16. jun, 2017

Alenerangling uten dekning

Alene på tur. En dal uten dekning. Nesten catfight med mamma kongeørn. Bratte juv. Og som ikke det er nok. Til frokost siste dag, får jeg besøk av to reinsdyr. Dette blir en tur jeg aldri vil glemme.

 

Det blir Jotunheimen denne gangen også. Vakker fjellheim med så mange muligheter og turer. Og det er klart man blir sjarmert når du møter på mamma rein med kalven sin rett før innkjøringen til Gjendesheim. Herlig å være tilbake. Jeg kjører nesten til Bessheim, og setter bilen i en lomme langs veien. Det regner, men jeg er bare ivrig etter å komme meg ut, og oppover. Bakken jeg skal opp har jeg gått opp og ned to ganger før, så jeg vet den er bratt og lang. Ca. 400 høydemetere, før det flater ut. Har ikke gått med 20 kg på ryggen før, men det ordner seg. Så er det bare å fylle flasken med deilig fjellvin, og tasse avgårde. Det går sakte, men sikkert oppover, og etter en time og et kvarter er jeg oppe ved skiltet som viser mot Glitterheim. Ruten min, til Russdalen. På veien møter jeg på et hyggelig par fra Israel som jeg slår av en liten prat med. Så begynner nedturen til Russdalen og det flotte Russvatnet. Rett foran meg troner Nautgardstinden, og Stornubben bak den. Regnet har gitt seg, og solen begynner så vidt å lyse bak skyene. Nede ved vannet må jeg over en hengebru til den andre siden. Der ligger det en koselig, privat seter som heter Russvassbue. Perfekt plassert rett ved vannkanten. Jeg går forbi, hilser på noen sauer som beiter oppi lia og begynner å se meg om etter den perfekte teltplassen. Og etter bare fem minutter finner jeg den. Litt til høyre for stien, og med utsikt til Styggehøbreatindene og Veotindene. Her kan jeg bo i to dager. Det er ingen dekning her, så etter middag går jeg opp i fjellet mot Russhellaren. Nesten 200 høydemetere må jeg opp. Da fikk jeg sagt ifra at jeg var fremme, og at det ikke er dekning der jeg er. Greit for de hjemme å vite ;-) Natta!

Kl. 07.10 står jeg opp, og kl. 08.05 er jeg avgårde. Det blåser litt, men ikke noe mer enn at jeg ikke trenger å ha på jakke. Det er deilig. Solen er litt av og på. Da stien går ned mot en bru, velger jeg å følge en annen sti, som går til høyre for elven. Veldig lurt, tenker jeg. Da slipper jeg å måtte over elven lenger opp. Hindring 1: Plutselig kommer det noe stort flyvende rett mot meg. Jeg kjenner igjen rovfuglskriket, og ser at det er en kongeørn som sirkler over meg. Kameraet tas fort opp av lommen og jeg får knipset noen bilder før jeg går videre. Igjen kommer denne majestetiske fuglen flyvende mot meg med høye skrik, og denne gangen er det nesten så den er på vei ned mot meg. Ok. Denne prøver å beskytte noe, tenker jeg. Barna sine, selvsagt. Dette er en kamp jeg ikke ønsker å bli en del av, så jeg går krapt til høyre, og ut av stien. Det ender med at jeg må gå i lyng og opp en fryktelig bratt bakke, men hva gjør man ikke for disse flotte vesnene. Hindring 2: Da jeg går videre, begynner jeg å ane at jeg nok skulle gått over den bruen allikevel... Rett foran meg dukker det med ett opp et juv, hvor det langt der nede renner en elv. Ojda, tenker jeg. Jeg ser et sted jeg kan komme over elven der nede, men må finne en trygg vei først, for her er det bratt. Det løser seg. Over 100 meter ned for å gå opp igjen, er jo litt bortkastet, men sånn blir det. Hindring 3: Masse grov og løs stein, snø imellom og ikke så enkelt å bevege seg i. Men det er bare å bruke god tid. Og tid er noe jeg har. Og endelig, etter fem timer står jeg på toppen.

Vinden har gitt seg, og jeg blir sittende på toppen i over en time. Det er bare så vakkert. Jeg ser helt til Dovre og Snøhetta, Rondane med sine flotte topper, Gjendealpene og selvsagt Galdhøpiggen og Glittertind. Og masse masse mer. Det knipses vilt. Men alt tar en slutt, og jeg må tenke på nedoverturen. Må innrømme at jeg gruer meg litt til den. Steinuren med all snøen var forsåvidt grei å gå opp i, men nedover går det sakte. Hvert skritt må tenkes nøye om, og jeg sklir innimellom på løse steiner eller snøen. To timer bruker jeg ned til elven. Jeg bestemte meg forresten på toppen at jeg skulle gå ned til elven, så jeg kan følge stien videre nedover mot brua. Jeg puster lettet ut, og vet med meg selv at jeg aldri skal gå den veien igjen. Elven er bred, men ikke noe problem å hoppe fra stein til stein. Og endelig kan jeg fylle opp flasken med frisk og deilig fjellvin. Middagen fortærer jeg litt lenger nede, med utsikt over blant annet Russvatnet. På vei mot teltet møter jeg et finsk par, som er på en ukes ferie i heimen. Koselig å se folk, og skravle litt. Litt over kl. 19 er jeg fremme ved teltet. Lang og fantastisk dag. Og nå forsvinner nesten alle skyene, og det blir en nydelig kveld.

Våkner opp til solskinn og fuglekvitter, mens sauebjellene klinger i det fjerne. Jeg gjør i stand til frokost utenfor teltet, og jammen får jeg ikke besøk av et par reinsdyr. De står og ser på meg et øyeblikk, før de tasser videre oppover i dalen. Flotte dyr. Jeg pakker sammen campen, og begynner på tilbaketuren. Da bakken er tatt, tar jeg en lang tepause for å få med siste utsikt til den flotte Russdalen. Jeg går videre, og kommer snart til bakken ned mot Bessheim. Her ser jeg det israelske paret igjen, som jeg vinker til. Vel nede ved bilen, bytter jeg sko. Godt å få på seg lette joggesko. Flaskene fylles med fjellvin, og da jeg setter meg i bilen for å rygge ut fra plassen, begynner det å regne. Nøye planlagt ;-) Dette har virkelig vært en super miniferie.