22. mai, 2018

Pinse med stor P

Med inneklemt dag, og pinse i samme helg, da blir det noen dager man kan finne på noe sprell. Og det gjorde vi. Egotur, 17. mai feiring, togtur, tinderangling, sol, telt, klatre/klyving, kuling, bråpakking og bilsoving. Dette ble en pinse vi sent vil glemme.

Det er litt rart å tenke på at man begynner å få store barn. Ting blir ikke helt som de har vært, og det gjelder også 17. mai. De skal finne på sine ting med sine venner, så da sitter jeg der, da ;-) Trinnet til min kjære manns sønn har ansvaret for mat, lek og moro denne dagen, så han skal stå over pølsegrytene, og fore barn og voksne med godsaker. Så jeg gjør mitt snitt til å tyvstarte pinsen litt. Jeg kontakter Strind Gard for å høre om de har noe ledig til meg, og det er så herlig å få tilbakemeldingen: "Her er det plass, berre kom". Der det er husrom er det hjerterom. Så dette betyr at vi må planlegge pakkingen. De første to nettene skal tilbringes på Strind Gard, og fra fredag blir det telt til mandag. Trond kommer med toget sent 17. mai, så vi bestemmer oss for å pakke teltsekkene helt ferdig, slik at jeg kan ta med det i bilen. Resten jeg skal bruke pakker jeg i en bag, og så er jeg klar.

DAG 1: Vi skal ofte nordover når vi skal på tur, og det blir fort veldig dyrt med alle bomringene på E6. Her i fra og til Lom er det 11 bommer som skal passeres. Når vi ikke har det så travelt, kjører vi bakveiene for å slippe unna litt. Og det tar faktisk ikke så mye lenger tid. I stedet for fire og en halv timer til Lom, bruker vi rundt fem timer, og syv bommer spart. Også er det mindre biler på veien. Så alt i alt, vinn vinn ;-) Denne onsdagen tar jeg også bakveien. Det er varmt i været og nesten ingen andre biler på veien. Jeg reiser fra ordentlig sommervær, som betyr at jeg kun har shorts, singlet og sandaler på meg. Jo nærmere Lom jeg kommer, jo mer synker gradene. Vel fremme i Lom står den på 12 grader, og det er litt overskyet og vind. Mens andre går med bukse og jakke og skikkelige sko, tripper jeg hutrende inn i butikken. Ekstra klær ligger jo langt nede i bagen... "Østlending, altså!" Ja, ja. Jeg svinger inn den velkjente innkjøringen til Strind Gard, hvor jeg må vente noen minutter til vertskapet kommer. Da får jeg tildelt et rom i Gamalstugu, med nydelig utsikt til Storivilen og Lomseggen. Og alle de søte lammene som har kommet.

Jeg kler på meg turtøy, pakker sekken med mat og drikke og går oppover i lia, etter et kart jeg får av Trond. Selvom det er litt kjølig enn det vi har vært vant med de siste dagene, er det en nydelig ettermiddag. Så hvorfor ikke ta middagen ute. En halvtime senere sitter jeg nesten 250 høydemetere over garden, ved foss to av tre. Litt utsikt mot Lom har jeg også. Her nyter jeg middagen og gleder meg masse til turen i morgen. 

