2. jul, 2018

Himmelseng og spisse tinder

Romsdalen, Trolltinder. Målet var bare å komme seg opp bak de spisse tindene vi ser fra veien mot Åndalsnes. De som strekker seg skremmende oppover mot det blå, sagtenner på rekke og rad. Ingen forhåpninger, bare inn og opp.

FREDAG: Bilen tar oss mot Dombås, forbi vakre Reinheimen og inn i den nydelige Romsdalen. Naturen blir villere og villere jo nærmere vi kommer. Denne strekningen blir jeg aldri lei. Tredje gang vi kjører her, med ett mål i hodet: JORDBÆR!!!!! Vel, det er faktisk et av hovedmålene, men denne gangen skal vi utforske fjellet på baksiden av de bratte tindene langs E136. Klokken er nærmere åtte på kvelden da vi svinger inn på parkeringen ved Trollstigen. Det finnes en annen vei opp, om du vil ta bena fatt. Føler du deg ekstra sprek kan du gå hele den 5,1 km lange, gamle ferdselsvegen fra Isterdalen og opp.

Det skal ikke vi gjøre denne gangen. Målet vårt er Trolltindene, og da må vi starte fra turistsenteret. Turistene myldrer som maur bortover mot utkikspunktet. Vi får endel blikk, og det pekes og hviskes der vi må bevege oss tre minutter sammen med resten av verden. Kanskje ikke så rart, der vi går med hver vår 95 l. sekk, jakke og fjellstøvler. Men snart er vi forbi alle, og på vei oppover i himmelriket. Teltet ligger igjen i bilen, og det er vi glad for. Det eneste stedet vi kunne satt opp telt, ville vært i steinuren. Og solen hadde blitt fort borte. Så vi beveger oss opp en bakke til høyre, for å finne et sted vi kan legge madrassene. Ikke enkelt, men så ser Trond en stein med et lite platå. Her kan vi ha hjemmet vårt for en helg. Og for en utsikt. Bispen, Kongen og Dronningen nikker til oss, der de troner over Trollstigen. "Bare å komme på besøk en gang", sier de.

På motsatt side stiger en del av Trolltindene. Helt bakerst synes den høyeste toppen, Breitinden, såvidt over fjellet foran. Vi vet enda ikke at det er den, vi tror det er en annen som ligger litt lenger til høyre. Det skal vise seg at vi får en del overraskelser på turen i morgen. Campen er satt, middagen spises og resten av kvelden går til å nyte frisk luft og utsikten. Vi har solen helt til kl. 23.00. Tåken sniker seg innover dalen, og det begynner å bli ganske rått i luften. Temperaturen synker. Natten blir kald. Rundt kl. 01 må jeg opp å tisse, og da jeg tar av øyebindet, ser jeg absolutt ingenting. Tåken henger tykt rundt oss, og alt er vått av det råe været. Bare å krype ned i soveposen igjen, og få igjen varmen. Tre grader synker temperaturen til.

LØRDAG: Vi tror ikke vi kommer til å se morgensolen grunnet de høye tindene i øst, men der tar vi feil. Fra kl. 05 strekker de varme strålene seg over hele dalen, og oss. Alt tørker, og vi kan varme oss. Vi står ikke opp før kl. 08. Trenger ikke å stresse. Vi har jo hele dagen. Med full oversikt over hvem som kommer og går, ser vi de tre første gå forbi. De har hjelm hengende på sekken, så disse skal på klatretur. Vi lager havregrøt til frokost, og kl. 10 er vi klare for vårt store eventyr. Forestill dere et barn som har fått beskjed om at det skal på tivoli eller badepark. Sånn er vi, der vi går oppover. Gleder oss som to unger. Stien begynner som ordentlig sti, og fortsetter i steinur ved den første bratte bakken. På toppen dukker det opp en bakke til, med masse snø. Aldri en sommer uten ;-)

