19. okt, 2017

Alenetur i telt, vol. 3: Loftet

Med værutsiktene som var i helgen, hadde jeg ikke tenkt til å dra på tur denne uken. Full storm er ikke det man begir seg uti, når man skal på tur. Og i alle fall ikke alene. Sjekker ivrig Yr for å se om det vil endre seg, og tror du ikke det går fra storm og sterk kuling på mandag til frisk bris tirsdag og tilnærmet vindstille onsdag. Også den største solen man kan få på Yr. Jeg må dra.

Begynner tirsdagen med en liten treningsøkt, for så å pakke resten og kjøre nordover. Det regner. Ja, ja. Jeg har den store solen på onsdag i tankene, og jeg smiler der jeg kjører og hører på ikke altfor bra musikk på radioen. Vel oppe der jeg har tenkt å sette opp telt, sjekker jeg ut Krossbus nettsider. Mener jeg har sett et sted at de har selvbetjeningshytter vinterstid. Og det skal de ha, og jeg har med DNT-nøkkelen. Det hadde vært så godt å slippe telt alene i dette været. Jeg kjører ut på veien igjen, og videre oppover Sognefjellsveien. Fra Lom og til Krossbu traff jeg på en bil. Ikke akkurat høysesong her oppe nå... På Krossbu virrer jeg rundt mellom de hyttene som er der, og finner den som tilhører DNT. Men det er en helt annen nøkkel enn den jeg har, som kan brukes her. LITT skuffet kjører jeg tilbake til Jotunheimen Fjellstue. Den har også stengt for sesongen, så det er jo ikke så rart det ikke er så himla mange folk i området. Jeg parkerer ved Øvre Halsatjønnen. Jeg stålsetter meg, kler på meg resten av klær og sko, hiver sekken på ryggen og tasser innover for å finne en teltplass. Det gjør jeg etter bare fem minutter. Herlig. Teltet setter jeg fort opp, så jeg får hevet alt inn før det blir altfor vått. Lettere sagt enn gjort, for overalt ligger det rundt 10 cm med snø. Vel inne, varmer jeg pizza og drikker en god kopp te. Denne gangen har jeg min varme, deilige sovepose med. Det som er litt artig med snø, er at du kan høre dersom det er noe eller noen som beveger seg utenfor teltet. Plutselig hører jeg det er noen som rører jeg ute i snøen. Lette, fine skritt. Jeg ligger helt stille så jeg ikke skal skremme det som måtte være der. Så er lyden borte, og jeg kan legge meg til å sove. Første natten i telt sliter jeg alltid med å sove, og det gjelder også denne gangen. Kvelden er rolig, og det har sluttet å snø. Himmelen dekkes nå av millioner av stjerner. Gleder meg virkelig til tur i morgen.

Det er ikke bare glamour det å ligge i telt om vinteren. Alt tar lenger tid, snø detter ned på nesen fra fryst kondens i taket på innerteltet. Ytterduken er stiv av is, og ingenting tørker. Men bortsett fra det er det helt supert ;-) Halv åtte er jeg klar for å gå. De skrittene jeg hørte i går, var trolig en harepus, for det er de eneste sporene jeg ser i tillegg til mine. Turen begynner bratt opp mot et skar til høyre for Veslloftet. Så flater det ut litt, for så å fortsette enda brattere opp fjellsiden ved siden av en bekk. Dette er ikke enkelt. Nysnø og stein er aldri en god kombi, og jeg sliter virkelig. Det går ikke fort, og tiden begynner å fly fra meg, bokstavelig talt. Kreftene tappes etter hvert skritt jeg tar, og da jeg har gått i fire timer, og enda ikke er på ryggen, begynner jeg å tenke på å snu. Det er første gang jeg i det hele tatt har tenkt den tanken. Så det er nettopp det som gjør at jeg fortsetter. Jeg har god tid, så jeg får bare bruke den tiden jeg trenger. Endelig er jeg oppe på ryggen. Her fortsetter en eviglang, hvitdekt bakke uten ende, noe som ikke akkurat gjør underverker for motivasjonen. Det begynner å blåse opp litt også. Motvind. Med ett ser jeg en liten skapning som piler fort nedover fjellsiden. Enten lemen eller mus. Tror det er det første. Jeg drar meg oppover. Sakte. Greit jeg er alene, for de fleste som hadde sett meg nå, hadde ikke blitt særlig imponerte. Tror jeg aldri har brukt så lang tid opp et fjell før. Så i horisonten, midt på et stort platå, skimtes den store varden som utgjør Loftet (2170). Jeg jubler, og klapper meg stolt på skulderen. Seks timer. Det er voksent.

Vinden gir seg, og solen varmer litt. Det er på tide med lunsj, en Real lunsj. I det jeg skal sette meg ned for å nyte litt energipåfyll, kommer det en randonee-mann fra den andre siden. Første skitur for denne karen, som bor i Trondheim. Vi skravler i vei. Hadde jo ikke ventet meg å møte på noen sånn midt i uka. Veldig koselig. Og det som er litt morsomt, er at denne karen jobber som fjellfører. Og det viser seg at han jobber for fjellføreren som jeg hadde opp til Store Austabotntind, Rune Haug fra Jotunheimen Arrangement. Verden er jammen ikke stor. Christian Nesset heter han. Så det ender med at vi skravler i over en time, før vi igjen må gå hver vår vei. Energi er fylt på, og jeg småløper nedover. Føret er enklere nå. Og det jeg bruker av tid opp, tar jeg igjen på tilbaketuren. To timer ned til teltet, nesten 1200 høydemetere. Klokken er rett over 17.00, gradene er minus 3 og jeg begynner å pakke teltet. Det er ikke sååååååå moro å ligge alene i et iskaldt telt. Før jeg kjører hjemover, spiser jeg en enkel middag i bilen, bestående av spekemat, rømme og flatbrød. Veldig godt. Noe jeg også alltid må ha på vei hjem fra fjellet er en Urge og litt sjokolade. Sjokoladen blir som regel spist neste dag, for jeg er ikke så glad i det mens jeg er på tur, mens Urgen glir lett ned. Nammenam. Da er det bare å tro og håpe det ikke blir så lenge til neste tur. Ha en superfin uke!