DAG 2: GRATULERER MED DAGEN! Jeg titter ut av vinduet kl. 06. Skyfri himmel og ingen vind. Brødskivene går ned på høykant, og jeg smører med meg noen til turen. Endelig skal jeg få prøvd randoneeskiene ordentlig. Kvart på åtte svinger jeg inn på parkeringsplassen nedenfor Krossbu. Det er ikke så mange biler her enda, men de kommer nok. Til min store overraskelse er det faktisk ikke så mye snø der. Store bare flekker strekker seg oppover fjellsiden, og toppen jeg skal på, Veslfjelltind. Dette hadde jeg ikke regnet med. Fersking som jeg er på disse randoneeskiene, feiger jeg ut, og velger fjellskiene istedet. Snøen som ligger, er veldig hard og skarete nå på morgenen. Jeg prøver å gå på fjellskiene oppover, men halvfellene vil ikke ta tak, så jeg bare sklir. Skiene blir satt i sekken, og jeg går på bena oppover. Underlaget skifter fra snø til bart om hverandre. Lemen piler overalt, og jeg får til og med skikkelig kjeft av en ;-) Høydemeterne går, og etter tre timer sitter jeg ved foten av fjellet. Her tar jeg lunsjpause nr. 1. Helt alene er jeg. Innover Smørstabbrean ser jeg klynge på klynge av folk som skal opp på Storebjørn og de toppene rundt der. Da er det godt å sitte her å nyte roen.

Skiene setter jeg fra meg her ved foten, og begynner på steinrøysa oppover mot toppen. 45 minutter senere står jeg på toppen av Veslfjelltind (2157), og suger inn alle inntrykkene man får. Utsikten, fjellene, været... Det finnes ikke noe bedre. Rundt 900 høydemetere på 7,5 kilometer er en behagelig tur. Bilder knipses, og jeg roper Hurra for 17. mai, til meg selv og alle fjellene. Kanskje de 1500 menneskene som har tatt turen til Galdhøpiggen hørte meg ;-) Så finner jeg meg en super plass litt tilbake, på en fortopp som ligger på 2147. Der har jeg lunsj nr. 2. Over to timer sitter jeg der. Det kommer tre, spreke unge folk fra Loftet og som skal videre på flere topper. Det er deilig å sitte der å kunne si at jeg har all verdens med tid, for jeg skal bare på denne. Tilbaketuren må komme tilslutt selvom man ikke vil, og jeg skal jo tross alt hente min kjære på Otta denne kvelden. Nede ved foten av fjellet igjen, treffer jeg på to glade jenter som kommer opp via Veslbrean. Vi skravler litt, så går vi hver vår vei. Jeg spenner på meg fjellskiene, og lurer på hvordan denne nedkjøringen blir. Ustødig som jeg er på disse skiene. Men det går overraskende bra. Slushen har gjort sitt inntog i snøen, og glien er ikke så innmari bra, noe som er positive nyheter for meg. Hadde noen filmet meg nedover her, hadde det nok havnet på noe "morsomste videoer" eller noe sånt. Den innadvendte V-stilen og den litt usikre "UÆÆÆÆÆÆÆÆÆ", er nok et artig syn. Det ble litt gåing i snø og på bar bakke nå også, men da med skiene på. Det vrimler av folk overalt nå, bortsett fra der jeg kommer fra, og parkeringen er stappfull. Denne dagen har til nå vært perfekt, og enda bedre blir den når jeg skal hente min store kjærlighet :-)

DAG 3: Vi våkner til lyden av herlig breking fra naboene på engen. Så kjører vi til eventyr, telting og tinderangling i Hurrungane. Dette er et område vi er lite kjent i, så det vil vi gjøre noe med. Da vi kjører forbi Krossbu rundt 10, er det biler overalt. Parkeringen, langs veien, ja, alle steder det er mulig å sette fra seg en bil. Greit vi ikke skal være her. Ved oppgangen av Fannaråken stopper vi for å ta noen bilder, og da møter vi jammen samme karen som vi møtte på Austre Nautgardstind i fjor høst. Han skal opp på Fannaråken, så vi slår av en prat, ønsker han god tur og kjører videre. Mange turglade folk i heimen på denne fine dagen.

