29. des, 2017

Juletåke i julefjellet

Jeg har en greie i julen at jeg setter "jule" foran alt. Synes det blir litt mer jul når jeg gjør det. Spiser vi frokost så er det selvsagt julemelk, juleost, julefenalår osv. Så da ble det også Juletåke i julefjellet. Og det var det vi hadde. Vi visste det skulle være tåke i fjellet, vi visste at det kunne snø og vi visste at det mest sannsynlig ikke ville dukke opp noen sol på denne turen. So what!!! Vi pakket ski, sekker og pulk og spant avgårde tredje juledag.

Det regner denne dagen her hjemme. Da er det godt å vite at dit vi skal er det i alle fall vinter. Med håp om at løypa til DNTs hytte Eldåbu, som ligger helt sør i Rondane, er kvistet, gjør vi det riktige og kjører innom Venabygd fjellhotell. Her spør vi kjentfolk, og får bekreftet at den er kvistet helt frem. Yes! Da er det bare å spenne på skiene, og tasse inn i tåka. Bilen parkerer vi på Salthashaugen. Vi finner de preparerte løypene fort. Det er første gangen vi skal prøve vår nyinnkjøpte pulk fra finn.no, så det er godt å starte i oppkjørte spor. Disse skal vi følge i omtrent syv kilometer, tror vi. Tåken henger lavt, og vi ser ingenting. Vi har gått her før, så vi vet hvordan det ser ut. Etter litt over fire kilometer, møter vi på tre personer som kommer mot oss. Vi stopper og snakker litt, og han ene spør om vi skal til Eldåbu. Ja, vi skal nå det, svarer vi, og spør i samme slengen om de vet om løypa er kvistet, bare for å være 110 % sikker. Da får vi et kontant NEI! Åååååååååå? Vi ser ut som to spørsmålstegn, og sier at det fikk vi beskjed om fra fjellhotellet at det var. Da sier han at det kan han med sikkerhet si at det ikke er, siden det er han som setter løypa. Og det blir ikke gjort før i slutten av januar. Jammen godt vi traff på han, for å finne Eldåbu i dette været, er så å si umulig, sier den snille mannen. Så da er det bare å snu, og heller gå til en hytte vi har vært på før, Gråhøgdbu. Grunnet været får vi testet ut kompasskunnskapene igjen. Vi går tilbake til det siste skiltet, stiller inn kompasset og går ut i det hvite. Nesten ikke sikt, og ingen anelse om hvor vi går, føler vi at vi er på en liten ekspedisjon. Veldig moro. Jeg må sjekke kompasset ofte, så vi ikke viker ut av retningen. 

Etter et par timer, får vi øye på hytta. Vi treffer rett på med kompasset. Sinnsykt kult. Trond graver frem døra, og vi går inn. Vi ser en person som er på vei mot hytta, så da blir vi ikke alene. Men det har vi ikke regnet med heller. Vel inne, er det bare å sette i gang vedovnen. Det er kaldt i hytta, og på det ene soverommet, er det til og med snø på innsiden av vinduet. Brrrrrrrrr! Jeg får igang ovnen på første forsøk, litt stolt av det da, og ikke lenge etter kommer personen vi så inn. Robert fra Irland. Utrolig artig å treffe folk fra andre land på slike steder. Hvordan havner de egentlig her. Han har fem dager i Norge, og kommer fra Oslo denne dagen med toget til Ringebu. Så taxi til Venabygd og ski til hytta. En meget bereist mann, som har vært overalt, virker det som. Veldig moro å høre alle stedene og historiene han hadde. 

Resten av den kvelden går med på å få varmen i hytta. Det tar lang tid, men så lenge vi har varmt tøy, går det bra. Restene av pinnekjøtt og kålrotstappe varmes opp, og vi nyter enda en julemiddag. 

Torsdag våkner vi 8.30. Vi kikker opptimistisk ut, og ser med stor glede at det er mer sikt. Da kan vi få en god lang skitur etter frokost. Men gleden varer bare litt over en time. Igjen ser vi absolutt ingenting enn hvitt, hvitt og hvitt. Det blåser lett bris, og det har begynt å snø. Det var den skituren. Med null sikt, er det ingen vits i å bevege seg noe særlig langt bort fra hytta. Så vi går ut og graver litt snø bort fra hytta. Og leker oss litt. Det er deilig temperatur, og godt å være ute. Vår iske venn øver seg å stå på skiene sine, for han innrømmer å ikke ha noe særlig peiling. Vi kunne nok øvd litt vi også, men området rundt er ikke bratt nok til at vi får den treningen vi vil ha. Resten av dagen og kvelden går med på å spise, skravle, spise, drikke, spise og skravle. På kvelden tar jeg meg fri fra spisingen, og går en 15 minutters skitur. En herlig følelse å snike seg bort fra hytta i mørket. Helt stille, og helt alene. 

Fredag er vi oppe rundt kvart på ti, og igjen håper vi på bedre vær. Det er lysere, og vi kan se litt av horisonten. En halv time senere, tetter det seg totalt igjen, og begynner å snø. Salige desemberfjellet. Vi spiser frokost, pakker sakene våre og begir oss ut i tåka... igjen. Robert skal være på hytta i et par dager til, og spenner på seg skiene får å trene litt i dag også. Jeg stiller inn kompasset, og så er det bare å begi seg ut i det hvite. Fem minutter senere dukker det opp noen ferske spor, store poter på vei oppover. Vi tror først det er bjørnespor, for de er så store, men bjørnen surrer vel ikke rundt i fjellene nå på vinteren. Så da er det mest sannsynlig Jerv. Kult å se. Igjen treffer vi perfekt med kompasset, noe som føles veldig godt. Gleder oss allerede til neste tur ut i vårt favoritt element. Fortsatt god romjul.