3. aug, 2017

Sommerferie med snert

Tog og buss. Bratte og enkle topper. Regn hver dag, tåke og to timer sol i løpet av ni dager. Hurra for sommerferie!

Dag 1:
Kl. 08.20 går toget fra Lillestrøm til Otta. Det er første gang vi ikke kjører bil. Denne gangen vil vi gå fra et sted til et annet, uten at vi trenger å komme tilbake til bilen. Tre timer og et kvarter senere, går vi av på Otta. Siden vi skal være borte i 13 dager, veier sekkene våre mer enn de pleier. Litt over 26 kilo har vi, og det merkes. 11.55 går bussen vi skal ta til Lom. Dette er jammen behagelig. Slippe å jage asfalt, og ikke minst bomringer. I Lom har vi to timer til neste buss går. Det er siste buss og målet for turen, Spiterstulen. Vi koser oss med pizza, øl og brus før bussen kommer, og Trond får kjøpt mark. Deilig å ikke stresse. Kl. 16.00 er vi fremme på Spiterstulen. Planen er at vi skal gå nattur til Galdhøpiggen, og få med oss soloppgangen, men tåka henger på toppene, og det skal den også de neste døgnene. Så da blir det plan B. Komme oss så langt inn Visdalen og Urdadalen som vi kan. Det er varmt og godt, så vi tasser kun i t-skjorte, og bukse, selvsagt. Stien stiger behagelig, så vi kan holde bra fart. Fantastisk å være tilbake i fjellheimen, og gå med tung sekk. 2000-toppene er overalt hvor vi går, og et sted ser vi også opp til Galdhøpiggen. Det er kult. Vi spiser kilometere, og det tar ikke så lang tid til før vi er ved krysset der vi skal gå inn i Urdadalen mot Gjendebu. Den andre stien går mot Leirdalen og Leirvassbu. Vi har gått og sett på en topp, blant mange andre, hele veien fra Spiterstulen som heter Store Urdadalstinden (2116). Vi ser på hverandre, og blikkene sier det samme. Vi vil opp dit. Etter tre timers gange og åtte kilometer, finner vi en perfekt teltplass ved en fin rennende bekk. Rundt oss på alle kanter, stiger flotte, høye tinder til værs. Og til høyre for oss, ligger traversen vi skal hive oss på i morgen, Urdadalstindane. Hellstugutindane ligger til venstre og Semeltinden ligger rett frem for oss. Dalen er ikke så bred, så fjellene ruver godt. Vi spiser mat, og legger oss ganske tidlig. Vi skal tross alt opp rundt 06.00 ;-) Natta.

Dag 2:
05.00 våkner jeg. Må tisse. Det er vindstille og deilig vær. Men jeg kan ikke vekke min kjære helt enda. Prøver å sove litt til. Er for spent, og halv seks klarer jeg ikke mer. Forsiktig poker jeg Trond lett på kinnet. “Nå er det morgen. Vi skal på tur”. Jeg lar være å si hvor mye klokken er, og han spør heller ikke. Jeg lager havregrøt, som vi nyter ute. Når vi skal på topptur har vi alltid hatt et problem med å få i oss nok vann. Dette var vi lei nå, så for to dager siden invisterte vi i en drikkesekk, en Camelbak som har en vannbeholder på tre liter. Også har den en slange fra beholderen som gjør det enklere å drikke. Gleder oss til å prøve den i dag. Trond fyller den opp, sammen med to halvlitere, og rett før 07.00 er vi