14. jan, 2018

Årets første fjelltur

Etter å ha sjekket yr daglig i en halvannen uke, bestemmer vi oss for å dra på topptur, med ski. Med nyanskaffet toppturski. Utrolig hva slags priser man kan ordne seg med fjorårets modell. Hadde ikke klart å få det bedre brukt, tror jeg. Nok om det. 

Med lang tur planlagt lørdag, ønsket vi denne gangen å overnatte innendørs. På siden Toppturer i Jotunheimen, Rondane og Dovrefjell på Facebook, fikk jeg mange gode forslag, og landet tilslutt på et renovert stabbur fra 1715, foreslått av Mari Wedum fra Visit Jotunheimen. Super, liten hytte med akkurat det man trenger. Vann, strøm, toalett, dusj (bare luksusen) og kokeplater. Vi skulle starte turen lørdag fra Soleggen, og hytta var 20-30 minutters kjøretid fra.

20 minutter før vekkerklokken ringer, altså 04.55, våkner jeg. Klar for tur. Det er mørkt ute, og i dag som i går henger skyene lavt. 06.17 er vi avgårde. Vi møter ikke en eneste bil. Skiltet til Soleggen dukker opp, og vi følger det. Bomvei. Kan betale med Vipps, så da er det bare å vippse i vei. Nå begynner vi å klatre oppover. Skal opp rundt 600 høydemeter til 960 m. Veien vi skal følge på ski begynner litt før snuplassen ved Soleggen. Heldigvis har det kjørt snøscooter der, for ellers hadde det vært litt vanskelig å finne frem i mørket. Jeg spenner på meg mine flotte grønne, veldig breie ski, og begynner å gå. Oj oj. Dette er noe annet enn fjellski. Tyngre, men da får jeg mer trim til bena. Bruker litt tid på å venne meg til en litt annet gåmetode. Vakkert er det i hvertfall ikke ;-) 

Det er kun lyset fra Soleggen vi ser der vi følger veien oppover mot Sålell. Den snor seg godt. Det tar ikke lang tid før tåka pakker seg rundt oss. Det småsnør, og lufta er fuktig. Rim og frost fester seg til oss, så vi ser ut som to vaggende snømenn. Vi følger scootersporene, men ser med ett at de stikker en annen vei enn veien vi skal gå. Påler langs kanten av veien blir det vi tar sjansen på å følge. Og det gjorde vi rett i. Cirka fire kilometer fra bilen, kommer vi til setergrenda Sålell eller Solell, hvor vi skal peile inn Kvitingskjølene med kompass. Vi stiller det først inn på Veslkjølen, går rett til venstre fra veien og oppover i fjellet. Tåka ligger tett, og etter 30-50 meter innover er hyttene borte. Det er ikke dette som bekymrer oss mest. Det er snømangelen. Vi tråkker over stein, og prøver å finne renner vi kan gå i. Dette er ikke bra, og vi er bare på cirka 1200 høydemeter. Det betyr 800 til i disse forholdene. "Dette går ikke", sier vi i kor. Så vi bestemmer oss for å snu. Veldig glade for at vi gjør det, selvom vi er litt skuffet. Vi er så gira og formen er på topp for å klare for denne turen. Men vær og føre får vi ikke gjort noe med. 

Vi må snike oss mellom stein og kvast. Tåka tetter seg mer rundt oss. Plutselig detter Trond rett i bakken. En skikkelig "faceplant". Det ser så komisk ut, at jeg har lyst å brase ut i latter. Men må holde meg for å se om det gikk bra. Jeg hører humring nede i snøen, og skjønner at alt er tipptopp. Trond ler seg skakk, og jeg klarer ikke å holde meg lenger. Så kjører jeg ned ved siden av han, og tror du ikke jeg klarer å gå rett på snørra selv! Hahahaha. "Sympati-faceplant", sier jeg og knekker totalt i latter. Ja, ja. Opp igjen, og tilbake mot setergarden Sålell. Vi venter med å ta av fellene på skiene til vi er forbi et bratt stykke med skare. Sklir vi der, går det raka vegen ned i et juv. Greit å være forsiktig. Så er det bare å få av fellene, og begynne nedkjøringen.

Jeg er litt skeptisk først, for jeg er vant til vaklende fjellski uten kontroll. Men det tar ikke lang til før jeg skjønner at her har jeg full kontroll. For en følelse. Det er akkurat slik jeg håpet det skulle være. Svisj, svisj. Bak meg hører jeg litt "Oj" "Uæææ" og andre gloser. Trond gjør så godt han kan på de vaklende fjellskiene. Jeg synes han er flink :-) Litt knall og fall, men alt i alt meget bra! Jeg får noen bråstopp i steiner på vei ned, så skiene ser ikke akkurat nye ut da vi kommer til bilen... Vel nede ordner vi oss en Real Turmat Lammegryte og te. Det smaker godt. Så kjører vi tilbake til hytta. Vi har bestemt oss for å kjøre litt innover Sognefjellsvegen. Jeg er litt nysgjerrig på hvor bommen står for den stengte fjellovergangen. Trodde det var Liasand, men fant fort ut det er det ikke. Bommen står rett på oversiden av nedkjøringen til Leirdalen. Senere går vi en tur inn til Lom sentrum, så Trond kan få seg en slik skillingsbolle på Bakeriet. Den er godkjent! Vi tasse litt rundt i byen, kikker på stavkirken og tasser tilbake til hytta. 

Søndag ligger vi helt til halv ni. Det er godt. Været er bedre, men det er endel kaldere. Vi pakker og spiser deilig frokost med bacon og brød fra Bakeriet. Siden været er så bra, klarer jeg å overtale Trond til å kjøre opp dit vi var i går. Jeg må se hvordan det ser ut der. Det er jammen vakkert. Himmelen er blå, og solen er på vei over fjellene. Gradene viser -17 i dag. Lufta er tørr. Jeg må gå en tur. Trond sitter igjen i bilen, mens jeg omtrent løper oppover fjellsiden vi gikk i går. For et sted, og for et vær. Jeg rekker å komme to kilometer opp og over tregrensa. "Så det er sånn det ser ut", sier jeg til meg selv, lykkelig over å være her. Hadde jeg visst bedre, kunne vi hatt med oss fjellstøvlene og gått til topps på Kvitingskjølene. Det får bli en annen gang. Selvom helgen ikke ble helt det vi hadde planlagt, hadde vi en superfin tur, og opplevelse. Ha en fortsatt fin søndag.