12. sep, 2017

Fargesprakende i Rondane

Igjen fikk vi ikke tatt turen til Aurlandsdalen... Vi har blitt enige, Eva og jeg, at når vi først skal dit, skal det være noen lunde bra vær. Ingen av oss har vært der før, og utsikten i den dalen er visst ganske spektakulær. Så å gå der i tåke og regn, er ikke aktuelt. Så vi måtte endre planene i år som i fjor. Problemet i år var at det var dårlig vær veldig mange steder, så vi fant ut at da er det iallefall godt å ha tak over hodet som utgangspunkt. Jeg sendte melding til "hyttejenta" i Rondane, og hørte om enten hytta eller setra var ledig. Vi hadde flaks, og fikk leid setra på kort varsel. Yes!!!! Da hadde vi en plan. Torsdag morgen kjørte vi oppover i yr og tåke. Over Venabygdsfjellet så vi ikke stort av fjellene, men du og du for et fargespekter. Helt fantastisk. Og selv i grått og dårlig vær. Dette ville bli en super tur uansett vær, fant vi ut ;-) Vel fremme på setra fikk vi igang vedovnen, redd opp sengene, satt ting på plass og spist deilig spekemat. Etterpå tok vi en liten tassetur opp i fjellet bak oss. Rett over 6 km ble turen. Mine nye fjellstøvler var veldig stive, så det var greit å ta det litt easy første dag. Her oppe boblet også fargene over. Uansett hvor vi så, var det bølger av rødt, gult, oransje og grønt om hverandre. Og prikken over ien var all den flotte, hvite reinsmosen som snek seg imellom som en fantastisk kontrast. En god start på vår lille fjellferie.

På fredag var det meldt litt bedre vær, men jo nærmere vi kom dagene her oppe, jo verre ble værmeldingene. Ja, ja. Vi tok det som det var, pakket mat og varme klær i sekkene våre, og gikk av sted i fjellet over setra. Målet var en topp på 1767 m.o.h. som het Gravskardhøgda. Vi fulgte veien fra setra og oppover og inn på en sti til Sjølisetra. Derfra fortsatte vi på veien mot Breisjøseter. På toppen ved Blåsten svingte vi til venstre og oppover til første topp på 1325. Vinden hadde begynt å ta seg opp, så det begynte å bli litt tungt å gå. Videre til neste topp, Sæterhøa 1480 m.o.h., bestemte vi oss for å ta dagens første lunsj. Vi fant et greit og ikke altfor vindfullt sted, og koste oss med te, kakao, brødmat og kjeks. Deilig med påfyll av disse energiene man trenger for å gå oppi her. Kreftene kom tilbake og vi følte oss litt som Skippern etter at han har fått i seg spinaten sin… Klar for neste topp som vi omtrent blåste opp på. Det skal være fantastisk utsikt fra den toppen, men nå hadde tåka pakket seg rundt oss. Vi måtte glise litt. Og mens vi sto der og småflira litt, klarnet det såpass at vi fikk sett litt nedover dalene. Fjelltoppene så vi ikke det hele tatt denne dagen, men fargene rundt oss, fikk vi virkelig opplevd. For et fargehav. Toppen vi hadde tenkt å ta som neste hadde vi ikke sett for bare tåke, og det så ikke ut som at den ville gå klar med det første. Så vi tasset nedover mot Skjellådalen og Skjellåbotnen, for å gjøre et forsøk på Skjellåkinna 1696 m.o.h. Som vanlig når man går i fjellet, så tar ting litt lengre tid enn man tror. Det gjaldt her også. Det var så utrolig herlig å gå i den røde lyngen, at vi stresset ikke, akkurat. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Vi tasser i fjellet!!! Vel fremme ved foten av fjellet, tok vi lunsj nummer to. Da var klokken allerede rukket å bli nesten fire. Kilometerne sto på nesten 12, og jeg så på Eva. «Rekker vi denne toppen og hjem igjen før det blir mørkt?» Det var vi ikke så sikre på, så vi droppet den, som hadde begynt å bli omtåket allikevel. Vi gikk opp på ryggen, og fikk en ganske fin utsikt østover, før tåka begynte å sige på. Vi måtte igjen over et parti med artige vannhull som vi måtte passe på å ikke dette ned i. Ved elven Skjellåa, måtte vi ta en enkel vading, og fortsatte bortover dalen i de vakre fargene. Høsten i fjellet må være av de fineste. Etter en god stund kom vi frem til veien vi begynte på, og som skulle ta oss tilbake til Blåsten, så Sjølisetra og tilslutt setra. Hele dagen hadde vi klart å unngå regnet, men nå var det slutt. Tåka pakket seg skikkelig rundt oss nå, og regnet yret ned. Flaks at dette kom nå og ikke før på dagen. Turen tilbake på veien ble lang, og vi begynte å bli ganske slitne. Mine nye fjellstøvler hadde vært fantastiske, men jeg begynte å kjenne at de faktisk var nye og stive. Endelig var vi tilbake på setra, og klokken viste at vi hadde gått nesten 23 km, og det i ganske ulent terreng. Herlig og flott dag. Resten av kvelden gikk til å slappe av, og planlegge hva vi skulle gjøre dagen etter. Frem til kl. 12, skulle det pøse ned, så vi ble enige om at vi ikke trengte å stresse. Så var det natta!