avgårde. Vi har sett oss ut en rute opp nordryggen på Store Urdadalstinden. Det er bratt, men det er lett å gå. Litt klatring og klyving blir det, men ikke noe værre enn vi har gjort før. Etter 2 ½ time er vi på toppen, 2116 moh. Vi ser ikke mye rundt oss. Tåken, som var meldt, henger tungt over de høyeste toppene, og nå begynner også de neste toppene vi skal til å bli borte i tåken. Vi skal et stykke ned før vi skal opp igjen til neste topp, som vi tror er neste på lista. Men, nei. På kartet ser det ut som tre topper vi skal forsere, men sannheten er en helt annen. Fire-fem topper var vi på, før vi kom til topp nr. 2.  Den ene toppen etter den andre dukker opp i tåka. Og jo lenger inn på traversen vi kommer, jo brattere blir de. Komfortsonen havner etterhvert på minus, da vi må klatre rundt i bratte fjellvegger. Som ikke det er nok, begynner det å småyre, som gjør steinene glatte. Vi kan si vi fikk endel overraskelser. Da er det godt å være to. Vi bruker veldig god tid, og passer godt på hverandre. Steiner sjekkes så de ikke er løse, og vi bruker også tid på å finne gode grep. Det er på tide å spise litt. Energien er brukt opp, så det er godt å få fylt på. Etter to bratte topper til, som ser ut som spir, kommer vi opp på topp nr. 2, Midtre Urdadalstinden (2060), og tenker at nå er vi over det verste. Neida. Med ett dukker det opp en loddrett vegg. Vi prøver å se etter mulige løsninger, men klarer ikke umiddelbart å se noen. Trond begynner å bevege seg litt til høyre, og finner noe som kan gå. Men her er det luftig. Igjen er det bare å bruke tid. Vi sniker oss på smale hyller, mens det bak oss er 4-500 meter ned i dalen. Her er det bare å klamre seg fast. Endelig er vi oppe. Puhhhhh. Dette tar på i både armer, bein og hode. Vi tror vi ser den siste toppen borte i tåka, men da vi kommer dit, ser vi fire topper til. Det verste er over, bortsett fra et sted vi må snirkle oss rundt en stor stein hvor det er bratt på begge sider. Tåken forsvinner innimellom, som gjør at vi får knall utsikt til mang en fjell. Nå er det bare nedoverturen som gjelder. Vi får noen overraskelser på veien ned og, men ikke i nærheten av hva vi har vært igjennom. Det er godt å komme ned til stien og flatmark. Men for en tur vi har vært med på. Heftig, luftig og fantastisk. Og noe helt annet enn det vi hadde sett for oss. Herlig. Nå gjenstår kun turen tilbake til teltet, som tar i underkant av to timer. Vi treffer på noen hyggelige tyskere på veien som vi blir stående å skravle litt med. De er på vei mot Gjendebu, og lurer på om vi har et tips til en fin teltplass. Og det har vi, jo. Tilbake ved teltet har vi vært på tur i 10 timer. Etterhvert kjenner vi det godt i beina. Vi spiser middag, koser oss med litt sjokolade til dessert, og bestemmer at vi skal ta en hviledag i morgen. Dette er fordi vi håper på å komme opp på Semeltinden (2236) på vei til neste teltplass. Kvelden går til Yatzy og 10 000.

