6. jul, 2017

Nok en utfordring

Renate ville dra. Jeg sier jo selvsagt JA! Kamilla blir dratt med. Jentetur til Norges tak er i gang.

I fjor var Renate og jeg på Skåla, en tur som ikke gikk bare smertefritt. Med høydeskrekken hengende over seg, klarte Renate å utfordre seg til topps. Dette året ville hun til Galdhøpiggen, og jeg er jo ikke den som sier nei til det. Meningen var at vi skulle gå fra Spiterstulen, men etter litt forespørsler fra andre, ble vi anbefalt å ta ruten fra Juvasshytta. Siden det var Renate som bestemte litt her, lot jeg henne bestemme. Og det falt på sistnevnte. 

Etter iherdig sjekk på yr.no en ukes tid, finner vi den beste dagen for topptur. Vi kjører, eller rettere sagt, Renate øvelseskjører oppover E6. Stas det. Vi bytter litt på å kjøre, og det flyter fint nordover. Været er deilig, og det er ikke altfor mange biler. Vi svinger etterhvert inn til Raubergstulen, som ligger 840 høydemetere nedenfor Juvasshytta. Knallfint sted, med super utsikt til mang en fjell. Vi skriver oss inn, og får satt opp teltene på campingen. Vi steker miniburgere på primusen, noe som smaker fortreffelig. Livet er ganske så deilig. En liten ettermiddagstur må til, før vi benker oss inn for et slag kort og Yatzy. Vi legger oss ganske tidlig, siden vi neste dag skal på tur.

Fuglene kvitrer, og kubjeller klinger ikke langt fra teltene. Det er litt sur vind, men været er fortreffelig. Etter frokost møter vi opp ved resepsjonen som avtalt. Vi er mange som skal på tur i dag. Fjellførerne viser oss hvordan vi skal ta på selene, og deler ut en til hver som vi må ta med i sekken. Så bærer det i egne biler oppover til Norges høyest beliggende veistrekning. Juvasshytta ligger på 1850 m.o.h., og derfra er det ca. 5,8 km og 620 høydemetere til Galdhøpiggen. Turen går over Styggebreen, som betyr at man må gå i taulag. Dette er pga. bresprekker som ligger gjemt under snøen. Alle er klare, og vi går i rolig jevnt tempo mot breen. Der tar vi en liten matbit, før vi tar på oss selene vi skal hekte tauene innpå. Og vi er absolutt ikke alene i dag. Fire andre store taulag er også der, pluss endel mindre grupper. Vinden har gitt seg, og solen steker varmt og godt. Taulagene er klare, og vi går rolig mot ryggen og den siste delen opp til toppen. Jeg ser med litt bekymring for Renate på ryggen vi skal gå. Det viser seg at det er ganske så bratt der, så vi må klatre oppover. Noen steder er det litt luftig for ei med høydeskrekk, men vi får snakket oss bort fra det, og klatringen oppover går egentlig ganske så greit. Kamilla klatrer oppover som en fjellgeit, og er overlykkelig for at det faktisk var endel klatring. Vel oppe fra ryggen, gjenstår det en bratt bakke av snø helt opp til topps. Må innrømme at denne turen var brattere enn jeg hadde trodd. Siste del bruker vi 50 minutter på, og er strålende fornøyd av å stå på Norges tak - med rundt 200 andre ;-) Veldig folksomt, og veldig uvant. Men så vakkert. Helt vindstille, og fjelltopper så langt man kan se. Det som er litt kjipt med å være med et lag som dette, er at vi ikke kan sitte så lenge vi vil oppe på toppen. Vi må begynne å gå ned kl. 14.10, og plutselig får vi litt dårlig tid. Sånn er det når mor må knipse alle topper hun ser. Lunsjen går ned på høykant, og siste fotoseansen med de obligatoriske bildene tas, før vi sklir nedover mot ryggen.

Det er nå utfordringen viser seg. Da det gikk ganske greit å klatre oppover, er nedoverturen ikke så enkel. Å se nedover er ikke skummelt, det er stupene på sidene som tar knekken på Renate. Jeg presser henne litt for å komme oss fortest mulig nedover, men det er ikke lett. Tårene renner, og igjen blør mammahjertet. Kamilla er flink å komme med rosende ord, og jeg holder Renate godt i hånden, der det er mulig. Endelig er vi nede ved tauene, men det gjenstår en siste bratt bakke av snø, før vi er trygt nede på breen. Jeg får lov å klipse meg ut av tauet for å følge Renate ned til breen, og først da kan vi puste ut. Det er for tidlig å spørre om hun er stolt over å ha klart dette, så jeg venter med det. Men jeg må si. Jeg er så stolt at hun vil dette selv. Utfordre seg på denne måten. Og senere på kvelden kunne hun virkelig si seg stolt over å ha overvunnet denne turen. Og Kamilla. For ei jente. Sterk, modig og veldig flink til å rose søsteren sin. Er virkelig imponert over henne på denne turen, og hun er også stolt over å ha vært på Norges tak. Så alt i alt. En supertur, i supervær, med superengler :-) Resten av kvelden går til å bare slappe av, og snakke om hva vi har vært igjennom. 

Natten er kald, og da jeg står opp kl. 05.30 for å gå på do, legger jeg merke til at det er frost på teltet. Ikke rart det har vært litt kjølig. Men solen varmer opp teltet fort, og etterhvert klarer jeg ikke å ligge inne lenger. Så jeg begynner så smått å pakke. Rundt kl. 08.30 våkner jentene, og vi spiser frokost. Resten blir pakket, og vi er klare til å reise. Jeg har bestemt meg for å vise jentene litt av Sognefjellet. Vi er tross alt såpass nærme. Så jeg kjører opp til høyeste punkt, og utrolig nok ser vi folk som fortsatt går på ski ved Sognefjellshytta. Ikke store runden, men dog. Dem om det ;-) Herlig å se disse fjellene igjen. Så er vi klar for returen. Jeg kjører ned fra fjellet, og Renate tar over et stykke før Lom. Da vi kommer hjem, har hun kjørt nesten 470 km denne turen, og er selvsagt overlykkelig over det. Tusen takk, jentene mine, for en uforglemmelig tur. Gleder meg til neste utfordring :-)