25. sep, 2016

Måtte vi snu... Igjen?

For tre måneder siden skulle vi prøve oss på Høgdebrotet i Jotunheimen via Bukkehåmåren og Kvassryggen, men ble stoppet av snø rett før toppen. Dette har irritert oss litt, for vi ville så gjerne opp. Denne helgen ble det på nytt planlagt tur til nettopp denne toppen...

Fredag: Klokken nærmer seg 14.00, og jeg sitter og tripper på jobben. Min kjære Trond skal hente meg her, så skal vi spinne avgårde mot Jotunheimen. Men igjen undervurderer vi fredagstrafikken, og blir sittende i kø, mer eller mindre hele veien til Hønefoss... Irriterende altså. 50 minutter bak skjemaet, parkerer vi bilen ved Knutshøe, Jotunheimen. Så fort vi kommer oss ut av bilen, er alt glemt, og vi nyter igjen den herlige fjelluften. Sist vi var her, brukte vi nesten to timer til teltplassen. Det kan vi ikke nå, for det er ikke lenge til det blir mørkt. Så vi tasser ikke avgårde denne gangen... Vi haster litt. En time og et kvarter senere, svette og fæle, er vi klare for å sette opp teltet. Mørket er over oss, og vi prøver så godt vi kan å gjøre alt uten hodelykter. Ytterteltet går fint, men lyktene må på da innerteltet skal festes. Det blåser frisk bris, så middagen lages inne. Etter vi har spist kikker vi ut for å se om vi kan se noen stjerner. Og gjett om da. Milliarder av små lys forhekser oss der vi står. Vakkert! Vinden løyer, vi setter alarmen på kl. 06 og legger oss. Værmeldingen hadde meldt at det ikke skulle bli kaldere enn tre grader denne natten, men der tar de grundig feil... Nesetippen er iskald, jeg fryser hele natten og søvnen uteblir. Slitsomt.

Lørdag: Mørket ligger fortsatt, da klokken ringer. Det er fortsatt vindstille, og solen begynner så vidt å vise seg bak fjellene. Vi spiser frokost, pakker rumpetaskene, kler på oss masse klær og går ut. Det er en nydelig morgen. Klokken syv er vi klare for tur. Vi begynner rett på en bratt skråning, 350 høydemeterne opp fra teltplassen. Tøff start så tidlig på morgenen, men det føles bare så godt å være tilbake i fjellet. Selvom vi har gått her før, blir det helt annerledes denne gangen. Det er ikke snø, det er tørre stier og alt er enklere.

Turen opp til Bukkehåmåren (1910) går veldig bra, og vi har været på vår side. Det er meldt fint vær i dag, men igjen opplever vi at fjellet ikke bryr seg om værmeldingen. I det vi skal begynne å gå videre mot Kvassryggen, snur været totalt. Vinden øker, og det begynner å snø. Tåken kommer snikende, så toppen vi hele veien har sett, er nå borte... På toppen av Kvassryggen (2071), har vinden økt til liten kuling. Vi er omringet av tåke, og igjen kommer tankene om at vi kanskje ikke kommer opp denne gangen heller... Vi setter oss i ly i fjellveggen, i håp om at vinden og tåka kan gi seg litt. Det gjør den ikke, og det er kaldt å sitte sånn stille, så vi er nødt til å bestemme oss om hva vi skal gjøre. "Ikke snakk om at vi går ned igjen... Vi prøver", sier Trond. Jeg er helt enig, og vi begynner å klatre opp ryggen mot henget som stoppet oss sist. Denne gangen går klatringen som en lek, selv med sterk vind. Vel oppe ved siste hinder, ser vi med en gang at dette er noe vi får til. Det blir en luftig klatretur, men det er gode tak å holde i, og gleden stiger da vi ser at vi snart er oppe. "Juhuuuuuuuu", utbryter jeg da vi kommer opp. Følelsen av mestring er vidunderlig.

Lykkelige går vi den slake veien videre til toppen av Høgdebrotet (2226). Tåken henger fortsatt, og vinden uler rundt oss, men vi enser det ikke. Lykkerusen overgår alt. Vi hadde planlagt å gå videre til Tjønnholstinden, men ser nå at det ikke er forsvarlig. Vi ser ingenting, og for å komme til neste topp, må vi gå en smal travers. Det betyr bare at vi må tilbake hit en gang til... Så leit ;-) Da er det bare å bevege seg nedover igjen. Litt vanskelig å se hvor vi skal gå i tåka, men vi finner veien, og retningen etterhvert. På veien ned blir vi enige om at vi pakker sammen teltet og går tilbake til bilen i dag. Det blåser fortsatt surt, og det er ganske kaldt, og jeg må innrømme at jeg orker ikke en sånn natt til som sist. Da vi kommer ned, lager vi oss Real Turmat, spiser og pakker sekkene og teltet. Så beveger vi oss nedover til bilen. På veien unner vi oss masse krekling til dessert. Det er bare så nammenam. 

Siden min kjære og jeg har ett års bryllupsdag i morgen, 26. september, blir dette en slags ett års bryllupsreise. Kan venne meg til det hvert år! Tusen takk for nok en superfin tur. Og vi klarte endelig å komme oss opp.