Dag 3:
Vi spretter ikke opp i dag. Tåka henger og det regner. Rundt kl. 10 begynner vi å steke brødboller. Deilig med nystekt brød til frokost. Kartlesing og nye turer planlegges ivrig, og Yatzyen får bein å gå på. Kl. 14 klarer vi ikke å ligge inne lenger, så vi tar på oss regnbukse og jakke, og går en liten tur. To minutter etter vi begynner å gå, ser vi en liten flokk reinsdyr, rundt 12 flotte dyr. Det er så vakkert å se disse dyrene i sitt rette element. Vi går i en time, og det er godt med litt luft. Regnet gir seg ikke, så vi tusler inn i teltet igjen. Så blir det middag, og vi unner oss litt sjokolade til dessert i dag og. Vi spiller litt til, pakker litt og legger oss tidlig. Skal opp rundt kl. 05.00, så vi rekker alt vi skal i morgen ;-)

Dag 4:
Regn, regn og atter regn. Jeg våkner 03.48, og setter alarmen fra 05.00 til 06.00. Ingen vits å stresse i dag. Topptur blir det ikke, for vi ser ingenting pga. Tåke. Får ikke sove noe særlig igjen, men det er godt å vite at vi ikke skal opp fem. Klokka ringer, og vi er veldig klare til å gå i dag. Hviledagen i går ble litt vel lang, så det skal bli godt å bruke kroppen igjen. Siden regnet sildrer ned, må vi gjøre alt inne i teltet. Det er mer tungvint, og tar alltid litt lenger tid. Havregrøten kokes, brødboller stekes til lunsj og etter vi har spist frokost, skal det pakkes. Det går faktisk bedre enn vi frykter, bortsett fra at teltet har begynt å ta inn litt vann i sømmene. Det er ikke så bra. Vi pakker innerteltet i egen pose, og pakker det dyvåte teltet for seg. Får håpe vi får tørket det litt på neste sted vi setter det opp. 07.40 er vi avgårde. Vi er lei regn nå. Det har regnet konstant i 24 timer, og med det stiger også vannet i bekker og elver. Mye av stien vi går på renner avgårde i strie strømmer. Ja, ja. Det er bare å tasse på. Så utrolig godt det er å gå igjen, selvom det blåser og regner. Det er jo dette som er moro. Å flytte på seg, for å finne et nytt sted til hjemmet vårt. Semeltinden som vi ville opp på, ligger innhylset i tåke. Helt greit at vi ikke får tatt den i dag. Turen vi går viser seg, som vanlig, og bli litt tyngre enn vi trodde. Første hindring blir elven Urdadøla, som vi må vade. Heldigvis er den ikke dyp, så vi kommer ganske så tørrskodd over. Takket være stavene vi har. De redder oss. Så er det å gå i store grove stein. Denne dalen er ikke særlig gjestmild. Iskalde innsjøer ligger og frister med sitt klare vann, men som man vet vil ta livet av en etter bare minutter, for det er så kaldt. Tåken henger, og det er mørkt og trist. Allikevel blir vi fascinerte. Denne råskapen. Vi spiser lunsj nr. 1. I enden av dalen, lysner det, og endelig er vi ute av steinura. En grønn og vakker dal åpner seg foran oss, med flotte fosser og skikkelige stier. Sola titter også frem litt, og det hjelper mye på humøret. Vi treffer på folk nå, og forbi oss suser en guttepjokk i bermudashorts og lave hikingsko. Han har så vidt tid til å si et lite “Hello”. Lykke til, tenker jeg, med den kalde elven friskt i minne. Rett før vi kommer til veiskillet, hvor den ene stien går til Gjendebu og den andre til Leirvassbu, ser vi at deler av stien har rast sammen. Det er et evig gjørmehull, men vi klarer på et vis å snike oss forbi uten å bli altfor møkkete og våt. Stien vi skal gå er den mot Leirvassbu, så vi skal over en liten elv til, som vi ser en unggutt plumper uti tre ganger. Det er ikke alltid like enkelt å forsere disse vannhullene. Vi ser etter andre krysningspunkt, og kommer tørrskodd over her også. Stien beveger seg igjen oppover, og vi tar lunsj nr. 2 for dagen. Vi nyter oppholdet og utsikten, før alt tetter seg igjen og regnet kommer dalende. Det var godt så lenge oppholdet varte ;-) Et lite stykke inn i dalen, møter vi på noen engelskmenn som sitter og lunsjer. Han ene tipser oss om hvor det vil være best å gå over en elv lenger borte. Vi tenker at vi allerede har vadet litt, så det kan da ikke være stort verre enn det, men takker og tasser videre. Med ett dukker elven opp, og vi svelger stoltheten vår. Det er den samme elven vi gikk over tidligere i dag, bare at den har vokst seg stor og sterk på vei ned. Vi ser folk som har tatt av seg skoene for å komme over, men må snu og prøve igjen. Med tipset til engelskmannen, går vi lenger ned mot vannet der elven munner ut. Vannet er grunnere der, men vi ser at det er mot umulig å