I svingen før vi kommer ned til Turtagrø, stopper vi. Der setter vi fra oss bilen. Vi planlegger hvor vi skal gå, og ser at vi skal opp endel høydemetere. Men det går helt fint. Vi har tross alt hele dagen på oss, og vi kan bruke god tid. Sekkene spennes godt og vi tror vi går en liten snarvei til stien vi skal gå videre. Det gjør vi så absolutt ikke, og det ender med at vi må vasse over en elv. En veldig kald elv ;-) Vel over og på med skoene igjen, går vi i lyng og busker. Det er dette vi har snakket om før. I slike områder, FØLG ALLTID EN STI!!!!! Etter mye styr, kommer vi tilslutt til stien. Denne følger vi, med og uten snø, helt opp til Heimste Skagastølsvatnet. 435 høydemetere. Siste delen består av en bratt snøbakke, og glir vi her, havner vi rett i elven, nesten 100 høydemetere nedenfor... Så gå forsiktig! Vi må over en elv for å finne den perfekte teltplassen, og det gjør vi. Campen settes, og vi klarer ikke helt å svelge den fantastiske utsikten vi har her til fjellene. Til venstre kneiser Skagastølstindane til oss i solskinnet, med Norges tredje høyeste, Storen, mitt i mot. Til høyre hilser Dyrhaugstindane med lange skygger over Skagastølsbrean. Her kan vi bo i fire dager og tre netter. 

Et par med randoneeski i sekken kommer opp stien, som skal bo på hytta som ligger rett på den andre siden av elven. Tindeklubhytta, som tilhører Norsk Tindeklub. Vi tar med oss middagen til en kolle bak teltet, og koser oss med den, og utsikt over Jostedalsbreen og Breheimen. Endelig kan vi sitte ute uten å fryse av oss stompen. Og vi sitter så lenge ute at vi får med oss solnedgangen.

DAG 4: Første topptur. Målet er Nørdre Skagastølstind, og viser det seg at føret er bra, vil vi prøve oss på Skagastølsnebbet også. Mens vi sitter og spiser frokost utenfor teltet, kommer det 14 glade gutter med rando på sekken. Hvor de skal forblir et mysterium, men de fortsetter oppover dalen. Turen starter bratt på en vardet sti rett til høyre for Tindeklubbhytta. Midt oppi kommer vi til en snøflekk, og der klarer vi og rote bort stien. så det blir endel klyving i store stein oppover. Nesten helt på toppen av første kneik, finner vi den igjen. Nå er vi på ryggen, som snor seg bratt oppover. Første hindring er en bratt snøbakke, som så tidlig på dagen er hard skare. Det er bare å begi seg oppover. Som jeg har sagt før, liker jeg ikke bratte snøbakker jeg føler selv jeg ikke har kontroll på. Trond bare går ubekymret oppover, og jeg ser at det går bra. Men allikevel inni meg er jeg redd. Jeg tenker for mye, og midt i bakken friker jeg ut. Jeg roper ut at jeg er redd, og vet ikke om jeg klarer dette... Tilbake får jeg først et spørsmål fra Trond "hvorfor det da?" Akkurat da kunne jeg vridd om nakken hans. Men så ser han at jeg virkelig sliter, og kommer nedover. Da skjerper jeg meg også, og begynner å gå imot han. Vi møtes, og han tar sekken min, som først da jeg får den av merker hvor tung den faktisk er. Da den tyngden er borte, har jeg ingen problemer med å gå resten. Tasser ubekymret opp, faktisk :-) Hva skulle jeg gjort uten min kjære. Takk, igjen.

