23. jul, 2017

Seterferie

To uker. Uten strøm. Uten vann. Utedo. Godt vi ikke har pripne barn.

I påskeferien var vi på en hytte ved Atnaelven, og da bestemmer vi at sommerferien skal tilbringes på en seter like ved hytta vi leier. Det er de samme som eier denne over 100 år gamle seteren, så det er bare å sende en SMS, så er sommeren i boks. Vi gleder oss.

23.07.17: For nøyaktig 13 dager siden begynner den ikke-luksuriøse tilværelsen. Det skal sies at de to-tre første dagene går til å komme seg litt inn i rutiner og venne seg til å ikke ha rennende vann og strøm. Og etterhvert går ting av seg selv. Det er en koselig, gammel hytte med den mest fantastiske utsikten. Rett mot de høyeste fjellene i Rondane. Den første dagen går til å komme seg i orden, pakke ut, re senger, sette opp telt o.l. Etter middag, tasser jeg meg en liten tur opp i fjellet bak hytta. Deilig vær, varmt. Godt å være tilbake.

11.07.17: I dag er været ikke noe særlig, så vi tar en tur til Sjokoladelåven. Der produserer de sjokolade helt fra bunnen, og lager morsomme figurer til oss kunder. Noen dyr er det der også. Peer Grynt, en supersøt kanadisk minigris som grynter når den spiser, kaninagentene og de tre bukkene bruse. Barna gir dyrene litt mat, og koser litt med geitene. Så er det inn i butikken å kjøpe noen av de dyrebare sjokoladebitene. Etterpå tar vi en tur til Atnbrua Vannbruksmuseum, og går litt rundt der. Artig med vann, veit du. Renate er hjemme denne dagen, for hun er ikke helt i form, stakkars. Så vi drar tilbake til hytta. Lett start på ferien.

12.07.17: Vi tenker å dra til Tronfjellet (1666), Norges nest høyeste vei. Været er ikke så veldig bra, så da vi kommer til Alvdal, er det tåke over hele toppen til fjellet. Vi tar en kjapp bestemmelse og reiser videre til Røros. Kanskje tåken forsvinner etterhvert. Røros er en flott by, som ligger på Unescos verdensarvliste. Med en gang vi går ut av bilen, merker vi den flotte norske sommeren som er så kjent akkurat her. 8-9 grader og overskyet. Vi trosser været, og beveger oss inn i gamle dager. Marked, trange gater og flotte hus med hver sin unike dør. Det er som å komme hundre år tilbake i tid. Vi går videre til Smelthytta, hvor vi får se litt av hvordan kobberproduksjonen foregikk. Utrolig bra laget, og vi får også være med på kobberstøping av barer. Vi må spørre litt da de er ferdig, og støperen forteller at han bruker lengst tid på å lage formene, 4,5 time på seks former. Fasinerende. Etterpå tar vi en tur på sleggveien opp til slegghaugan bak museet. Så kjøper vi is. Det er tross alt sommer. Vi setter oss i bilen, og kjører tilbake til Alvdal i håp om at tåken har forsvunnet fra toppen av Tronfjellet. Neida. Da dropper vi toppturen, spiser middag i Alvdal, og kjører hjem. Fjellet får vi ta en annen dag. Vi kjører forbi Jutulhogget på veien, og svinger inn der. Her har ikke Trond vært siden han var rundt 10 år. Dette er et juv som ble dannet under istiden.

13.07.17: I dag er en bedre dag, værmessig. Vi drar til Venabygdsfjellet, for å endelig komme opp på Muen (1424). Vi er ikke de eneste som skal opp, så det er litt køgåing. Men vi kommer opp, alle bortsett fra Renate. Hun er fortsatt ikke helt frisk, så hun blir nede ved bilen, og går seg en liten tur der. På toppen nyter vi Kvikk Lunsj, og bygger varder, en Mjanger-varde og en Bjørklund-varde. Uheldigvis klarer jeg å miste en stor stein på tåa mi - KLØNE - men hell i uhellet. Tåa har bare blitt litt blå. Matpakke og kakao venter vi med til vi er nede igjen, så Trond kan fiske litt mens vi spiser. En koselig dag, og Renate begynner å bli bedre, heldigvis. 