komme tørrskodd over. Fra stein til stein. Stavene hjelper til. Må bruke minst tid på steinene under vann, og bruke tid til neste steg på de som har mindre vann over seg. Det blir faktisk litt moro, men det er ikke gøy å se på de som sliter. Vel over, kommer vi til en ny elv, og dette går bedre. Godt å tenke på at vi ikke skal tilbake. Regnet sildrer, og vi begynner å tenke på å finne en teltplass. Vi har gått i nesten syv timer, og 12,5 km. I morgen, hvis været er brukanes, vil vi prøve å ta de siste Urdadalstindane hvor oppstigningen ligger i den dalen vi er i. Så vi ønsker å finne en plass så nærme som mulig. Og det gjør vi. Det regner fortsatt, så vi setter det våte teltet opp fort, og hiver oss og sekker inn. Igjen må vi gjøre alt inne. Og vi er klare for en ny natt. Med ett hører vi at regnet har stoppet, og jeg drister meg til å se ut. Og hvilket landskap som åpner seg. Så vakkert, mot den blå himmelen som plutselig dukker opp. Vi spretter ut, og alt som er vått legges rundt omkring for å tørke. FY så flott det er her. Kaffe og te nytes, og vi koker vann til middag senere. Men lykken blir dessverre kort. De edle dråper fra oven daler igjen ned, og vi får rasket med oss alt som ligger ute. Skal det aldri bli slutt på dette regnet, da? Vi ligger i teltet. Igjen. Hører på trommingen mot teltduken. Igjen. Middag ordnes, og et slag Yatzy spilles. Begynner å bli en rutine, dette. Regnet slutter, igjen, og vi kan nyte resten av kvelden ute. Trond prøver å fiske i Langvatnet, men får ikke napp. Smeltevann dette som mye annet her. Håper dette været holder seg til i morgen.

Dag 5:
Denne natten er kald. Det er første gangen denne turen. Ullgenser og -stillongs må på, sammen med fleecegenser til meg. Ikke moro å ligge og fryse. Ti over syv våkner vi, og kikker ut. Blå himmel med litt skyer. Dette blir bra. Kvart over åtte er vi avgårde på topptur til de tre toppene til Sørvestre Urdadalstindan , og det begynner med en bratt oppstigning. Jeg merker fort at pusten min ikke er på topp i dag. Det er kaldt og litt rått nå på morningen, og det liker ikke lungene mine. Men jeg puster og peser oppover, og vi spiser høydemetere. Mens vi beveger oss opp, svever en rovfugl over oss. Den er for langt unna til at vi ser hva det er, dessverre. Været forandrer seg, og tåken siger atter en gang innover oss. Det blir ikke noe varmt i luften heller. Og skoene er ikke tørre fra gårsdagens vading, så beina blir ikke varme. Men vi har trua. Ryggen vi skal gå består av to topper som utgjør Sørvestre Urdadalstindan, 2005 og 2080 moh. Vi ser med en gang at dette blir en helt annerledes tur enn den vi hadde for tre dager siden. Ikke noe klatring, ingen overraskelser bare plankekjøring. Så vi døper ryggene for De gode og de onde søstrene. Opp på siste topp tetter det seg totalt. Vi ser ingenting. Så vi finner et sted det er le, og ordner lunsj. Vi har god tid, så vi gir ikke opp håpet om å få litt utsikt. Mens vi sitter og venter på maten, begynner det jammen meg å snø litt. At det går an. Det holder heldigvis ikke på lenge. Akkurat da vi er ferdige med å spise, åpner det seg opp rundt oss. Tåken henger fortsatt over mange av toppene, men vi får en fantastisk utsikt inn i dalene. Og vi ser De onde søstrene. De utgjør den første delen av Urdadalen, mens de vi står på nå utgjør siste del av dalen. Tenke seg til at vi har klatret rundt der. Kul tanke. Vi får knipset masse bilder før det tetter seg igjen, og vinden øker. Det er visst ikke meningen at vi skal få nogenlunde bra vær på toppturene våre. På veien ned begynner det å regne og. Herlig! Vi er tilbake i teltet etter syv timer på tur. En flott tur tross været. To nye topper, og uten de store utfordringene. Regnet gir seg, og solen titter frem. Vi legger ut alt som trengs å tørke, og koser oss i solen. Vi har forresten funnet ut at vi har et lite husdyr under steinene like ved teltet. Vi så den første gang i går, og igjen i dag. Ett søtt lite lemen. Vi kaller den for Laffen. Litt over en time nyter vi herligheten, før skyene igjen samler seg. Regnet kommer imot oss som en vegg. Alt kastes inn i teltet, sammen med oss. Og ikke lenge etter faller de første dråpene. Sukk. Vi ordner istand til middag, stekt brød og bacon. Det er nam det. Siden det er lørdag, har vi med oss en godtepose, så det blir dessert, sammen med sjokolade, selvsagt. Vi håper på bedre vær i morgen. 