Vel oppe fortsetter stien bortover mot noe som kalles for Skaret, et sted de fleste som går opp hit har som mål. Vi sikler på en fjellrygg som går bratt opp til høyre, og svinger målrettet ut av den opptråkkete stien i snøen. Her får vi bevege oss helt alene. Jeg merker fort at jeg ikke har vært i så mye bevegelse de siste fire ukene. Men det går overraskende bra. Uansett har vi ikke dårlig tid. Vi har et drømmemål, eller rettere sagt to. En: Komme opp på Trolltindenes høyeste topp, Breitinden (1797). To: Gå hele ryggen fra den og til Skaret. Vi har ingen forhåpninger, for da vi kommer opp og ser hvordan fjellene er, finner vi fort ut at vi bare må ta det som det kommer. Vi var forberedt på det, men vi er bare overlykkelig av å få oppleve dette ville landskapet. Ryggen vi går blir brattere jo lenger opp vi kommer. Men ikke noe værre enn vi har vært med på før. Som å gå i en bratt trapp. På toppen sikter vi oss inn på den toppen vi tror er Breitinden. Men da ser vi en enda høyere topp. Så feil kan man ta. Men vi går allikevel opp på den andre, for den er bare så herlig bratt, og det betyr litt klatring ;-) På toppen, sier jeg til Trond: "Hva er det vannet der?". Jeg skjønner det med en gang jeg spør, det er jo HAVET! Her står vi på over 1700 høyedemeter og ser alt, hav, fjord, fjell og daler. Og her begynner eventyret. Utsikten fra denne toppen er det kuleste vi har sett. Og råere skal det bli. 

Vi begynner å gå ryggen mot Breitinden. Toppen der er lang og smal. Ca. 1740 høydemeter ned til bånn av dalen. Snakk om utsikt. Og vi ser jo campen herfra. Vi sitter en stund her på toppen med lunsj, kaffe og te. Den luftigste lunsjen noengang. Vi kikker videre bortover ryggen, og finner ut at vi vil prøve oss på hele ryggen. Vi hadde sett et skar på veien opp, som så litt bratt ut. Men vi vil prøve. Den første hindringen er en steil bakke med snø. Selvfølgelig måtte det være snø. Jeg nekter først å gå ned. Trond roper bare "Da ses vi nede om en stund". For skal jeg gå rundt, vil det ta ekstra lang tid. Jeg går og snakker hardt til meg selv, og sier høyt "SKJERP DEG!". Så jumper jeg også ut i snøveggen. Og til min store overraskelse går det ganske så greit. Det er bratt, men jeg er ikke redd. Og selv om det ikke går veldig fort, kommer jeg meg ned. Får en god klem av en stolt kjæreste, da:-)

Så er det videre. Det vi trodde var et bratt sva, er ikke noe annet enn litt lett klyving. På toppen møter vi en loddrett vegg ned i et langt skar. Det var dette vi var litt skeptiske mot da vi gikk opp. Men her viser det seg også at det ikke er så ille. Det blir litt skliing på rompa her og der, og svinging fra en stein til en annen. Så er vi nede, og på vei opp til neste topp. Du og du, så moro dette er. Her blir det noen bilder fra et lite platå på rundt 80x80 cm. I full konsentrasjon, åler Trond seg ut, slenger bena på utsiden og setter seg ned. Tar noen kjappe bilder, og innrømmer at dette er ganske skummelt. Så er det meg. Samme greie. Åler meg ut, får bena over kanten og setter meg ned. Dette er artig. Jeg filmer samtidig. Så sniker jeg meg inn igjen til trygg grunn, og angrer på at jeg ikke tok noen bilder. Da er det bare å åle seg ut igjen. Trond tar bilder, for vi tror det blir bedre, men da jeg får se dem, er jeg ikke fornøyd... Ja da. Ut en gang til, da veit du. Knipse, knipse. Men nå holder det. Alle gode ting er tre, og sånn. Trond går videre, og da han forteller hvordan den steinen vi satt på ser ut, så går det et lite gufs gjennom kroppen. Det er et overheng, med en stor sprekk i bakkant. 

Vi går videre, og nå kommer vi ned til Skaret. Drømmen vår går i oppfyllelse, og vi hopper rundt i ekstase. Slitne, men lykkelige, skriver vi oss i boken som ligger i en postkasse der. Det har vært 16 stk. her før oss. Klokken er ca. 17.40, da vi begir oss i vei tilbake til campen. Vi møter på to som er veeeeeeeeldig slitne. De går alene, og vi blir enige om å følge litt med. Nedoverturen er alltid litt kjip. I alle fall i steinrøys. Det er lett og miste konsentrasjonen etter å ha vært på tur så lenge. Bena begynner å bli slitne, og det er fort gjort å tråkke galt. Men det går på et vis. Rundt kl. 19 er vi ved campen, og holder et godt øye med de to slitne turgåerne. Som sagt har vi full oversikt. Til vår store glede går begge forbi oss, selv om det går fryktelig treigt. Fra oss og ned til turistsenteret er det grei og fin sti, bare litt bratt det første henget. 

