19. apr, 2018

Vårskitur til Eldåbu

Da var det tid for en liten egotur igjen. Og jeg hadde lyst på fjell og ski. Og hytte. Eldåbu var jeg på i fjor også, da i minus 24, så dette skulle bli en litt annen opplevelse. Over 35 graders forskjell gjorde sitt på føret.

Bilen svingte inn på Saltashaugen parkering på Venabygdsfjellet rett før halv ett. Jeg smilte om kapp med solen som skinte fra skyfri himmel. "Dette skal bli deilig", sa jeg til meg selv. Solkremen er smurt på, jeg er klar. Jeg svinger på meg den 15 kg tunge sekken, tar på meg skiene og begynner å tasse innover i fjellet. Nesten 15 km er det til hytta, og sist brukte jeg fire timer. Med 15 kg på ryggen blir man automatisk ingen racer, men det har jeg heller aldri skrytt på meg ;-) Slow-ski er liksom blitt trenden nå (har jeg hørt), og der faller jeg inn. Hverdagen suser så fort avgårde uten at man får gjort noe med det, så hvorfor fortsette med det når man er på tur? Nok om det.

Været var som sagt DIGG, og jeg koste meg oppover den slakt stigende bakken. Turen begynte i turistløype, 5,5 kilometer, så tok den av i kvistet løype nordover og lenger inn i fjellheimen. I løypa hadde jeg møtt på noen folk, men med en gang jeg svinge ut av denne, var jeg helt alene. En herlig følelse. Kun meg, og villmarken. I horisonten dukket noen av de ville toppene i Rondane opp, Trolltinden, Storesmeden, Veslesmeden og Storronden. Deilig å være tilbake. Men gleden tok brått slutt. Å gå i turistløypa hadde vært fint. Utenfor ble noe helt annet. Gjennomslagssnø kalles det. Snøen var så myk å gå på, at jeg sank ned til knærne mange steder. 8 km med dette, ble et slit. Og det hjalp ikke akkurat med tung sekk i tillegg. Dette hadde jeg faktisk ikke tenkt på. Trond og jeg hadde vært utfor det en annen gang før, men da var det midten av mai. Etter jeg hadde gått ca. en mil, hadde jeg sunket så mange ganger at jeg holdt på å klikke. Jeg sa noen velvalgte gloser, fy banan og appelsin og sånn, satte fra meg skiene og dumpet ned på en tørr flekk og spiste litt. Det hjalp. Det var jo tross alt sol og vindstille. Nyyyyyyyyyt! Så var jeg igang igjen. Etter en kilometer til, så jeg til min store glede at det dukket opp scooterspor. Disse kunne jeg følge helt til skiltet mot Eldåbu. Snakk om flaks. Dette var jo rene luksusen. Solen stekte, og jeg krysset fingrene om det ikke var noen på hytta. Rundt 800 m er det fra skiltet og ned. Det ble en kamp med snøen på den lille strekka, men endelig dukket hytta opp. Og jeg var alene. YES! Fire timer og tre kvarter brukte jeg. Jeg ble sittende ute på den lille verandaen lenge. Drakk te, spiste den fantastiske middagen bestående av lammegryte og leste. Å bevege seg i snøen uten ski, kunne jeg bare glemme. Jeg prøvde. Snø opp til livet. Ikke kult. Så det ble ski for å hente snø til vannkoking, og det ble ski for å gå på do. Interessant opplevelse. Jeg planla tur dagen etter, så var det natta.

Tåken hang tungt over heimen da jeg våknet. Det var meldt, så jeg var ikke overrasket. Derfor brukte jeg lang tid på å spise og pakke til turen. Noe jeg også merket godt i dag, var solbrente legger... I går hadde jeg nemlig gått med oppbrettede bukser, uten å tenke på at de faktisk skulle vært smurt. Man får igjen for å være så dum ;-) Halv ti var jeg på vei. Jeg tenkte at siden jeg startet så tidlig, så kanskje snøen oppførte seg litt bedre enn i går. Men nei. Jeg kunne følge scooterspor et par kilometer opp mot toppene jeg hadde sett meg ut, men så var det stopp. Jeg kjempet i en kilometer oppover, og fant etterhvert ut at dette ble for dumt. Så viktig var det ikke å komme opp. Så jeg stablet meg litt ned til en bar flekk av lyng og stein, og satte meg godt til rette. Jeg hadde utsikt til Storronden i nord, og Nautgardstindene og Stornubbene i vest. Så dere kan tro jeg koste meg. Rundt halv tolv hørte jeg noen stemmer. Det var fire skiløpere som kom gående fra Rondablikk-siden. Jeg kunne se skiltet ned til hytta, og ventet spent om de svingte dit. De ble stående lenge ved skiltet, kanskje diskuterte hva de skulle, og etter et kvarter gikk de videre mot Venabygd. "Da blir jeg alene i dag også", sa jeg høyt til meg selv, mens jeg danset en liten gledesdans. Noe som er helt normalt på 1100 høydemetere, og langt inn i heimen.

Halv to var jeg tilbake på hytta, og stekte meg litt spekeskinke som jeg spiste sammen med avocado. Nam! Det var ikke så godt vær nå som det var spådd. Skyene dominerte mest, og det blåste frisk bris. Jeg skulle sitte ute. Da jeg fant ut at jeg faktisk hadde med meg Jærvenduken, og kunne brukt den, hadde jeg et annet prosjekt i hodet. Nemlig grave vei til utedoen. Eller... Planen først var bare å grave litt så jeg slapp å gå på ski hver gang jeg måtte gi fra meg litt vann. Men da jeg satt i gang, ble jeg litt bitt. Meter for meter ble gravd, og for at det skulle bli noen nytte av det, måtte jeg grave helt til bakken. Et par steder rakk snøen meg til midt på livet (jeg er 1.72 m høy), så det ble mye skuffing. To timer og femten minutter brukte jeg, og dere kan tro jeg var stolt :-) Resten av kvelden slappet jeg av med middag og lesing, og nydelige dobesøk ;-)

I dag var det overskyet. Jeg var avgårde kl. 08.33, og snøen var litt hardere å gå på. Og det ble en litt bedre tur enn tirsdag. Jeg sank innimellom, men det var ikke på langt nær så mye som sist. Vel oppe i turistløypa, dukket det opp flere folk. De var nok ute på formiddagstrimmen sin. Etter en stund kjørte en scooter forbi med en liten familie ombord, og ikke lenge etter dundret det en militær beltevogn med henger, full av pensjonister forbi. Er det slik friluftslivet skal bli? Fire timer akkurat brukte jeg i dag, og var strålende fornøyd over turen min. Blir kanskje ikke lenge til neste egotur.