Dag 6:
Vi står opp åtte. God tid i dag. Prøver en ny taktikk ved å ikke gå så tidlig avgårde. Kanskje vi får finvær etterhvert. Da Trond skal hente vann til kjelen, ser han noen folk nede ved den store elven vi vadet i går. "Det var jammen tidlig", sier han. Så ser vi hva det er. Reinsdyr. En liten flokk på ca. åtte dyr. Tredje gang vi ser disse flotte dyrene. Vi ligger helt stille, og ser de beveger seg grasiøst nede ved vannet. Det er et par kalver som lekestanger litt. De begynner å løpe oppover mot fjellene bak oss, og snart ser vi de ikke lenger. Og ikke nok med det. Vi fikk endelig bilde av husdyret vårt, Laffen. For en herlig start på dagen. Havregrøt til frokost og steke brødboller til lunsj. Rutinene sitter inne. Det er opphold, og vi får pakket teltet tørt for første gang. Sekkene pakkes også ute. Alt er så mye bedre når det ikke regner. Kl. 11.25 er vi avgårde. Tror det er det seneste vi noengang har gått. Det er skyer og tåke rundt oss, men regnet er heldigvis fraværende. Målet i dag er å finne en teltplass ved Olavsbu, med en liten avstikker opp til Skardalstinden (2100). Vi skal over noe som heter Rauddalsbandet, som vi ser på kartet er ganske bratt. Da er vi litt forberedt. Men som vi har erfart før får vi alltid noen overraskelser, og det gjelder også denne gangen. Først skal vi over en stor elv. Den er stri og dyp, så greit å ikke plumpe. Med stavene vi har, og tiden til hjelp,  går det bra. Skoene er bare litt under vann noen steder. Så møter vi en gjeng som er på tur gjennom Turistforeningen. Vi blir stående å skravle litt. Hyggelige folk. Vi tasser videre, og kommer til en ny elv. Det går bra her også. Bare litt vann over skoene. Vi møter enda noen folk, som viser seg å være på førstegangstur i fjellet. De synes det er vanskelig å gå i all denne steinen, og det er forståelig. Vi er vant til det, og det er tungt for oss også. Da de hørte vi skulle opp på Skardalstinden, steilet de nesten. De lurer på hvor tunge sekkene våre er, og da vi sier 25-26 kilo, rister de bare på hodet med et smil. Vi ønsker de lykke til videre på turen, og går videre. Oppgangen til Rauddalsbandet nærmer seg, og med ett ser vi en hvit vegg som nærmest går rett opp. "Skal vi opp der?", sier begge. Vi må dunke foten godt inn i snøen for å få godt feste, og bruke stavene som pigger. Dette er tungt. Akkurat da vi går utpå snøen, titter solen frem. Det er godt. Har ikke blitt bortskjemt med det så langt på turen, gitt. Det er vindstille og deilig da vi kommer opp på bandet. Vi setter oss til ved et av brevannene og spiser lunsj. Trenger energi for toppturen vi skal ta herfra. Vi går stien litt til, og gjemmer sekkene bak en stor stein. Vannsekken fylles, så bærer det oppover. Det er ganske enkelt å gå her. Der det er snø følger vi det, til vi kommer på ryggen av fjellet. Videre oppover er det store stein, og ryggen smalner litt jo bare høyere vi kommer. Ikke noen utfordringer, bare lett klyving noen få steder. De siste 50 høydemeterne er det mindre stein, og rett under to timer er vi oppe. For en opptur. Vi ser langt alle veier. Galdhøpiggen lyser imot oss, sammen med