17. mai, 2017

En første dag for alt

Tåken ligger tungt over Fetsund denne 17. mai, og det hjelper ikke akkurat på hipp-hurra gleden. Og det er i utgangspunktet en litt trist dag i dag. Jeg skal nemlig ikke feire sammen med jentene mine i år. Det er første gangen på 16 år jeg ikke skal rope hurra langs veien sammen med dem eller til dem. "Hvor har alle årene blitt av", spør jeg meg selv. Dagen har ligget som en litt vond klump i magen, men det er dette som hører med når barna blir større. De finner på andre ting, noe som er helt vidunderlig... sånn egentlig..., men dagen kommer litt brått på allikevel. Så jeg fikk meg ikke helt til å dra på meg finstasen og lunke ned å rope "HURRA" i dag. Jeg tok heller på meg turbunaden, rompetasken med vann, et flagg - litt stemning skulle jeg jo ha - og gummistøvler, og satte nesen mot skogen. Det skal også sies at jeg ikke fant et eneste flagg her hjemme ?????, så jeg måtte svinge innom den lokale Jokerbutikken å kjøpe et ;-)

Stiene var oversvømt av vann, da jeg tasset oppover og inn i skogen. Det var varmt og godt. Utsikten var fraværende, men det var deilig å gå her helt alene. Målet ble Bjønnehiet, og det var ingen som hadde skrevet i turboken før meg i dag. To timer brukte jeg på turen, hvor jeg tok meg god tid til å nyte stillheten og fuglesangen. 

En gledesmelding for dagen var at min kjære og jeg skulle til mammaen min å spise vafler. Brodern kom også en tur med kona, så dagen ble veldig bra tross alt. Tusen takk, mammaen min. Hva skulle jeg gjort uten deg.

Gratulerer med dagen, alle sammen!