Vi lager middag, og koser oss med en cider og øl. Lørdagsgodtet vårt. Så begynner moroa. Da vi var oppe ved Skaret, så vi ikke noen flere enn de to, og et par som kom oppover da vi gikk ned. Allikevel dukker det opp folk. Tre her, tre der. To til. Også en. Hvor kommer disse fra. Vi kommer frem til at fjellene produserer folk, og bare spytter de ut ;-) (ler høyt). Neida, men rart er det. De siste vi ser gå forbi, er de tre første som gikk opp. Snakk om lang tur. Vi var på tur i nesten ni timer. Disse har vært på tur i 14 timer, og har fortsatt en halv time igjen til de er nede. Det er respekt. 

Denne kvelden er varmere enn forrige. Og det merker vi også da vi skal sove. Men utrolig deilig. Kan ligge med snuten stikkende ut av soveposen, og puste inn den friske herlige fjelluften. Og i natt er tåken fraværende.

SØNDAG: Våkner kl. 07, klarer ikke å ligge lenger. Solen stikker på nesen. Varmt og godt. Det er en drøm og våkne slik. Dette må jo være verdens beste himmelseng. Vi drikker te og kaffe, spiser frokost, og pakker campen på null komma niks. Går kjapt uten telt. Dette skal vi gjøre oftere. Sekken slenges på ryggen, og da vi begynner å tråkke oss nedover, kjenner vi godt at vi var på tur i går. Etter en god halv time, er vi nede igjen sammen med hele verden. Vi blir tatt bilder av, og folk snur seg etter oss der vi trasker mot bilen med våre to store sekker. Nå har vi bare en tanke i hodet, jordbær.

Vi skifter fort, og kjører mot Valldal. Det er lite stykke, men å kjøre i dette landskapet er helt fantastisk. Trond nekter å stoppe ved første bod, "for der stopper sikkert alle som kommer herfra. Vi må gi de andre en kjangs også". Fjerde bod blir det rette valget, og da vi sier at vi skal ha 12 kurver, blir gutten glad. Han må til og med hente et brett, og det ender med at vi tar med oss 14 kurver av "Verdens beste jordbær". 12 stk. bak i kjølebagen, og to fremme hos oss. Smaken eksploderer i munnen ved første bit. Vi har ikke ord. Tilbake ved Trollstigen, har vi kjørt syv mil tur-retur for å kjøpe jordbær. Vi ser på hverandre og småflirer litt. De gærne har det godt. Nå skal vi kjøre nedover den berømte, svingete veien, og det har jeg aldri gjort før. Superflott det også. Istedet for å kjøre strake veien hjem, svinger vi innom Åndalsnes og kjøper spekemat, rømme og flatbrød. Så setter vi oss langs elven, og spiser en herlig lunsj, med den vakreste utsikten. Vannet kaller på meg mens jeg dytter i meg fenalår, strynskinke og andre godsaker. Jeg må bade. Vi rydder maten, og jeg kjenner fort på vannet med hånden. "Deilig", sier jeg. I truse og bikinitopp gjør jeg meg klar til å stupe uti. Trond står klar med kamera, og en-to-tre, plask. HVIIIIIIIIIIIIIIIIN!!!!!!!!! Vannet stikker gjennom kroppen som nåler mot huden. Det er litt kaldere enn jeg trodde. "Tttttta bbbbildddde, ddddda", klarer jeg å lirke ut. Men jeg blir enig med meg selv, at det er faktisk veldig deilig. Friskt og skjønt.

Så er det bare å sette snuten hjemover, med tredje jordbærkurv som skal nytes på veien. De minnene og opplevelsene vi har fra denne turen, vil sitte i lenge. Og neste år blir det en ny fjelltur i området, og selvsagt kjøp av jordbær ;-)