9. feb, 2017

Alenerangling i kulda

Forrige uke, gikk tankene til forrige tur vi hadde i fjellet. Det var bare så innmari herlig, at jeg ville ut på tur igjen... og det veldig snart. Så jeg sjekket været på Yr daglig, og fant ut at tirsdag og onsdag denne uken ville bli fantastiske. Jeg hadde også lyst til å ligge i telt i Jotunheimen denne gangen, men jo nærmere tirsdagen jeg kom, jo kaldere ble det på fjellet. Og jeg skal ærlig innrømme at å ligge i telt i minus 26, helt alene, ikke fristet veldig. Så da ble det fine Rondane igjen. Blir jo aldri lei den flotte fjellheimen.

Etter at motorveien kom, bruker jeg bare ca. tre timer til Venabygdsfjellet, så utgangspunktet blir Spidsbergseter, som sist. Denne gangen setter jeg snuta mot DNTs hytte Eldåbu, rundt 15 km innover mot Rondane-massivet. Jeg starter fra parkeringen, Saltashaugen, og tasser nordover mot Uksan på preparerte løyper. Herfra går jeg inn på en kvistet løype mot Klopptjønna, upreparert. Det er nå jeg virkelig får følelsen av å være alene i fjellet. Natten før hadde det falt 7 cm nysnø, så alle spor er visket bort. For en herlig følelse. Det hvite teppet brer seg utover. Ingenting som forstyrrer. Et evig vinterlandskap, bare for meg å utforske. Det er rundt minus 14 grader, sol og vindstille. Jeg har aldri vært her før, og vet heller ikke helt hvor Eldåbu ligger. Jeg kommer over en liten topp, og ser innover dalen mot de høye fjellene i Rondane. Litt til venstre ser jeg noen hytter. "Det er nok Eldåbu", tenker jeg. Da har jeg gått i tre timer, og vet at det er ca. en time igjen. Snart kommer jeg til skiltet hvor det står Eldåbu. Jeg ser fortsatt de hyttene jeg så tidligere, og tenker at det er nå et ganske godt stykke til dem. Kvistingen viser veien innover, og det er enkelt å følge dem. Noen ferske dyrespor dukker opp rett foran meg, og jeg tror det er etter jerv. Tenk å kunne se det flotte dyret igjen. Men det ble med sporene, dessverre. Fem minutter senere dukker hytta opp, langt fra de jeg hadde sett før. Det er en god overraskelse.

Temperaturen begynner å synke, og det er ganske så kaldt nå. Gleden er derfor stor da jeg finner ut at hytta faktisk er varm. Det er noen andre her, og det hadde jeg ikke trodd sånn midt i uken. I ovnen er det glør, så det er bare å mate på, og få igjen varmen. Herlig! En halv time senere kommer den personen som er der tilbake fra en liten tur, en tysk pensjonist som hvert år kommer til Norge og dette området et par uker i februar. Jeg hiver i meg noen brødskiver, etter at jeg har fått tint opp brødet jeg har med. Veldig koselig hytte dette også. Ligner veldig på Gråhøgdbu, mannen min og jeg var på forrige helg. Jeg liker disse gamle hyttene. De har sjel, og det ligger mange usakte historier i veggene. Også elsker jeg at man må jobbe litt for oppholdet. Hente snø som skal tines. Mate vedovnen. Og ingen strøm, bare det flakkende lyset fra stearinlysene.

Gradene synker til minus 23, og det er en flott klar kveld. Fullmånen viser seg, og den lyser opp hele fjellheimen. Det er vakkert. Da merker jeg at jeg savner mannen min veldig. Skulle gjerne delt denne opplevelsen med han. Men jeg har med meg Cecilie Skogs biografi, og det skal jeg si er interessant lesing. Et stort forbilde der. Også har tyskeren mange artige historier på hva han har vært med på, og det er ikke lite. Ja, ja... Savnet blir ikke mindre av den grunn ;-) Det blir en ganske tidlig kveld for min del.

Kl. 07.30 spretter jeg opp, og ser at dagen er i ferd med å gry. Frokosten blir spist i rekordfart, sekken blir pakket, og jeg er klar til å komme meg ut mens solen er i ferd med å stå opp. Lyset er fantastisk. Jeg glimter bort på gradestokken, og den viser nesten minus 25. Oj, oj. Det er kaldt. Men det er ikke vind, og jeg har nok klær på meg, så jeg begynner å tasse i samme retning jeg kom i går. Fjelltoppene rundt er nå farget rosa, og jeg ser solen begynne å strekke seg opp over fjellkammen. Nydelig! Da jeg kommer til Klopptjønna, velger jeg en annen vei tilbake til bilen enn den jeg kom. Den er litt lenger, men i dette landskapet kunne jeg ha gått i dagesvis. Eller... I dag er det såpass kaldt, at det nesten er umulig å stoppe. De få gangene jeg gjør det for å ta et bilde, blir kroppen fort nedkjølt.

Vel tilbake i bilen, er jeg godt fornøyd med denne soloturen. Får jeg sjansen igjen, så gjør jeg det. Det er jo dette jeg lever og ånder for. I dag skal jeg på jentetur til Trysil, med enda litt mer skigåing, og det gleder jeg meg masse til. Ha en riktig fin helg alle sammen!