14.07.17: Langturdag. Natt til i dag har vært kald, så gutta våkner i teltet med frost på taket. Vi kjører avgårde kl. 07.00, og da viser gradene usle 1,5. Midt i juli. Men solen er med oss, så dette skal bli bra. En time senere er vi ved Dovre og Hjerkinn, og svinger vestover på E6 mot Dombås. Der kjører vi til høyre mot Møre og Romsdal, og Romsdalen. Vi skal vise barna våre Trolltindane, Trollstigen og Geiranger. Jeg blir like bergtatt som jeg ble i fjor da vi var her, da vi svinger inn i den flotte dalen. Barna sitter bare og måper da de høye Trolltindane viser seg mot den blå himmelen. Vi stopper og ser opp mot Trollveggen, og forteller litt om at før var det mange som basehoppet fra toppen. Senere ble det forbudt, og det er det fortsatt. Vi knipser bilder sammen med en horde nederlendere, og kommer oss avgårde før neste busslass stopper. Sånn er det å være turist i eget land i fellesferien. Videre ser vi Romsdalshorn på høyre side, en artig topp vi ønsker å komme oss til engang. Vi klarer å kjøre forbi avkjøringen mot Trollstigen, men svinger elegant tilbake og kommer oss inn på rett vei. Etter kort tid kommer vi til selveste stigen. Solen står enda ikke så høyt på himmelen, så halve veien ligger i skyggen. Bilen sniker seg oppover svingene, og vi stopper for litt bilder ved fossen. Videre oppover. Dette er kult. På toppen finner vi heldigvis en parkeringsplass, for her er det stappa. Mange busser, campingbiler og -vogner og biler. Puuuhhhhhhh! Man får bare prøve å overse det. Vi tasser sammen med resten av verden mot utkikkspunktet. Ungene synes det er kult å se. Eller ikke Renate så mye. Hun sliter litt med høydene her, men det går bra så lenge hun slipper å se ned. Kameraet får bein å gå på her også. Vi kjører bort fra maset, parkerer litt lenger borte. Denne dalen har heller ikke vi fått sett, siden det var tåke sist vi var her. Så jeg får tatt noen fine bilder her også. Dette området blir nok sommerturen vår neste år. 

Neste stopp er Gudbrandsjuvet. Det er et 5 meter smalt og 20-25 meter høyt juv som elven Valldøla presser seg igjennom. Utkikspunktet ligger lett tilgjengelig ved riksvei 63 i Valldal. Vi kjører videre inn i Valldal, og stopper ved turens største og viktigste attraksjon. Nemlig kjøp av Valldal-jordbær. Trond og jeg fikk smaken på de i fjor, og det er de beste bærene vi noen gang har smakt. Tre kurver, hadde dessverre ikke mer kontanter, kjøpes, og vi sitter bare og venter på første reaksjon fra barna. "Ååååååå, de var gode". Riktig reaksjon ;-) Og de er gode. Nedover dalen ser vi kun jordbæråkere, så dette er big business her, skjønner vi. Vi tar ut mer kontanter der vi skal ta ferge fra, for i fjor kunne vi kjøpe på kaia. Fergebilletter blir kjøpt, og vi spør ivrig om hvor jordbærselgerne er. "Nei... Det ser ikkje ut som dei har kome enda", sier billettfyren. For en nedtur. Fem skuffede ansikter kjører slukøret ombord i fergen. Kanskje på den andre siden. Men nei. Vi må ta til takke med de tre kurvene vi allerede har spist opp.

