20. sep, 2017

Topptur med kart og kompass

På yr hadde jeg sett at tirsdag skulle bli en fin dag i Sognefjellet. Så igjen kaster jeg meg i bilen og durer nordover. Men hvordan ble det egentlig?

Rundt halv fire på mandag ettermiddag, går jeg oppover i fjellet fra parkeringen ved Krossbu. Skyene henger tungt, og sikten er ikke all verden. Den friske luften kiler meg i nesa. Jeg trekker pusten dypt. Ahhhhhhh, endelig tilbake. Værvarselet har forandret seg fra veldig bra til ikke fullt så bra, men jeg bestemmer meg for å ta sjansen. Uansett er det deilig å komme seg ut. Idet jeg beveger meg oppover, med 22 kilo på ryggen, sirkler det tre-fire rovfugler over meg. Denne gangen gjør de ikke annet enn å sveve rundt der oppe. Klarer ikke helt å se hva slags fugl det er, men flotte er de. En halv time senere finner en perfekt teltplass. Jeg vet at hadde ikke tåka vært så tett, ville jeg sett både Hurrungane, Fannaråken og Store Smørstabbtinden fra plassen. Men sånn er det ikke. Jeg setter opp teltet, henter vann, spiser restepizza som jeg varmer på primusen, og sitter ute så lenge jeg kan før det blir for vått og rått. I morgen skal jeg tidlig opp, så greit å køye tidlig. Det er ikke noe som er bedre enn å sovne til pipingen av lemen utenfor teltet.

Vekkerklokka ringer kl. 06. Det er fortsatt mørkt, så jeg stresser ikke. Koker vann til termosen, og spiser etterhvert frokost. Jeg stikker snuta ut rundt halv syv, og ser absolutt ingenting, fem meter sikt på det høyeste. "Ja, dette blir toppturen sin, det", sier jeg høyt og ler. I løpet av kvelden i går, oppdaterte Yr seg igjen, og nå skulle det visst komme snø natt til onsdag. Så min tre dagers blir raskt kortet ned til to. Det betyr at etter turen i dag, så skal jeg pakke sammen teltet å kjøre hjem. Kjedelig, men gjør heller det enn å bli fanget i snøkaos. Halv åtte er jeg klar for tur, og følger stien så langt jeg kan. Så setter jeg kompasset i den retningen jeg skal, og begynner å gå. Jeg kan si at terrenget ser ganske så annerledes ut uten snø. Masse stein, og veldig opp og ned. Og siden jeg går etter kompass, blir det endel omveier. Den staker bare ut retningen, men det er ikke alle steder det bare er å gå rett på. Det er vanvittig moro, men det tar tid. Vel oppe på første punkt, finner jeg neste retning for kompasset. Målet er Hurrbreatinden (2060), men av en eller annen grunn havner jeg på Veslbreatinden (2092), som ligger rett til høyre. Den toppen har jeg vært på før, og hadde egentlig ikke tenkt meg opp dit. Jeg sjekker kompasset igjen, og ser at jeg har slurvet litt med retningen. Det eneste som er litt dumt, er at jeg bruker opp dyrebar tid. Her oppe ligger det endel snø, så det er litt kronglete å gå med snø og stein om hverandre. Tåka ligger fortsatt, og nå begynner det jammen å snø også. Lunsjen fortæres på Hurrbreatinden, mens snøen laver ned. Herlig, altså. Jeg begynner å skimte mitt neste mål, Veslfjelltinden (2157), gjennom tåka. Klokken har allerede rukket å bli 12, og foreløpig virker det ikke som at været skal bedre seg. Med vær og føre kommer jeg til å bruke rundt tre timer ned igjen, så jeg biter tennene sammen og bestemmer meg for å droppe den siste toppen. Med tungt hjerte subber jeg nedover. Jeg sklir og snubler i stein og snø, litt skuffet over meg selv. Men jeg skal kjøre 5,5 time i dag også, så det er til det beste. Plutselig, etter en time, er det som om fjellet sier "Ikke dra enda. Var det ikke dette du kom for?" Snøen gir seg, og solen klarer endelig å presse igjennom skylaget. Ikke overalt, men blant annet på de toppene jeg var på, og på endel av Smørstabbtindane. Fy, så vakkert! Jeg blir glad og lei meg om hverandre, og forbanner Yr og deres snømelding. Hadde det ikke vært for den, kunne jeg brukt hele dagen til tur, og sovet stille og rolig i teltet. Jeg nyter nuet, og bruker lang tid den siste delen. Ved teltplassen lager jeg meg en kopp te, og nyter utsikten. Tiden jeg bruker for å pakke teltet denne gangen, tror jeg er den lengste. Ville ikke reise hjem. Klokken fem er jeg nede ved bilen klar for å kjøre. Jeg kikker oppover, og vet at det er ikke siste gangen jeg er her.

PS! Kikket på webcameraet til Krossbu i dag (onsdag), og så at Yr hadde rett ang. snøen. Sjekk det siste bildet i fotoalbumet, så ser dere hva jeg mener. Greit å ha kommet seg hjem, da.