7. mar, 2017

FINN VEIEN HJEM

Jeg hadde egentlig planer om å dra til fjells igjen. Ville gå på ski inn til Glitterheim, være der et par overnattinger, og så gå tilbake til bilen. I går fikk jeg vite at det er 25 km inn dit, og så og si stigning hele veien. Tiden for å gå inn dit i bra føre er 8-9 timer, og siden det var mye løssnø de første kilometerne, ville nok turen ta lenger tid. Ok. Minus 23 grader, kanskje 10-11 timer ALENE på ski, 25 km en vei... Var det lurt? Nei, fant jeg ut. Jeg måtte finne på noe annet. Men det dukket opp noe annet jeg måtte ordne denne tirsdagen, så da får det bli fjelltur en annen gang.

De gangene vi har gått på tur til Vanakleiva med barna, har vi alltid gått forbi en sti som fører lenger inn i skogen. Nysgjerrig som jeg er, så har jeg lenge ønsket å finne ut av hvor den går hen (selvom jeg innerst inne vet det...). Så denne dagen ble en gyllen mulighet til å prøve ut turen jeg lenge har drømt om.

Min kjære dropper meg av på parkeringen nord for Abbortjern, og så er jeg overlatt til meg selv. Dette har jeg hatt lyst til å gjøre lenge, gå tvers igjennom skogen, og helt hjem. Været er nydelig, med en sol som skinner fra skyfri himmel. Vinden er litt sur, men det gjør ingenting. Stien snor seg innover skogen, og jeg følger den opp til Vanakleiva. Som regel pleier det å blåse frisk der, men i dag kommer vinden fra nordøst, og da merker jeg den nesten ikke. Herlig. Jeg blir sittende en god stund og nyte solen, og drikke en kopp te. Så er jeg igang igjen. Bratt og glatt nedover, til jeg kommer til den stien jeg nevnte før. Med godt mot svinger jeg inn mot ukjente trakter. Det er alltid gøy med nye stier og steder. Jeg har en følelse på hvor stien vil ende, og jammen får jeg rett. Veien, som nå er skiløyper mot Breisjøen, dukker snart opp. Retningssansen og min indre GPS er med. Jeg fortsetter på skitraseen i retning Breisjøen en stund, og kan etterhvert svinge inn på kjent sti. Her har jeg gått mange ganger før. Det går opp og ned og bortover om hverandre. Denne skogen er ikke bare enkel, og det er det jeg elsker med den. Kuppert terreng, best!

Jeg kommer til neste vei, som går tilbake til Hvaltjern, men jeg trenger bare gå rundt 50 m, så er det inn på en ny sti. Denne skal føre meg til et sted som heter Bjønnehiet, og her har jeg bare gått en gang før. Og jeg hadde glemt hvor mye oppover denne stien gikk. Pust og pes. Herlig å kjenne at kroppen må jobbe litt. Vel fremme ved Bjønnehiet, er det bare å fortsette videre mot Råsåkhøgda. I disse traktene er jeg lommekjent. Stien er litt mindre opptråkket her, så det er litt tyngre å gå i snøen. Jeg kommer til Råsåkhøgda, og går videre til jeg kommer til Løken varde. Da er det ikke langt igjen. Siste delen går bratt nedover mot Løkenåsen, og her er det bare å holde tunga rett i munnen, så jeg ikke sklir. Den siste 1,5 km går på vei, og så er jeg hjemme. Puuuuuuhhhhh!! Det ble en bra tur på 14,2 km. 

Da var det prøvd ut, og jeg tror ikke det blir siste gang. Fantastisk flott tur, med mange fine inntrykk. Så vi får se hvor jeg skal bli dumpa neste gang ;-) Ha en fortsatt fin tirsdag.