4. feb, 2017

Påske i januar

Hva kan jeg si... Vi er og blir fjellidioter. Når det er meldt helt fanstastisk vær, er det bare å slippe alt som kan slippes, hoppe inn i bilen, og kjøre avgårde. Forrige helg, måtte vi igjen på en liten tur, men denne gangen bestemte vi oss for å ligge på hytte. En DNT hytte. Gråhøgdbu som ligger godt gjemt litt sør for Muen (1424), på Venabygdsfjellet. Det som er artig med denne hytta, er at når du går mot den fra sør-vest, ser du den ganske godt. Fra alle andre steder, ligger den godt gjemt til du omtrent snubler over den. Det fikk vi merke i løpet av turen vår.

På ski fra Spidsbergseter denne gangen også, brukte vi nesten 2 timer inn til hytta. Været var nydelig, det kunne faktisk minne litt om påske. Minus 4 grader, sol, vindstille. Helt vidunderlig. Da vi nærmet oss, så vi en gjeng på syv som også var på vei til Gråhøgdbu. Den følelsen jeg hadde innerst inne, ønsket om at det bare skulle bli meg og min mann på hytta, brast sammen. Tullete å tenke sånn, for det er tross alt en DNT hytte. Ja, ja, tenkte vi, og skyndte oss sakte det siste stykke. Vel fremme, viste det seg at det var en gjeng med franske damer som bodde nede på Venabygd. De skulle bare spise matpakken sin der, og så gå videre. Vi pustet litt lettet ut, og begynte igjen å drømme om alenetiden. Vi tok frem litt mat vi også, og ble fort litt forlegne... Matpakkene til disse franske damene var helt utrolige. Grove rundstykker eller baguetter med de flotteste fargene av grønnsaker og salater, og cognac. Skvisflasken med Nora Naturlig lett jordbærsyltetøy, imponerte ikke noe særlig. De lurte faktisk på om det var ketchup. Hehe. Men for oss var det nam, og vi spiste og pakket om sekkene, for vi skulle på topptur til Muen. 

Ut igjen i påskeværet, og med blikket for det velkjente fjellet. Jeg har bare vært oppe på toppen på høsten, så det skulle bli artig å prøve det med snø. Jo nærmere vi kom fjellet, jo mer økte vinden nå. Vi satte fra oss skiene ved foten på østsiden av fjellet, og begynte å gå oppover. Vinden økte, og da vi nådde toppen var den oppe i liten kuling. Men så fantastisk utsikt det er der oppe. Vi ser helt til Gjendealpene, Besshøe og Nautgardstind i Jotunheimen i vest, hele rekka i Rondane i nord og helt til Stølen i øst. En nydelig avslutning på en ellers perfekt dag. Vi hadde pakket med oss rumpeakebrett som vi skulle bruke på nedoverturen, og Trond var den første som hev seg på. Svusj, det gikk unna. Min tur. Men av en eller annen grunn, klarte jeg å miste brettet mitt før jeg i det hele tatt klarte å plassere bakparten godt nedpå... Det tok fart, og forsvant ned i avgrunnen. Hadde ikke sjans til å stoppe det. Jeg vinket lett hadet til transporten min, og måtte ta til takke med å skli ned på rumpa. Gikk greit, men det hadde nok vært mye mer moro med brettet. 

Så gikk vi tilbake til hytta. Og det var da vi skulle finne ut av at Gråhøgdbu lå godt gjemt. Vi fulgte sporene våre, men synes vi bare gikk og gikk uten at hytta kom til syne. "Har vi gått for langt, har vi gått for høyt opp, eller for langt ned?" Spørsmålene hamret i hodet. Men vi fulgte T-ene, så vi kunne ikke ha gått feil. Endelig, bare 20 m fra hytta, så vi den. Ganske sprø opplevelse. Solen begynte å gå ned over fjellene i vest, og det var igjen vindstille. Og til vår store glede, var det ingen andre som hadde funnet frem til Gråhøgdbu. Vi fikk den for oss selv. Og denne hytta likte vi virkelig godt. Åtte sengeplasser, ikke så stort oppholdsrom, så det var lett å varme opp. Med utsikt til Jotunheimen nøt vi de siste solstrålene før den forsvant bak fjellmassivet. Selvom vi ikke er ferdig med vintertelting, må vi innrømme at dette var superkos. Vi kunne se lysene fra Kvitfjell, og en og annen bil nede på veien. Ellers var det ingen lys, bortsett fra millioner av stjerner over oss. Dette var virkelig terapi for sjelen.

Været var ikke like bra dagen etter, men vi fikk en nydelig soloppgang, og tåka lå som et hav nede i dalen. Denne dagen fikk ikke solen helt lov til å slippe frem bak skyene, så den ble bare liggende å lure. Temperaturen hadde sunket til minus 10, så det var litt kjøligere å gå i dag. Men fortsatt vindstille, og deilig. Dette ga virkelig mersmak, og den hytta (så lenge den ligger der den gjør nå), vil bli besøkt mer. Veldig koselig sted.