Resten av turen er bratt, men går nå i stein, og det er bare herlig. Utsikten vi har på vei opp er noe av den flotteste vi noen gang har hatt. Hvite fjelltopper uansett hvor vi snur oss, og Hurrungane som nærmeste nabo. Siste del av toppen er bratt, og ifølge toppturboken vår, er det en enkel passasje til høyre for denne bratte knausen man kan gå, også ta toppen fra baksiden. Denne passasjen besto nå av en bratt snøbakke, så det tok vi ikke sjansen på. En annen mulighet er å gå til venstre for toppen, som betyr litt klatring, noe vi synes er veldig moro. Og etter 835 høydemetere står vi på toppen av Nørdre Skagastølstind (2167). Dette er rått. Uten klatreutstyr, kommer du ikke noe særlig nærmere Storen enn dette. Neste topp vi hadde planer om, er dekt med snø helt til toppen, og uten noen form for utstyr, som stegjern og isøks, dropper vi den. Vi kommer heller tilbake når snøen er borte. Vi pakker oss inn i jervenduken, og blir sittende på toppen i tre timer, og bare nyte. Nede på Skagastølsbreen ser vi to små prikker som er på vei til bandet, og har skjønt i ettertid at dette nok er våre to naboer i hytta.

Nede ved teltet igjen, får vi nok en herlig kveld, hvor vi kan sitte helt til solnedgang. I morgen er det ny tur.

DAG 5: Denne natten blåser det endel. Været er ikke så bra som de foregående dagene, men det er ikke nedbør eller tåke, så dette er helt supert. Målet i dag er Store Dyrhaugstinden. Vi hadde egentlig tenkt å ta en annen topp, men bråbestemte oss for å ta denne siden vi skulle ligge rett ved siden av den. Vi har derfor ikke lest oss opp noe særlig på den, så må ta litt som det kommer. Det eneste jeg vet er at siste del til toppen kan være litt bratt. Høydemeterne går mens vi går oppover i rolig, jevnt tempo. Vinden suser rundt ørene våres, og det kommer noen kast innimellom som nesten velter oss over ende. Deilig med litt vær. Som fjelltoppen Loftet, er dette en lang og dryg rygg. På den siste biten til fortoppen smalner det kraftig inn, og den stupbratte veggen som utgjør nordøstsiden av Dyrhaugstindane kommer til syne. Helt fantastisk. Siden vi ikke har lest oss opp, vet vi ikke helt hva som venter oss. Men vi legger fra oss sekker og staver, og begynner eventyret til hovedtoppen. Vi ser først en topp vi tror er denne, og må klatre litt på venstre siden for å komme opp. Dette har vi savnet. Oppe der, ser vi bare en annen topp som ruver over denne. Ja, den er det vi skal opp, så det er bare å fortsette videre på den smale ryggen. Siste del til toppen velger vi en rute som utgjør endel luftig klatring, og blir enige om at vi i alle fall ikke skal ned igjen samme veien. Endelig står vi på toppen av Store Dyrhaugstinden (2150 i kartet og Wikipedia og 2147 i toppturboka), som domineres av en stor varde bygd i 1916 av Olav Berge. Den tar nesten all plassen på toppen, og med den vindstyrken vi har i dag, er vi ikke der lenge. Vi må holde oss godt fast i det som kan holdes i der oppe, men vi må opp på varden, selvfølgelig. Vanvittig morsom tur, og vi skal tilbake å ta så mange topper videre som vi klarer.

Tilbake går vi en vardet rute, som er enklere klyving. Så er det bare å tasse ned ryggen igjen. Vi prøver å finne en plass i le for å spise lunsj, men det er ikke enkelt. Vinden blåser i alle retninger, så vi må bare sette oss ned et sted. Her er det bare å få i seg litt energi, og fortsette nedover. Vi møter på to menn som er på vei oppover med rando. Han ene er veldig sliten, så vi sier at fortoppen er rett bak den snøtoppen vi ser derfra. Da blir de glade, og fortsetter videre. Snøen har blitt løsere, og vi finner fort ut av at vi kan sette oss på rumpa og ake nedover. Juhuuuuuu! Moro. Og godt å hvile bena litt. Men det er noen bakdeler med det meste. Også her, bokstavelig talt. Rumpa blir kliss våt, men det er verdt det. Ved siste bakke skal jeg til å sette meg ned, men kommer til å sjekke om jeg fortsatt har GoProen på hodet. Det har jeg ikke. Det går et støkk igjennom meg. Ok, tenke tenke... Jeg tror jeg vet hvor den er, og roper ned til Trond at jeg har mistet GoProen, snur meg og begynner oppturen, eller nedturen om du vil, tilbake der jeg kom fra. Det jeg ikke tenkte på, er at jeg har en gentleman til mann, som kommer opp bakken for å hjelpe til med å lete. Det er veldig snilt, men denne gangen er det unødvendig. Jeg viser tegn på at jeg vet hvor den er, og han går litt snurt ned igjen ;-) Den ligger der vi sluttet å ake sist, så det ble ikke mer enn 60-70 høydemetere tilbake. Med den i lommen kan jeg fortsette nedover. Den aller siste bakken ned til teltet blir akt av undertegnede, og nå er alt vått helt inn til trusa.

