1. apr, 2018

Påske 2: Jotunheimen

Tirsdag, hjem med barna og gode minner fra en herlig påske i Lom og omegn. Onsdag, handle litt småting og pakke... Igjen... Skjærtorsdag, på vei til Spiterstulen med pulk, telt og fjellski. Dette er påsken del 2.

Skjærtorsdag parkerer vi på Spiterstulen rundt 13.30. Det er endel biler der, men ingen problemer å finne en plass. Vi går inn for å betale bom og parkering, og skravler litt med Bodil og kokken. Veldig hyggelige folk. Greit å si ifra hvor vi skal og når vi kommer tilbake igjen. Vi har pakket for telt i 3 døgn, altså fire dager på tur. Dette har vi gledet oss til. Gå inn til Urdadalen, sette opp telt, topptur til Semeltindens tre topper på fredag, tassetur eller noe lørdag, og tilbake til Spiterstulen søndag. Alt er planlagt og tilrettelagt til hver minste detalj. Det eneste vi ikke er herre over, er vær og temperatur.

Turen inn til dalen er bare helt fantastisk. Visdalen viser seg fra sitt beste, og det er harde fine skispor. Vi møter på noen, men etter en times tid i sporet er vi helt alene. To timer bruker vi til oppgangen av Urdadalen. Den er ganske bratt og skarete, så Trond sliter veldig med pulken. Det blir noen ekstra pustepauser, men etter en god halvtime slaker det ut. Solen forsvinner så fort vi begir oss inn i dalen. Da kjenner vi kulden. Men vi er ved godt mot, og ser målet vårt for morgendagen lyse mot oss i enden av dalen. Dette blir bra. Teltet settes fort opp, og vi får både pulk og sekker og bager inn i teltet. Deilig med stor plass. Realen ordnes, og snart spiser vi deilig pasta bolognese og storfegryte. Sjokkis til dessert. Etterpå kler vi på oss, og tar en tur ut i den klare deilige kvelden. Solen er på vei ned, og gradene synker fort. Vi gleder oss masse til turen i morgen. Det blir et slag Yatzy før vi køyer. Det skal bli godt med en god natts søvn i varme soveposer.

Trond sovner tvert. Han tester ut sin nye sovepose, og finner ut at det nesten er umulig å ligge noen annen vei enn på ryggen. Dette gjør at han begynner å snorke... Jeg dytter til han, og det hjelper litt. Allikevel klarer jeg ikke å slappe av. Kroppen har begynt å riste ukontrollert. Jeg prøver å kle av meg litt, for kanskje jeg har for mye klær på i posen. Men det gjør det bare værre. Timene går, og jeg får ikke sove. Rundt 02, må jeg ut og tisse. Fryser fortsatt. På med mer klær og kalde sko. Ute er det helt fantastisk. Månen lyser opp hele fjellheimen, og stjernene fyller den mørke nattehimmelen. Jeg klarer ikke helt å nyte det, for det blåser kaldt, og det er ikke så himla godt å blottlegge hele rumpa for å gjøre det som gjøres. Inn igjen i soveposen, i håp om at jeg kan få noen timers søvn. Men jeg har ikke kjangs. Jeg bruker all energien min til å holde meg varm, så da Trond våkner kl. 06.30, er jeg helt utslitt. Vi blir enige om at å gå på topptur i min tilstand ikke er så lurt. Ikke har jeg krefter igjen, og med null søvn, klarer man ikke å ta de riktige avgjørelsene. Det viser seg at de minus 14-15 gradene vi trodde det skulle bli denne natten, er minus 20-22 om ikke kaldere. Jeg har en sovepose som klarer ned til minus 21, så kanskje ikke så rart jeg ikke fikk varmen i meg.

Hva skal vi gjøre? Vi orker ikke en natt til i kulden, men vi er ikke klare for å reise hjem. "Vi ringer Anne Jorunn og Trond på Strind Gard", sier Trond. Verdt et forsøk, selvom vi ikke har helt trua, siden det tross alt er påske. "Joda, Fossebrus er ledig. De som leide den dro i dag", sier Trond. Vi jubler. Strind Gard redder påsken for oss :-) Vi svinger inn på garden, og blir invitert på kaffe, smultringer og romkake. Alt hjemmelaget. Vidunderlig. Noe mer som er vidunderlig er den deilige varme dusjen, og en god natt søvn i varm seng på koselige Fossebrus. God natt!