Geiranger. Ørnesvingen. Utkikkspunktet. Igjen er vi sammen med hele verden. Barna synes det er fint her, solen skinner og det er varmt og godt. Vi begynner å bli sultne. Bilen parkeres nede i byen, og vi går og kjøper oss litt junk. Har lov til det i dag. Neste stopp er Dalsnibba (1500), Europas høyeste vei med fjordutsikt. Før vi kommer dit blir vi sittende i en trafikkork opp fra Geiranger. Ikke lett å være bussjåfør i alle de svingene. Seks busser nedover skulle forbi en buss på vei opp, og da stopper det opp. Etter 20 minutter ca. er vi i gang igjen. Solen er igjen på vei bort, og sammen med den forsvinner også gradene. På toppen av Dalsnibba har vi super utsikt. Det er en kul greie dette, topptur med bil. Etter litt Oing og WOWing kjører vi videre. Jeg klarer å overtale alle om at vi skal kjøre mot Stryn og svinge inn på Gamle Strynefjellsvegen tilbake til Strynsfjellet og riksvei 15. Dette blir en omvei på rundt en og en halv time. Ved Stryn sommerskisenter er det virkelig vinter. Vannet der er islagt, og landskapet er tøft og karrig. Ikke veldig koselig, men kult. Da vi nærmer oss riksvei 15 forandrer landskapet seg til noe hyggeligere. Grønne daler med flotte elver dukker opp. Vi er enige om at det var en fin omvei. 

Igjen begynner sulten å gnage. Det er ikke så langt igjen til Lom, så vi spiser der. Pizza. Nam. Så er det strakaste vegen tilbake til hytta. Alt i alt er vi på tur i 15 timer, og det merkes. 

15.07.17: Vi sover lenge i dag. Dagen i går merkes på alle, og vi bestemmer oss for å ta en rolig dag. Det ender med at det blir en minitopptur, til en topp på 1325 moh som ligger bak hytta. Der er det også en morsom klatrevegg som noen av oss koser oss i. Tiden flyr, og snart må vi gå tilbake til hytta og ordne til middag. Vi snakker om å dra på butikken å handle inn til spekemat, for det har vi skikkelig lyst på. Rett over kl. 17 kjører vi avgårde, og blir litt paffe da vi kommer til en stengt butikk. Den stengte 17. Ojda. Hva skal vi ha til middag da. Grillet ostesmørbrød blir svaret. Ungene bare ler av oss da vi kommer tilbake, og ostesmørbrødene smakte fortreffelig.

16.07.17: Fron badeland. Dette hadde vi bestemt at vi skulle gjøre en dag. Og den dagen er i dag. Været er ikke noe særlig, og for å være ærlig så hadde det vært godt med en dusj ;-) En time og et kvarter tar det å kjøre dit, og vi betaler 410 kr. for alle fem. Det første jeg legger merke til her er hvor rent og pent det er. Vi har vært på noen badeland gjennom årene, og dette er noe av det reneste jeg har sett. Herlig. Vi står lenge i dusjen før vi går ut. Det er ikke så stort, men det har alt som trengs. 25 meters basseng, hoppetårn, klatrevegg, varmt basseng, barnebasseng, sklie, dampbad og badstu. Tre-fire timer går unna her. På veien tilbake til hytta dufter det jordbær og blomstereng i hele bilen. I dag rekker vi en butikk så vi kan kose oss med spekemat. En super slutt på dagen. Vi har forresten spist jordbær til dessert nesten hver dag. DIGG!!

17.07.17: Vi prøver oss på Tronfjellet igjen, og denne gangen blir det klaff. 100 kr i bompenger, og vi kan kjøre hele veien til topps, 1666 moh. Været er greit, og vi har god utsikt. Det eneste er at vi holder på å blåse bort. Regnskyene ligger og truer rundt på alle kanter, men vi går tørrskodd hele dagen. Etter toppturen besøker vi Aukrustsenteret. Her må vi gjøre endel øvelser for å bli ekte Flåklypa-astronauter slik at vi kan bli med romfergen til månen. Utrolig bra opplegg. Er verdt et besøk for nysgjerrige barn.

