28. aug, 2016

Utforsking av nærområdet

Denne helgen skulle jeg egentlig vært på jentetur til Lisboa. Vi har en tradisjon med å dra til en storby på sensommeren hvert år, og det er superkoselig. Men denne gangen måtte jeg gi avkall på grunn av økonomiske mangler. Surt, men sånn ble det i år. Da er det fint å ha en hobby som ikke koster noe særlig, nemlig fjell- og skogsturer.

Så min kjære og jeg la en plan om å dra til Høgdebrotet i Jotunheimen og erobre toppen en gang for alle. Dette gledet vi oss til, og været så bra ut. Jeg fikk til og med ordnet meg hjemmekontor på fredagen, så vi kunne dra rett etter jobben. Yr ble sjekket hver dag, opptil flere ganger om dagen, og det så fortsatt bra ut, til vi kom til onsdag kveld. Da gjorde det helomvending. Full storm (26 m/s), og faktisk litt snø i tillegg. "Å, nei", tenkte jeg. Jeg fulgte med på været helt til to timer før avreise, og det ble ikke noe bedre. Full storm (opptil 28 m/s), og sterk kuling (18-20 m/s) der vi skulle sove i telt. Det var ingen vits å dra. Å utsette seg for sånt vær, blir bare dumt. Da kom Trond på en super idé. Vi tar to topper i Akershus, Mistberget 663 m og Fjellsjøkampen 812 m, og så sover vi i telt på den siste. Den er også Akershus høyeste. Så ble det til det. Da var det bare å slappe av på fredag, og lørdag pakket vi om, og dro avgårde litt utpå dagen.

Første mål var Mistberget. 350 høydemetere fordelt på 3,4 kilometer. Vi gikk først et godt stykke på grusvei, så gikk stien bratt oppover. Ganske så bratt. Der jeg pustet og peste meg oppover, så jeg plutselig en rar mark på stien. Den buktet seg fremover, og da så jeg at det var en liten orm, en stålorm. Kjempesøt og liten. Du kan se bilde av den i fotoalbumet. Etter en god time var vi på toppen. Der raget et 16 m høyt jerntårn fra 1938, så på toppen av den var vi 679 moh. Vi valgte en annen vei nedover igjen, og skjønte at denne var kortere og litt enklere enn den vi gikk opp. Her kom vi forbi en stor jerngruve fra 1700-tallet. Artig med litt historie på turen.

Neste mål var Fjellsjøkampen, og etter å ha kjørt en stund fulgte vi GPSen inn en grusvei. Vi passerte en bom som sto åpen, men tenkte ikke noe mer på det. Etter å ha ristet løs det meste på både bilen og oss, fant vi stien. 2,5 km i god og behagelig stigning til toppen. Stien var veldig bløt og gjørmete, så hikingskoene jeg gikk med, var ikke de beste til denne turen. Godt jeg hadde med meg crocks. Vel oppe, var det å finne en teltplass, og komme seg opp i tårnet. Og for en utsikt.

"Fjeldsjøkampen i Hurdalen er en af landets videste udsigter. Den rager så høit op over omgivelsene, at man fra toppen har udsigt til Jotunfjeldene, fjeldene og riksgrænsen i Østerdalen, Øieren og Christianiafjorden samt hele Thelemarksfjeldene."
Fra Den norske turistforening årbok 1884

Vi lagde oss mat, og spiste den oppe i tårnet. Solen begynte å gå ned, og det var dette vi hadde ventet på, og derfor vi ville overnatte her. Et nydelig skue, og et fargespill som danset bortover himmelen. Der og da skulle jeg ønske jeg kunne stoppet tiden. Etter mye ojing og wow'er, gikk vi ned igjen, og spilte yatzy. Sjokolade og cider sto på menyen da, og det var nam. Det ble fort mørkt, og en siste gang gikk vi opp i tårnet for å nyte kvelden. Nå hadde stjernene begynt å dukke frem, og det ble jo ikke noe verre av den grunn ;-) VAKKERT! Vi hadde satt vekkeklokken på 05.45, for å få med oss soloppgangen også. Når vi først var der.

Morgenen etter var vi oppe i tårnet på et blunk, og det som møtte oss der oppe var, om mulig, enda flottere enn kvelden før. Så mye farger. Himmelen så ut som den sto i brann. Kvart over seks kom det en hastende opp fra stien, og opp i tårnet. "Did I miss it?????" Han hadde stresset opp for å rekke soloppgangen, men fikk dessverre ikke med seg det flotteste. Vi slumret litt til i teltet, før vi sto opp, pakket sammen og tasset ned til bilen igjen. Bilen humpet seg ned grusveien vi hadde kjørt dagen før, og dere husker kanskje at jeg nevnte en bom vi passerte. Denne var nå lukket og låst. "Ojda, vi er låst inne... Hva gjør vi nå?" Vi så spørrende på hverandre. Også sjekket vi skiltet som sto ved siden av, men der sto det ikke et eneste nummer vi kunne ringe. Plutselig ser vi en fyr nede ved elven rett før bommen. Trond får tak i han, og han sier at vi måtte bare får tak i han ?????? (husker ikke navnet), så går det bra. Nettet var bedritent i det området, så det var ikke lett å få tak i noen. Den eldre lokale helten, så en bil som kom kjørende ute på hovedveien, og veivet så den stoppet. Han snakket litt med han, bilen kjørte videre og han kom tilbake. Han i bilen skulle bare hente nøkkelen, så skulle han komme hit og låse opp. Hva skulle vi gjort uten denne fantastiske mannen.

Så tur i nærområdet er både flott, spektakulært og spennende. Kan anbefales!