Vinden har økt, men vi er ikke bekymret enda. Vi har ligget i værre vind enn dette. Klærne tørker fort i denne vinden, da. Vi orker ikke sitte ute, for som oppe på fjellet finner vi ingen steder det er le. Så teltet blir siste utvei. Middagen spises, og vi vet vi har en baconpakke vi skal kose oss med til kvelds, sammen med godt drikke. Og sjokkis, selvfølgelig. Trond går og henter godsakene, og han bruker litt lang tid. Endelig er han tilbake med nyheten: Baconpakken er borte! Og drikkeboksen er blitt dyttet ned i et hull, så han må putte armen helt opp til armhulen ned i vannet for å få den opp. Vi har sett både ravn og måke i området, så vi tenker at det må være en av dem som har tatt pakken. Hvordan og hvorfor aner vi ikke, for den lå mellom to steiner og kan umulig ha forsvunnet nedover. Vi må glise litt. Mens vi ligger i teltet, begynner vinden å øke enda mer. Vinden som er nå konstant er rundt 10-12 m/s, og kastene som kommer jevnlig må være oppe i 15-16, kanskje mer. Bardunene begynner å slite seg løs, og tilslutt må vi bare bråpakke hele campen og komme oss nedover. Dette går ikke. Vi sitter på utsiden av teltet og klarer nesten ikke å holde det igjen. Med mye slit, klarer vi å få surret teltet sammen, og lagt det i posen. Stengene er ødelagte, men det var de egentlig fra før. Strikken fungerer ikke lenger. Vi har prøvd å reparere dem, men det har tydeligvis ikke gått.

Halv ti på kvelden er vi klare til å gå, og det er ikke lett å gå. Vinden tar tak i sekken, og midt ute i elven, må jeg sette stavene godt fast i bunnen for ikke å ramle uti. Vinden løyer litt jo lenger ned vi kommer. Det er deilig. 23.10 er vi ved bilen, akkurat tidsnok før det blir for mørkt å gå. Vi merker nå at kroppen er sliten. Siden vi skal sove i bilen, ønsker vi å sette den et sted med litt mer utsikt. Med alt utstyret på plass, holder vi på å kjøre avgårde med baggasjelokket helt åpent. Ok, litt sliten, ja ;-) Vi kjører inn Tindevegen, og opp på et platå som ligger på 1150. For et sted. Glade for at vi gjorde dette, faller vi inn i en ganske søvnløs natt. Men noen timer får vi.

DAG 6: Kl. 04.30 våkner vi. Vi gløtter ut, og er vitne til et fargespill av en soloppgang ved Steindalsnosi og Fannaråken. Jeg tar endel bilder, og de ligner mer på maleri enn bilde. Vi slumrer litt til, og rundt kvart på syv tar vi fatt på hjemturen over Tindevegen, gjennom Øvre Årdal og over til Tyin. Her har aldri Trond vært, så det er moro å vise frem. Vi bruker god tid, og er hjemme rundt 14.30. Denne turen er starten på et flott fotturår, og vi gleder oss allerede til neste mulighet.