18.07.17: Det blir jentetur og guttetur i dag. Været er ganske bra, og siden Renate enda ikke har vært på Muen, så tar hun, Kamilla og jeg en tur dit. Trond og Eirik blir med i bilen, og tenker å fiske i vannene ved fjellet. De setter oss av litt lenger bort enn der den vanlige ruta går opp. Jeg ønsker å ta de med opp den ruta Trond og jeg har gått et par ganger. Det er en litt lenger tur, og litt brattere på slutten, men en mye hyggeligere og ikke minst mer privat tur. Det blåser endel nede i dalen. Da vi kommer til topps blir det vindstille, så vi blir der en liten stund og spiser matpakke og drikker kakao. Da har alle vært på Muen. På kvelden etter middag, spiller vi alle sammen Ryktet går. Det er et spill som kan anbefales. Lenge siden vi har ledd så mye.

19.07.17: Endelig kommer sommeren. Turen i dag har vært planlagt siden påsken, og Trond og jeg gleder oss til å ta med barna på rundtur i Rondane. Straumbu er start og slutt. Først går vi et par timer til Bjørnhollia, hvor vi kjøper vafler, kake og sjokolade. Og kaffe til far. Veldig fin og koselig DNT hytte. Vi fortsetter stien mot Dørålseter, og kommer snart til Langglupdalen med Langglupåe. Første gangen Trond og jeg var her, var vi klart enige om at dette stedet måtte vi vise til barna. Og reaksjonen blir som vi håpet. Vi er her lenge, og spiser matpakke, drikker kakao, og dypper føttene i det kalde, forfriskende vannet. Solen steiker og det blåser ikke. En perfekt dag. Neste etappe blir den tøffeste, ca. 150 høydemetere bratt opp stien mot Høgronden. Vi går til høyre og inn neste dal, hvor vi stopper ved et sted som man kan klatre og gå inn i trange huler. Kvikk Lunsj nytes her. Vi går videre retning Straumbu, og finner den plassen Trond og jeg campet på bryllupsreisen vår høsten 2015. Fint sted med flott utsikt, og en rennende bekk rett ved. Middagen, Real Turmat, spises her, sammen med alle knottene og fluene som finnes i fjellet. Det blir en rask affære, før vi begir oss på siste del. Runden er litt lenger enn det vi trodde, så vi tilbakelegger 18 kilometer. Men alle er strålende fornøyde, og vi har virkelig fått utnyttet denne flotte dagen.

20.07.17: Andre dagen vi må opp tidlig. Været er om mulig enda bedre enn i går, og vi skal på topptur. Snøhetta er målet, og det blir jentenes andre 2000-topp, mens det blir første til Eirik. Trond og jeg har snakket en stund om at vi vil ta med barna dit, og nå får vi muligheten. Bussen fra Hjerkinn går 08.30, så kl. 07 er vi på vei. Snøhetta lyser mot den knallblå himmelen, idet vi kjører inn på parkeringsplassen ved Hjerkinnhus. Igjen er vi ikke alene om denne turen, noe vi ikke har forventet oss heller. En finere dag å gå på topptur, skal du lete lenge etter. Bussen går presis, og det er så fullt at jeg må stå. Vi er så heldige å se moskus på veien inn til Snøheim, selvom de er langt unna. Tre og en halv time bruker vi til topps. Jeg har litt tung sekk, og det merkes. Men barna klarer fint å ta seg opp til den 2286 moh høye toppen. Og for et vær. Vindstille, varmt og nesten skyfritt.

Vel oppe, vil Trond og jeg gå videre til Midttoppen (2278). Vi finner toppens fineste plass til barna, tar med oss en liten sekk med litt drikke, og tasser mot neste topp. Vi må bratt ned for å komme opp igjen. Under en time tar det oss tur/retur. Jeg kan si at den lille turen her er den flotteste. Den smalner litt, og fjellets bratte sider kommer bedre til syne. Endelig har vi denne toppen også. Forrige gang vi var her, var det så tåkete og kraftig vind, at vi tok ikke sjansen. Vi vinker til barna, tar masse bilder og tasser samme vei tilbake. Da pakker vi resten av alt og begir oss alle nedover igjen. På veien ned kan vi skli på snøen. Det er moro. Med ett så smeller det fra Kamilla: "Nå har jeg fått nok av snø i sommer". Kl. 17.30 sitter vi på bussen tilbake til Hjerkinn. Denne gangen går det en flokk moskus rett over veien, så bussene må stoppe. Så nærme har vi aldri vært en moskus. Dette er moro. Vi hadde tenkt å ta en dag hvor vi gikk innover i Reinheim for å se om vi så disse majestetiske dyrene. Men da dropper vi det. Nærmere enn dette kommer vi ikke. Ungene er i ekstase, og igjen en perfekt slutt på dagen.

