid. Kjipt om vi mister den ene bussen som går om dagen. Og det er ikke så mye mer å fortelle om denne dagen, enn at i Årdal får vi en buss som går helt til Oslo uten bytte. Superdeilig. Og i Oslo, går vi bare rett på et tog til Strømmen, hvor min snille mor henter oss og kjører oss hjem. Enkelt og greit. Tusen takk, mammaen min. Denne turen går inn som den tyngste, tøffeste og flotteste langturen vi har hatt til nå. Ni nye 2000-topper til listen har det også blitt, og vi har klatret en rødløype, ifølge toppturboken Norges Fjelltopper over 2000 meter. Fantastisk møte med dyrelivet har det også blitt, så vi er strålende fornøyd.