Smørstabbtindane, Hurrungane, Gjendealpene, Hellstugutindane, Urdadalstindane osv. Vi ser helt til Fannaråken og Reinheimen, Filefjell og Valdres. Veldig glad for at vi tar denne avstikkeren. Og vi har dekning for første gang på seks dager. Greit å sende et livstegn hjem ;-) Bilder tas, og vi bruker en time ned igjen. På med tunge sekker, og tasse mot Olavsbu. Vi tar igjen en nederlansk familie, med en gutt og en jente. De er slitne, og jenta hadde visst falt i vannet lenger nede. Ikke noe moro når det blir sånn. Vi finner oss en fin teltplass på den andre siden av elven for Olavsbu. Åtte timer bruker vi hit, og 12,2 kilometer. Vi får satt opp ytterteltet, og akkurat da vi er ferdige med det, begynner det å regne. Snakk om flaks. Det regner resten av kvelden og natta.

Dag 7:
Regn. Når skal det slutte? Utrolig at det finnes så mye av dette oppi der. Det er hviledag, og vi spiser ikke frokost før kl. 10.30. Havregrøt. I dag har vi tenkt å unne oss et dagsbesøk på Olavsbu, hvor vi kan spise lunsjen vår, og ikke minst sitte skikkelig. Blir ikke mye av det i teltet. Vi kler på oss, vasker oss litt og prøver å bli så presentable som mulig etter seks døgn i telt. Så går vi opp til hytta. Hyttevertene, Ingunn og Elisabeth, blir nok litt overrasket over å se folk så tidlig, men er meget imøtekommende og tar oss hyggelig imot. Vi spør pent om vi kan ta et dagsbesøk her, og det kan vi selvsagt. Vi snakker litt om hvor vi har vært, og hvor lenge de skal være verter. De er på denne hytta to uker hver sommer, og har gjort det i åtte år. Og de har aldri hatt godt vær. Det er trist. Elisabeth viser oss hvor vi kan koke vann, så må de ordne litt før overnattingsgjestene kommer. Det er helt fantastisk å sette seg i en sofabenk. Trond ordner kaffe, og jeg kjøper meg en solbærtoddy. Det var nam. Vi sitter og leser litt i den store toppturboka, før vi ordner oss lunsj. Istedetfor stekt brød i dag, kjøper vi en pakke havre knekkebrød. Som vi spiser. Jeg klarer å få i meg seks knekkebrød, mens Trond klarer åtte. Skjønner at lagrene ikke er helt fulle da. Vi nyter denne tilværelsen, til de første gjestene kommer. Da vasker jeg opp det vi har brukt, og skriver inn i protokollen. Plutselig velter det folk inn, så det er på tide å takke for oss. Et herlig avbrekk fra teltlivet. Trond prøver seg på et kast i vannet ovenfor hytta, men det er noe særlig liv der. Så begynner det å regne litt igjen, men vi vil liksom ikke inn helt ennå. Så vi setter oss ved en stein, og ser på utsikten - i tåka! Dette blir for dumt. Vi blir våte og kalde, og det er ikke noe å se på. Inn i teltet. Hva skal vi gjøre? Jo, vi kan spille Yatzy! For tyvende gangen ;-) Og Trond vinner igjen. Vi må begynne å tenke på mat. Stekt brød, bacon og skinke. Det blir herremåltid, det. Nå er lagrene fulle for morgendagens tur som nok blir ganske tøff. Vi skal forflytte oss til neste teltplass, og ta en topp, Snøhøltinden (2141) eller Sjoggholstinden som det heter på Lomsk, på veien. Den er litt tøffere enn den vi tok i går, så vi må begynne tidligere. Håper selvsagt på godt vær. Resten av kvelden går til Yatzy og å lese kart. Også regner det...