21.07.17: Hviledag. Velfortjent. Vi sover lenge. Været er fortreffelig, så vi pakker sekk med drikke, håndklær og liggeunderlag, og tar med hver vår stol. Jeg lager røre til lapper, og tar med takken. Vi kjører til en strand langs Atnaelven, hvor vi er så heldige å være alene. Enn så lenge. Med ett kommer den ene kanoen etter den andre nedover elven, og mange av dem stopper på denne stranden. Trond og jeg ser på hverandre. "Det ser koselig ut. Kanskje vi skal gjøre det i morgen, dersom været blir bra?", sier Trond. Det vil barna og jeg gjerne. Jeg lager en peis i sanden som jeg kan legge takken over. En perfekt peis, om jeg kan si det selv ;-) Lapper blir stekt, og spises med stor apetitt med ekte seterrømme og jordbærsyltetøy. Trond skal liksom være litt utenom, og spiser loff med reker. Eirik gjør ikke annet enn å bade, selvom gradene ikke er mer enn rundt 10. Friskt, da! Hele dagen går med til dette herlige stedet, og på vei tilbake til hytta, svinger vi innom kanoutleien på Straumbu og holder av et par kanoer. Nok en super dag, med mye god hvile.

22.07.17: Kanoutleien er fra kl. 11, så vi kan sove litt lenge i dag. 11.15 er vi ved Straumbu. Kanoene er 7 kilometer nordover, og selve turen blir en mil på elven. To kanoer følger strømmen nedover. Dette er kos. Bunnen er veldig forskjellig. For det meste er det sand, men noen steder blir det plutselig veldig dypt, og stein som ligger lag på lag. Fasinerende. Kanoen bare følger strømmen, så det er ikke noe særlig tungt å padle. Kun i de krappe svingene må det jobbes litt, og det kan by på en latter eller to. Det er flere enn oss ute på denne dagen, men etterhvert forsvinner noen inn på en strand, og noen padler forbi. Vi stopper på tre strender tilsammen, og på den siste drister jeg meg uti elven jeg og. Stuper ut i en kulp. Det er litt sånn at det svir på toppen av hodet idet jeg dukker under. Forfriskende, og egentlig ganske deilig. Her koser vi oss med dagen lunsj, stekt kylling og -vinger med ris og loff. Nammenam. Været er på vei til å skifte nå. Vinden øker, og sorte skyer ses rundt oss. Det er på tide å avslutte koseturen. Vi får motvind, og det blir litt tyngre å padle. Renate og Kamilla sitter i en kano, og de sliter litt nedover nå. De jobber hardt, og jammen klarer de ikke å komme til land før oss. Godt gjort. Dette ga mersmak. Super slutt på ferien.

23.07.17: Reisedagen. Vi har blitt så vant med å bo uten vann og strøm nå. Alt har blitt en rutine. Jeg har glemt å nevne at døråpningene på hytta er lavere enn vanlig, så vi må bøye hodene for ikke å dunke i dem. Skal love dere at det har blitt noen knall i løpet av disse to ukene. Så vi har sett ut som syvende far i huset hele gjengen da vi har gått rundt her. 

Været er ikke noe særlig bra i dag, så det er jo en liten trøst. Ferien vår har vært super, og vi har fått sett og opplevd masse. Sammen med gode minner har vi også fått med oss hjem et dusin knottstikk ;-) På vei hjem blir de siste feriejordbærene kjøpt, Biribærene. De er også veldig gode. Tusen takk for en herlig tur, alle sammen :-) Nå er det hjem for Trond og meg å pakke til to uker i Jotunheimen.