27. feb, 2017

Turen ble en suksess

Vi startet dagen med hodelykt, og avsluttet med hodelykt... 

04.50. Jeg spretter opp. Klar for en ny dag, og nye eventyr. Vi lager frokost, som vi skal spise i bilen, og lunsj til turen, og koker vann til termosen. Sekkene pakket vi i går, så det er bare å legge i maten, kle på seg og begi seg ned til bilen. Det er mørkt der vi staker oss nedover. Hodelyktene lyser opp, og det er en deilig morgen. Vi skal kjøre til Jotunheimen, til et sted som heter Hindsæter. Rundt to timer skal det ta dit, trodde vi. Men til vår store overraskelse hadde de åpnet den nye E6en fra Ringebu. Det var store fine veier, flotte bruer og lange tunneler. Det gjorde at vi ikke brukte mer enn en og en halv time. Greit det. Vi møtte på 10 elg denne morgenen også. Staselige dyr. 

Vel fremme, tar vi på oss skiene og begynner å gå oppover. Målet vårt for dagen, er Nautgardstinden (2258), som fra den kanten jeg har sett den, ser ut som en helt perfekt pyramide. Den skulle vise seg å være litt annerledes. Det er mye snø i skogen, og vi synker endel ned. Jo lenger opp vi kommer, jo mindre snø blir det. Vi må ta endel omveier for å finne nok snø, og det ender med at vi må ta av oss skiene for å gå over steinrøysene. Men det er deilig vær. Vinden er fraværende, og det er nok ikke mer enn rundt minus 3-4. Etter nesten fire timer, finner vi oss en fin, stor stein, hvor vi tar en god og lang pause. Vi spiser litt av matpakken, drikker varm drikke og nyter utsikten. Solen har kommet frem, og i det fjerne ser vi hele Rondane-massivet. Vakkert. Vi ser også toppen vi skal opp på. Det er enda et stykke igjen, og vi begynner å bli litt bekymret for tiden. "Det går nok bra", tenker jeg. Vi har med hodelykter, dersom vi skulle komme litt sent ned. 

Etter pausen fortsetter vi å gå mot ryggen vi skal opp. Vi møter på et annet par, som også er på vei opp. De går på randonee-ski, og beveger seg lettere og fortere oppover ryggen enn det vi gjør. Med de skiene og fellene vi har, må vi gå mye i sikksakk, for ellers har vi ikke kjangs til å komme opp. Halvveis opp ryggen, er vi nødt til å ta av oss skiene å gå videre til fots. Vi sklir bare sidelengs, og bruker opp all energien på å holde oss oppe. Vi har snart gått oppover i seks timer, og vi begynner å merke at vi er slitne. Vi møter de andre på vei ned fra fjellet, da vi skal begynne å klatre siste delen. Det er nå vi ser hvordan dette fjellet er. Fra den ene siden ser den ut som en perfekt pyramide, men på den andre siden, går det rett ned i et juv. Så vi skal altså klatre opp den bratteste delen, nordøst-siden. Det gikk det, og vi karret oss opp på toppen syv timer etter vi startet fra Hindsæter. 1360 høydemetere, og nesten 14 km.

Det blir en kort seanse på toppen, siden klokken er blitt så mye. Det er det som er med vinteren... Dagene er kortere. Så vi knipser fort i vei, og begynner på den bratte nedstigningen. Her er det viktig å holde tunga rett i munnen. Vi haster nedover, for vi vil gjerne komme oss til en bru vi gikk over tidlig på dagen før det blir mørkt. Det går over stokk og stein, bokstavelig talt, og tilslutt må vi ta av oss skiene. Skumringen begynner å sige på, men vi rekker å komme til brua før mørket kommer. Og mørker kommer fort. Ikke lenge etter må vi på med hodelykter, og heldigvis er Hindsæter det eneste stedet rundt der som er opplyst. Så vi følger bare lysene, og kommer inn på en oppkjørt løype, etter mye baksing inne i skogen.

Vi setter fra oss skiene ved bilen, og går inn på hotellet for å fylle vannflasker og spørre om kokt vann til Realen. Den hyggelige vertinnen gir oss det, så da kan vi ta fatt på hjemturen. Lapskaus kokkelerer jeg i bilen, og det er etterlengtet energi. Litt over 11 timer på tur, merkes på hele kroppen. Da vi kommer tilbake til hytteområdet, er vi faktisk de eneste som er der. Alle har dratt hjem, siden vinterferien er over. Og jeg skal love dere at den kilometeren vi må gå opp til hytta - med hodelykt - denne kvelden, er ganske tøff. Kvart på ti er vi inne, utslitte, men lykkelige. Vi lager mer Real, tar et glass Cola, og legger oss rett ut på sofaen, mens vi tenker over hva vi faktisk klarte i dag. En suksess.