Lørdag er vi klar for tur. Vi har planlagt tur inn i Leirdalen, og opp på Storbreahøe (2001). På vei dit møter vi på ikke mindre enn seks elg. Og en av dem hopper rett ut i veien foran bilen. For et majestetisk dyr. Minus 18 står det da vi går ut av bilen. Skiene festes, og vi begynner å tråkke oppover. Det er mange spor oppover, men de aller fleste forsvinner inn på Storbrean og mot Smørstabbtindane. På 1380 m setter vi fra oss skiene. Det er for bratt å fortsette med dem. Vi tråkker i snøen oppover. Holder oss godt unna de store flatene så langt det går. Snøkvaliteten er god, så vi er nokså trygge på at det ikke vil utløse noen skred. Trond ser plutselig to hvite dyr løpenes oppover mot toppen. Jeg prøver å ta bilde, men det blir dessverre uklart. Litt langt unna. Men vi er neste sikre på at det er fjellrev. Kan også være hare, men de løp mer enn hoppet. På 1750 m møter vi på en enorm vegg av snø. Det er siste delen før toppen. Her er det bratt. Vi begynner å gå på skrått retning Bakarste Skagsnebb, og ser etterhvert at vi har bare bratte stupet rett ned på siden. Dette liker jeg ikke. Jeg begynner å tvile, men ser at min kjære klarer seg bra. Han må godsnakke litt med meg før jeg fortsetter. Godt jeg har han. Isøksene brukes flittig bortover siden. Det gjør at jeg kan fokusere på å banke til steg jeg kan sette føttene i med den ene, og holde meg fast med den andre. Egentlig veldig moro, og jeg glemmer helt stupet. Ved det siste henget tar vi på stegjern, og skjønner ikke hvorfor vi ikke har gjort det før. Dette er noe helt annet. Resten av veien går som en lek, og ikke lenge etter er vi på toppen. Det er den bratteste toppen vi noengang har gått opp på vinteren. Tindene lyser mot oss på alle kanter. Selv fra denne toppen som ikke rager mer enn 2001 høydemetere opp, ser vi store deler av Jotunheimen. Ingen skyer så langt vi kan se, og vindstille. Helt unikt. Frem med Jervendukene, pakker oss godt inn i dem og blir sittende på toppen i halvannen time. For en dag. Vi spiser lunsj nr. 2, drikker varm drikke og koser oss med sjokolade. Det kan ikke bli mer perfekt. Ingen andre enn oss. På de andre toppene rundt oss, Storbreatinden, Veslbreatinden, Hurrbreatinden blant annet er det fullt av folk. Og de haster fra den ene toppen til den andre. Vi smiler til hverandre, og nyter hvert minutt på denne flotte toppen. Tilslutt må vi pakke sammen, og begynne nedturen. Da er det på med stegjern igjen. Nedturen blir selvfølgelig også en bratt erfaring, men nå går vi med stegjernene helt ned til skiene. På veien ned ser vi plutselig en harepus hoppe rett foran oss. Den fikk vi et flott bilde av. Utrolig så mange dyr vi ser på bare en dag. Så er det på med skiene å skli resten av veien ned til bilen. For en dag. Vi er så glade for at vi fikk leid oss plass på Strind Gard, og få oppleve dette. Kan ikke bli bedre. Før vi kjører til hytta tar vi en tur til Lom i håp om at butikken fortsatt er åpen. Det er den ikke, men pizzarestauranten der er. De har fantastisk god pizza, så vi spanderer på oss en stor en denne påskeaften. En god avsluttning på en lang og herlig dag.

Søndag tar vi nok et farvel med det som begynner å bli vårt andre hjem, Strind Gard. Takk for oss, og for at dere reddet denne påsken for oss. Vi ses igjen.

Vi kjører over Valdresflye på vei hjem, for å få siste rest av påskefjellene. Vi bruker god tid. Og håpet om at det skal stå et oransje skilt foran Valdres Gjestegård med teksten "Stekt aure" er stor. Det er søndag, og de pleier å ha det på søndager. Og jammen lyser ikke skiltet mot oss med store, sorte bokstaver: STEKT AURE. Da blir det lunsj der, før vi setter snuta hjem. Smaker som vanlig fortreffelig. Denne påsken, både del 1 og 2, har vært perfekt. Fortsatt god 1. og 2. påskedag.