Dag 8:
Nå er vi lei. Ikke av turen og fjellene, men det å måtte sitte inne i teltet hele tiden. Enten regner det, eller så er det for kaldt. Det har høljet ned i hele natt. Og vi ser med en gang at noen topptur blir det ikke. Vi som hadde håpet på det. Siste kule topp før vi skal ned til lavere land. Men, neida. Innhyllet i tåke og regn. Er ikke meningen. Vi sjekker gradene ute, og det er ikke mer enn 3-4 grader. Huttemegtu. Så vi tar livet med ro denne morgenen også. Spiller litt Yatzy og 10000, og spiser frokost etterhvert. Siden det regner må vi pakke alt inne i teltet, noe vi har blitt eksperter på. Kl. 10.00 er vi avgårde, og tar et siste farvel med Olavsbu, hytteverten Ingunn og Rauddalen. Flott sted. Vi skal først følge stien et lite stykke mot Gjendebu, så skal vi ta til høyre ved skiltet mot Fondsbu. Derfra er det enkel vading over et par elver, før stien går oppover. Vi nærmer oss der vi skulle gått opp til Snøhøltinden, og det er med et tungt hjerte vi går forbi. "Ikke denne gangen, men vi kommer tilbake", sier vi til fjellet. Det er mye stein og ur på denne overgangen. Med tung sekk er det slitsomt å gå opp og ned og opp og ned på de store steinene. Regnet er litt av og på, og innimellom, da vi går i snøen, dukker solen opp i noen minutter. Da er det stor glede og av med lue og pannebånd, for så å ta det på igjen. Merkelig vær. Vi begynner å ta igjen en skoleklasse eller noe, så vi tar en lunsjpause så vi ikke flyr i bena deres. Opphold akkurat da. Bruker god tid her. Videre er det bare store kampesteiner å gå på. Her lønner det seg å være konsentrert. Etter et kvarter cirka, kommer vi til en bratt bakke med snø, og her tar vi igjen skoleklassen. Tror de er fra Tyskland eller noe. En jente der har visst gått på veggen, for hun står og gråter, stakkar. En av de voksne står sammen med henne. Hvis man ikke er vant til slike forhold, så er det ikke lett å bevege seg i dette landskapet. Karrig og tøft. Vi graver oss opp de siste høydemeterne, og ser med stor entusiasme at vi snart er inne i en ny dal, Mjølkedalen. Nå er vi over den verste stigningen, og går fornøyde nedover i dalen. Hilser blidt på alle som kommer forbi, og er glade vi ikke er dem ;-) Snart ser vi vannet vi tenker å slå opp hjemmet vårt ved. Mye steiner i denne dalen, og bakkete (er det ord? Det blir det nå). På den andre siden av elven ser vi noe som kanskje kan duge. Da blir det litt unna stien, og det er ganske greit. Vi tar av oss sekkene, vader over elven (vi må faktisk det), og finner en perfekt plass med utsikt over vannet og dalen den ene veien, og turens siste 2000-topp, Mjølkedalstinden (som vi forøvrig var på i fjor). Vi har to relativt høye fjell på de andre sidene, Storegut (1968, til høyre) og Høgbrøthøgde (1821). Kule navn ;-) Da vi setter opp teltet, får vi sol. Som vanlig varer den ikke mer enn noen minutter av gangen, men det er godt, og den varmer. Vi får faktisk sittet ute i et kvarter før det igjen kommer dråper fra oven. Trond tar med seg fiskeutstyret ned til vannet, for å prøve å fange middag i dag. Det blir ikke noe fisk, dessverre, så da blir det Real Turmat. Vi starter med å spise ute, men må inn i teltet etter bare to biter. Regn, selvsagt. Da vi er ferdige, har det sluttet så vi tasser ut igjen. Trond går ned og fisker igjen, mens jeg går en tur for å se inn i en annen dal. Jeg kommer meg opp på en høyde, og hører med ett rovfuglskrik. Dette låter kjent, tenker jeg. Og tror du ikke det er kongeørn igjen, som skal advare meg. Den sirkler rundt hodet mitt, og skriker. Jeg prøver meg litt lenger bort, men da kommer fuglen nærmere. Den vinner selvfølgelig denne gangen også, og jeg går tilbake til teltet. Det begynner å regne igjen, for så å bli opphold. Trond kommer tilbake, og har fått to napp, og er fornøyd med det. Vi er ute litt til, men det begynner å bli kaldt. Ti grader ser vi, og vind. Vi lusker inn i teltet og opp i soveposene, denne siste kvelden i heimen.

