8. okt, 2017

Tippet 50 topper over 2000

54, faktisk. Og 39 av dem bare i år :-) Er meget fornøyd med det, og det er ikke noe tvil om at jeg virkelig har blitt bitt av topptur-basillen. Den følelsen jeg får av denne tinderanglingen kan ikke sammenlignes med noe annet. Slitet, friheten, mestring, den friske luften og det beste av alt: Vanvittig flott utsikt som belønning. Det koster mye blod og svette, men det er verdt det.

Turen denne gangen, tar oss til Valdresflye. Mens snøen har tatt Sognefjellet og Hardangervidda, har den latt seg vente her. I alle fall under 1600 meter. Helt greit siden vi skal ligge i telt. Vi finner en superflott plass ved foten av Rasletind, en times gange fra bilen ved Steinplassen. Det er en nydelig ettermiddag, så vi tar en liten tassetur til Raudhamran (1437) før middag. Her får vi flott utsikt innover Leirungsdalen. Og hadde det vært skyfritt, ville vi også sett mange av de vakre toppene som utgjør Gjendealpene. Uansett en herlig liten kveldstur før vi skal spise. Vi blir ute så lenge vi kan, før det blir altfor kaldt, og vi må trekke inn i teltet. Vi er forberedt på en kjølig natt. Litt av og på hutring blir det, og søvnen blir ikke så himla god. Neste gang blir vintersoveposene med på tur...

Du kjenner til når vekkerklokken ringer kl. 06 om morgenen, så er du ikke helt menneske? Det gjelder også her. Da klokken ringer, spretter vi liksom ikke opp med en gang. Istedet bruker jeg litt tid på å sjekke Yr, og ser at vinden på toppen er oppgradert til stiv kuling. Blir vindfullt og kaldt, så her er det bare å kle godt på seg. Jeg sjekker også kvelden og neste natt, siden vi har tenkt å sove en natt til. Vinden skal øke, og gradene vil synke enda mer. Så vi bestemmer oss der og da at vi etter toppturen pakker teltet og kjører hjem. Så det betyr at vi senest kan være tilbake fra turen kl. 17, skal vi klare å komme oss til bilen før det blir mørkt. Dette fordi vi ikke har noen sti å følge, og vi må gå over endel myrområder og bekker.

Klokken halv åtte er vi i gang. Med forrige tur godt i minnet, er vi forberedt på mye løssnø og vanskelig føre. Til vår store overraskelse kan vi gå oppå snøen. Den har pakket seg godt, og det er en hard og fin skare vi kan gå på. Dette gjør turen opp enkel og fin. Det hjelper også godt med en T-sti som vi plutselig ramler inn på. Kan ikke bli bedre. Dagen begynner ganske vindstille, så vi håper i vårt stille sinn, at det vil fortsette sånn. Det håpet må vi kaste rimelig fort. Vel oppe på ryggen mot første topp, Øystre Rasletinden (2010), kommer vestavinden i store kast mot oss. Det er bare å snurpe igjen det som snurpes kan. Med minus fem grader i luften, og en vind på 16-18 m/s, kjennes det godt. Foruten vinden koser vi oss virkelig på vei opp. Vi har som mål og i alle fall ta fire topper, før vi returnerer til teltet. Første topp er besteget, og etter en vill og uhemmet bildeknipsing, tasser vi videre til topp nr. 2, Rasletinden (2105). Her blåser det så innmari, at vi glemmer helt å ta bilder. Vi kommer oss raskt i le på østsiden av fjellet, og tar like godt lunsjen nå. Med godt påfyll av masse ny energi, begir vi oss til topp nr. 3, Rasletinden sørøst (2025), en meget anonym høyde som faktisk ikke er så enkel å få med seg, dersom du ikke vet at den er der. Etter en liten halvtime til står vi på fjerde topp, Kalvehøgde Ø2 (2088), og egentlig dagens siste.

Det er fire topper til vi kunne tenke oss, men trodde vi kanskje vi ikke fikk tid til dem. Da vi ser på klokken er den ikke mer enn kvart over 12. Skal, skal ikke. Akkurat da blåste det ikke noe særlig, så vi manner oss opp, og går med faste og sikre skritt videre. Selvom vi omtrent blåser bort på de neste toppene, angrer vi ikke et sekund på at vi gjorde det. Femte topp, Munken (2105), ligger i enden av en fjellrygg nordøst for sjette topp, Mugna (2159). Selve toppen av Munken er en høyde på denne ryggen, og er ganske artig å komme seg opp på. I alle fall i stiv kuling. Første gang Trond prøver å ta bilde av meg, blåser jeg ut av balanse. Skjerpings. Det hjelper. Bilder knipses, og vi kan glade og forblåste gå tilbake og opp på sjette topp. Dette er den høyeste på turen vår. Med stålkontroll, får vi tatt vidunderlige bilder uten å dette ned. For en dag. Syvende toppen, Sørvest for Mugna (2140), er et lite toppunkt mellom Mugna og Austre Kalvehøgde (2178). Sistnevnte står også på lista vår denne dagen, men vi ser med en gang at det kan bli en stor utfordring og ikke helt ufarlig å gå opp der nå, med store skavler av nysnø hengende langs den smale ryggen. Den får vi ta en annen gang.

Siste og syvende topp er tatt, og gleden vi føler nå, kan ikke beskrives. Vi har ikke frøset et sekund, men så har vi heller ikke satt oss ned heller. Mørke skyer truer skremmende fra sør, og ikke lenge etter vi starter på tilbaketuren begynner det å snø. Foran oss dukker en lang og seig oppoverbakke opp, og vi må innrømme at den frister ikke veldig nå. Så vi velger å ta en annen vei ned, og sklir på snøen ned i dalen som heter Raslet og ligger øst for Rasletinden sørøst. Her kan vi gå et stykke på skaresnø. Da vi kommer inn i Steindalen, skjønner vi fort hvorfor den kalles det. Her er det store stein som ligger tett i tett, slik at vi må balansere oppå dem. Og med skaresnø i tillegg, må vi passe på hvor vi setter bena. Takke seg til at vi har stavene. De har forresten vært et fantastisk hjelpemiddel på hele denne flotte turen. Klokken 17 er vi tilbake ved teltet, etter ni og en halv time på tur. Vi ordner i stand Real Turmat, og begynner å pakke mens vi venter på at de skal bli ferdige. Klokken 18 er vi ferdigspist og ferdigpakket, og på vei tilbake til bilen. Av alle de timene vi er på tur i dag, er denne siste timen den aller tyngste. Jevnt oppover, og over små bekker, og myrhull. Med 18-19 kg på ryggen, kjennes det på kroppen. Klokken 19 er vi fremme ved bilen, og klokken 19.20 er det bekk mørkt. "Nøye gjennomtenkt", sier jeg stolt. "Eller bare flaks", sier Trond med et lurt smil. Uansett er vi veldig glade for at vi gjorde det. Å ligge i telt i kuling er en opplevelse i seg selv, og vi har gjort det mange ganger, men denne gangen frister det ikke. Og med kulden i tillegg, vet vi at det ikke blir mye søvn. Å få sove i egen varm seng blir en gledelig bonus. På veien hjem stopper vi innom Tasty House i Fagernes, og kjøper en stor pizza vi koser oss med på veien hjem. Den er knallgod. En perfekt slutt på en lang dag :-)