Lørdag. Regn, regn og atter regn. Det var det var spådd. Så vi tok livet med ro, og spiste en litt senere frokost. Turen i dag skulle gå fra Straumbu og mot Bjørnhollia så langt vi hadde lyst. Og med tanke på været, tok jeg på meg stillongs og regnbukse. Og det var ikke så dumt. Hele veien til toppen der vi ser ned på Bjørnhollia, regnet det, og vi så absolutt ingenting. Høstfjellet er herlig. Vi satte oss ned ved en liten fjellvegg, så vi fikk litt ly fra regn og vind. Her nøt vi en enkel lunsj bestående av yoghurt, banan, kjeks, kakao og te. Veldig godt. Og jeg hadde med krem til kakaoen. Det er nam det. Hadde det i går også, og det blir noe helt annet. Men kløne som jeg er (innimellom), klarer jeg å helle ut kakaoen med krem før jeg i det hele tatt får tatt meg en slurk. Og tror du vi hadde tatt med en til? Neida! Vel, vel. Kan jo bare takke meg selv 😉 Mens vi sitter her, begynner tåka og forsvinne. Vi blir helt i ekstase. Sola presser seg igjennom skyene og gir noen gløtt her og der. Oj, så vakkert. Og det skal ikke så mye til før vi gir oss enda over av begeistring. Enkle sjeler. Vi tok noen bilder, og begynte på tilbaketuren. Det åpnet seg mer og mer rundt oss, og snart kunne vi se hele dalen med noen av toppene på den andre siden av Atnelva. Nedre delen av Rondslottet dukket opp, og toppen av Veslsvulten og Storsvulten viste seg. Da så vi også at regnet vi hadde hatt, hadde kommet som snø på de høyeste toppene. Et flott lag av melis lyste mot oss, og det minnet oss bare om at vinteren kanskje ikke er så langt unna… Det ble en overraskende flott tilbaketur med opphold og glimt av sol. Klærne ble faktisk tilnærmet tørre. Nok en fin tur, og vi kunne skrive nesten 11,5 km. i dag. Tilbake på setra, tettet tåka seg om oss igjen, men da satt vi inne i varmen og kunne kose oss med seter-taco og diverse lørdagskos.

Søndag og siste dag. Det var tåkete også denne morgenen, men allerede rundt kl. 8 kunne jeg skimte blå himmel og en sol som ønsket å bryte igjennom. Det tok to timer før det skjedde, men for en utsikt vi fikk da. Akkurat som jeg husket fra jeg var her med familien i sommer. Og jeg kunne også vise Eva dette flotte som vi forelsket oss i. Vi hadde lyst til å gå litt før vi dro hjem, så jeg foreslo at vi skulle ta en topptur til Muen (1424), på veien hjem. Vi kjørte jo rett forbi, så det ble jo ikke enklere enn det. Da vi kom frem begynte skyene og tåka å lure rundt oss… Igjen. Men det var deilig å bevege seg igjen. Og de nye fjellstøvlene mine var begynt å bli en del av meg. Ingen gnagsår eller blemmer hadde jeg fått, så igjen et godt kjøp. Eva hadde blitt litt forkjølet, så det gikk ikke så fort oppover skråningen. Det var tungt å puste for henne, så vi tok det veldig med ro. Hadde det ikke travelt, og allikevel brukte vi ikke mer enn rett over en time. Det er faktisk første gangen jeg er på denne toppen i tåke. Det var litt rart. Men jeg fant vardene Eirik, Kamilla og jeg lagde i sommer, og det var jo litt moro. I ly bak den største varden, spiste vi lunsjen vår. Igjen lettet tåka mens vi satt der, og vi kunne se dalene rundt oss. De høyeste toppene lå godt gjemt i skydekket, men fargene kunne vi nyte. Med tanke på det været som egentlig var meldt denne langhelgen, så kan vi si at vi var heldige tross alt. Disse fire dagene har vært magiske. Og få oppleve fjellet i denne fargebonanzaen, angret vi ikke på. Takk for en super tur i år også, Eva. Gleder meg allerede til neste år!