Dag 9:
Det har regnet endel i natt også. Så håpet om å pakke tørt i dag, gikk i vasken. Klokken er halv syv da vi starter dagen. Morgenen er fin. Det er opphold, og solen lyser på fjelltoppene. Men det er kaldt. Seks grader. Brrrr. Litt kaldt å sitte ute å spise frokost. Igjen må vi sitte inne i teltet. Vi er avgårde rett før halv ni. Tåka har igjen inntatt fjellheimen. Vi går langs Mjølkedalsvatnet, og får etterhvert utsyn innover til Mjølkedalsbreen og Mjølkedalspiggan. Siste 2000-topp for denne turen. Etterhvert går den steinete dalen over i å bli grønn og frodig, og stien blir mer en sti. Så mye bedre å gå. Eidsbugarden dukker frem, og Mjølkedalen er fantastisk flott denne siste delen. Store fosser på begge sider hvor vi går. For en avslutning. Etter bare to timer går vi inn til Eidsbugarden, og vi tar lunsjen på utsiden. Etterpå går vi inn, og jeg kjøper meg en eplemost med isbiter og sugerør. Luksus. Trond kjøper is, kaffe, vaffel og øl. Trenger å fylle opp litt ;-) Eidsbugarden er et utrolig flott hotell, veldig i vår stil. Gammeldags og stilig. Så vi skal planlegge en kjærlighetstur hit en kveld, i kombi med båt over Bygdin. Halv ett går bussen til Tyinkrysset, hvor vi bytter buss til Fagernes. Der har vi litt over en time før vi skal hive oss på Valdresekspressen til Oslo. Da går vi med tunge sekker til Khalles Corner for å spise ørret. Vi velter inn, og bestiller alt ved disken. Servitøren gliser og sier at vi kan finne et bord inne, hvor vi pent takker, og sier at vi har vært på teltur i ni dager, og passer nok best å sitte ute. Han ler. Vi setter oss ut, og venter på maten. Jeg ser på klokken, og det er bare en halv time til bussen går. Trond går inn og betaler, så er det iallefall unnagjort. 23 minutter før bussen går får vi maten. Hui og hei hvor vi spiser. Aldri spist så fort før. Fisken er god, potetene glir ned, og salaten blir slukt. En meget romantisk middag for to ;-) Ti minutter senere er vi på vei til bussen. Den rekker vi med fem minutters margin. No problem! Litt over tre timer senere er vi i Oslo, og får hevet oss på et tog til Lillestrøm. Vi går av på Strømmen hvor mamma henter oss. Hun har tilbudt seg å lage pizza til oss, og kjøre oss hjem etterpå. Tusen takk, mammaen min!!!!! Akkurat den avslutningen vi trengte etter denne 11 timer lange hjemturen.