8. apr, 2017

Oslos høyeste

Det er påske og det er ferie, og vi valgte bort fjellet denne helgen for å teste ut Oslos høyeste topp, Kjerkeberget (631). Det viste seg å bli litt av en tur...

Denne gangen kjører vi riksvei 4 mot Stryken. Ingen av oss har vært der før, så dette blir spennende. Vi har syklene bakpå, og planen er å sykle inn til Sandungen Gård, 12.5 km, og gå resten av veien opp til toppen, ca. 2 km. Sykkel er et fint fremkomstmiddel når du skal fra A til B. Det jeg merker fort er at min tungtrådde hybrid, sammen med det litt seie underlaget på grusveien, ikke er en god kombi. Kilometerne raser ikke akkurat avgårde i oppoverbakkene, og de er det mange av... Mens min kjære padler foran med gir som virker ti ganger lettere, puster og peser jeg bak som en hvalross. "Dette er da unødvendig tungt", roper jeg ut mellom pusteøvelsen. Siden vi ikke har vært her før, så vet vi ikke hvordan veien er, og jeg sier litt på spøk og ler: "Når vi kommer til toppen, skal du se at vi skal ned igjen, for å komme opp igjen". Latteren får en brå slutt da vi ser til vår store skrekk at det faktisk er slik. Ja, ja. Vi må ned og videre, og tenker at denne bakken tar jo aldri slutt. Og vi skal opp igjen etterpå... Resten av veien går greit, bortsett fra at nå har jeg begynt å gå av sykkelen i de bratteste bakkene. Sukk...

Endelig er vi fremme ved Sandungen Gård. Fantastisk flott sted liggende ved innsjøen Sandungen. Vi tror vi har brukt evigheter, for det føles slik, men vi har ikke brukt mer enn 1 t 20 min. Tenker det er i meste laget på sykkel, men sånn blir det. Det skal sies at naturen fra Stryken og dit er veldig flott. Fikk det med meg mellom pusteanfallene. Ved gården setter vi oss litt ned, tar en liten matbit, og får igjen pusten. Så er det på med sekkene igjen, og vandringen er i gang. Vi følger en godt merket sti, som går ut i skitraseen litt lenger oppe. Vi følger den, og kommer til noen skilt. Vi følger det vi kan, men kommer ikke inn på noen sti som sannsynlig går til toppen. Det som viser seg da vi kommer ned, er at skiltet til Kjerkeberget sto på feil tre. Men det kommer jeg tilbake til. Vi går av skitraseen, og følger en blå sti inn i skogen, og nå begynner problemene. Snø opp på lårene, og uten gamasjer, er vi dømt til sko fulle av snø... Det kommer noen gloser fra herremannen, og etter en liten stund ser vi at vi kommer inn på skitraseen igjen. Bortkastet slit, kan vi si. Så vi følger skitraseen igjen, men skjønner fort at vi ikke kan fortsette å gå denne. Toppen er til høyre for oss, og vi kommer ikke dit ved å følge den.

Så da er det inn i skogen igjen. Vi skjønner ikke helt at det ikke er noen sti opp dit. Det går bratt oppover, og plutselig etter en liten stund står vi foran en sinnsykt bratt vegg. "Vi tar den bratteste veien til topps, da", sier Trond og humrer litt. Det er bare å begynne å klatre, og jeg merker at jeg er sliten fra syklingen. Det går trått, men vi spiser høydemetere. Vi kommer opp på en flate, og setter oss litt ned og nyter utsikten. Veldig flott, og vi vet nå at det ikke er så langt igjen. Vi graver oss opp noen høydemetere til, og kravler opp på en stein ved en mast. Da ser vi endelig tårnet på Kjerkeberget, bare 50 m borte. Glade og fornøyde sklir vi oss gjennom snøen, og går slitne mot Oslos høyeste topp. Vi bruker tre kvarter lenger enn normalt opp, så det er lov å være litt sliten. Men jammen er det verdt slitet. Utsikten her oppe er bare helt vidunderlig. Vi setter oss ned på gulvet ved tårnet, og spiser mat. Også koser vi oss med en velfortjent colaboks og noen biter sjokolade. Og appelsin. Herlig. Kroppen blir fort restituert, og vi sitter der en god stund. Været er deilig, og vi bestemmer oss at vi skal ta en høsttur, hvor vi tar med telt. Få med solnedgang og -oppgang. 

Vi er klare for å gå ned igjen, og blir enige om at det må jo finnes en sti opp hit. Og det gjør det. Ikke lenge etter kommer vi inn på stien vi skulle gått opp. "Blir kult å se hvor vi havner", sier jeg, spent og veldig glad for å kunne følge en sti. Stien ender i skitraseen, og vi ser nå hvor og hvorfor vi gikk feil. Skiltet mot Kjerkeberget har antagelig dettet ned en gang, også har noen bare hengt det opp sammen med de andre skiltene. Vi tar det og henger det opp på treet der stien begynner, og er meget fornøyde av å ha gjort en god gjerning. Dette gjør også at vi vet hvor vi skal gå neste gang. Så er vi nede ved syklene. Nå er det bare 12.5 km igjen til vi er ved bilen :-) Tankene går igjen til den laaaaaaange bakken vi skal opp, men det går faktisk ikke så verst. Vi blir enige om å gå av midt i den, men kan sette oss på syklene ganske fort igjen, da vi ser at den ikke er så bratt som vi trodde. Og etter den, er det jo bare nedover. Som nevnt i begynnelsen er ikke underlaget det beste. Det rister så innmari at det føles som alt ristes løs. Hadde jeg hatt gebiss ville det ligget i biter utover hele veien. Men det går unna. Og det er nå vi ser hvor mye oppover vi faktisk syklet. Kilometerne suser avgårde, og etter 48 min. er vi ved bilen. For en tur! 

Slitne og lykkelige sitter vi i bilen, og kjører rett til Strømmen for sushi på Sakura. Velfortjent og fantastisk godt. Kan virkelig anbefale denne turen, men da når det er snøfritt. Med bena opp, og en mørk Royal (is) i hånden, ønsker jeg alle en riktig god helg, og god påske til de som like heldige som oss :-)