7. mai, 2018

Eventyrlysten i skogen

Igjen kommmer vi oss ikke til fjells ... SNUFS!!!!!! Hadde virkelig gledet oss til en toppturhelg på ski, med værmeldingen tilsa ikke trygg ferdsel i fjellet, med 17 m/s på toppene, regn og tåke. Men det ble ingen dårlig helg for det.

Lørdag pakker vi sekkene til overnatting i hengekøye i skogen. Denne gangen skal også Trond prøve. Forrige gang vi sov i skogen, peilet vi ut en lysning lenger inn i marka som kunne være et fint overnattingssted. Vi har et kart over skogen som viser topper og stier. Problemet er at det er vanskelig å se høyder ordentlig på kartet, og mange av stiene som er på kartet finnes ikke lenger, og det er en hel haug med stier som er i skogen som ikke finnes på kartet. Dette blir ikke enkelt. Vi regner med at det kommer til å bli en del surring før vi finner lysningen. Det går en skogsvei gjennom hele marka, som vi tenker er et godt utgangspunkt. Da kan vi nemlig sykle et stykke. I teorien er det en super idé, og vi har gjort det mange ganger. Dog ikke fra den siden vi tenker nå. Dette går nok bra! Siden vi skal overnatte et sted det ikke finnes noe vann, må vi pakke rikelig med det. Det gjør at sekkene blir vel tunge. Vi er vant til det, så vi tenker ikke så mye over det.

Etter å ha kjørt i ca. 10 minutter mot Bjørkelangen, svinger vi inn til høyre, og setter fra oss bilen ved bommen og begynnelsen av Vanakleivdalen. Vi har ikke peiling på hva som venter oss. Vi setter oss på syklene, og merker at dette kan bli tungt dersom det er mye oppover. Veien begynner med en slak stigning. Ikke noe problem. Den slake stigningen går snart over til brattere, og med over 20 kilo på ryggen, blir det for tungt å sykle. 1,6 km bratt oppover blir for mye. Vi drar syklene til vi kommer på toppen. Da kikker vi på kartet for å se hvor vi er. Vi finner ut at lysningen vi så fra Vanakleiva er nok Kukollen, et utkikkspunkt midt i marka. Det betyr at vi må sykle gjennom store deler av marka, over et bekkeløp og tilbake til stien som fører oss til toppen. Vi sykler ned til Breisjøen, og her blir vi enige om å sette camp. Det er bare tullete å sykle så langt for å dra seg opp til toppen med disse tunge sekkene. Da vet vi om en annen vei som er kortere å sykle, og enklere, som vi kan ta senere, dersom vi ser at området er supert for overnatting. 

Vi dumper sekkene, og sykler videre på vestsiden av Mjøssjøen som vi snart skal over. Det er nesten som å fly i forhold. Bekkeløpet forseres, og vi sykler nå mot Nedre Helltjern. Her skal det ifølge kartet være en sti som skal ta oss opp til Kukollen. Og det er det. Ingen skilt, eller anvisninger, men det er den eneste stien i området. Den snor seg bratt oppover, og ikke lenge etterpå står vi på den ene lysningen. Fantastisk utsikt, men ikke noe særlig hyggelig sted å overnatte. Vi går videre, for vi håper og tror at det kan være bedre på toppen. Vi går forbi den andre lysningen vi så, og det er heller ikke noe bra overnattingssted. Endelig kommer vi til det høyeste punktet. Her ser vi ikke en verdens ting på grunn av tykk skog. "Så dette er Kukollen", sier vi litt misfornøyde. Ikke noe bok å skrive seg inn i, bare et solcellepanel som henger høyt oppe på et tre. Vi er veldig glade for at vi ikke dro med sekkene opp hit, for da hadde vi blitt skuffet. På vei ned, setter vi oss på en av lysningene, og spiser lunsj. Så sykler vi tilbake til sekkene våre, og begynner å sette opp camp. Det betyr å henge opp køyene, ordne underlag og legge oppi soveposene. TADAAAAAA!!!! Enkelt og greit. 

Til middag i dag har vi tatt med mørbradbiff som vi skal steke på primusen. Men vi har glemt stekesmør og salt!!!!!! Det går ikke. Så tror dere ikke min kjære Trond sykler tilbake til bilen (det tar bare åtte minutter, for det er så og si bare nedover), kjører hjem, ordner smør og salt, kjører tilbake, sykler oppover forferdelige bakker (dette tar litt lenger tid for det er tross alt nesten bare oppover) og er tilbake ved campen på 53 minutter. Jeg tar av meg hatten for deg, elsklingen min <3 Da går jeg i gang med maten. Tilbehøret er enkelt. Fullkornris og brokkoli. Men det smaker så godt sammen med biffen. Masse smør i pannen. Kjenner nå at vi er sultne. Vi er så glade for at vi bestemte oss for å ha campen her ved vannet. Så mye koseligere. Maten er knallgod, og vi nyter kvelden. Nydelig solnedgang. Og etterhvert sovner vi i hver vår hengekøye til lyden av frosker, fugler, gjess og biler!!?!!! Selv så langt inne i skogen, klarer lyden av biler og motorsykler og russebuss å trenge seg gjennom busk og kratt. Vi er iallefall gode og varme, og vi sovner ganske fort.

Søvnen går litt i rykk og natt, men for min del sover jeg mye bedre enn sist. Og det er bare på grunn av underlaget. Vi våkner kl. 06, men sovner igjen til klokken 09. Solen titter gjennom trærne, og det er en nydelig morgen. Det blåser endel, men temperaturen er god. Etter frokost sykler vi innover i skogen igjen. Vi skal finne en vei til Hærfangkjerka som vi tror er en snarvei i forhold til den vi har brukt før. Vi kommer, etter mye opp og ned sykling, til Sloradammen, og ender ved en snuplass. Der går stien innover og oppover, og finner ut allerede der at dette absolutt ikke er noen snarvei, og det blir bare mer styr å finne plassen, siden det ikke går noen sti dit. Så vi snur, fornøyde med at vi finner ut det. Vi sykler forbi et leirduetårn, som vi krabber opp i, i håp om å få god utsikt, men vi ser bare skog. Tilbake ved Breisjøen spiser vi lunsj, før vi slenger sekkene på ryggen og begynner turen tilbake til bilen. Godt å bli litt bedre kjent i skogen vår.