23. jul, 2016

Langukerangling i Jotunheimen

Fra snøstorm til varm sommer, fra søkkvåte klær til shorts ... Sommerferien er i gang, og uten å måtte bryte denne gangen! Nesten 35000 kalorier er brukt, så det er ikke noe latsabbtur.

Transportetappen
Vi kjører over Sognefjellet denne gangen, eller rettere sagt til midt på Sognefjellet, Turtagrø. Vi kommer sent opp, så det er bare å tasse en liten stund inn den veien vi skal, sette opp telt, og legge oss. Vi gleder oss veldig til å begynne ferien vår i Norges største fjellheim.

Dag 1
Vi våkner tidlig, spente på den første dagen. Vi skal gå opp til Fannaråken, 1200 høydemeter, med en 20 kilo sekk hver. Bare tanken gjør meg svett, men vi drømmer om å sove i telt på en 2000-topp, og da må vi jobbe litt for det. Tåken henger lavt, så vi ser ikke noe særlig der vi tasser oppover. Vi blir forbigått av de fleste som kommer bak oss, men det er ikke noe å bry seg om. Tilsammen fra Turtagrø, bruker vi 6,5 time. Normalen er 4,5, så vi er ganske så fornøyd. Vel oppe ser vi nesten ikke hytta for bare tåke, men får kommet oss inn, registrert oss, og går i gang med å finne en perfekt teltplass i steinuren. Det klarer vi. Tåken henger fortsatt over fjellet, og vi begynner å bli litt bekymret for at vi kanskje ikke får noe utsikt. Men slitet blir ikke forgjeves. Plutselig åpner skyene seg, og sol og fjell kommer frem. I løpet av kvelden får vi sett til alle sider, og utsikten er spektakulær. En super start på turen vår. Vindstille og herlig, legger vi oss til å sove med et smil om munnen.

Dag 2
Klokken 04 våkner jeg av at det pisker mot teltduken. "Ånei, det regner", tenker jeg, og fortsetter å sove. Det er først da Trond må tisse rundt klokken 06, at vi får oss et lite sjokk. Utenfor teltet ligger det et par centimeter med snø, og det pisker fortsatt på teltet. Snøstorm! Vi ser på hverandre, og må jo bare smile litt. Mens vinden uler, og snøen daler, finner vi jammen ut at soveposene våre kan kobles. Det er jo kult. Da holder vi varmen bedre, mens uværet kanskje bedrer seg litt. Så feil skal man ta. Vinden øker, og vi begynner å bli bekymret for bardunene, som bare er festet til steiner. Sekken pakkes i rekordfart, og jeg jumper ut i snøen. En bardun har slitt seg løs, og jeg må holde fast teltet nå, så det ikke tar av. Trond kommer også ut nå, og vi jobber hardt for å få teltet sammen. Våte og kalde velter vi inn i hytta, og spør om vi kan spise frokosten der. Det skal sies. De som jobber på Fannaråken, må være verdens herligste og mest serviceinnstilte mennesker i verden. Uansett hva vi spør om, så er det i orden, eller så ordner det seg. Og de smiler hele tiden. Terningkast seks til dem!!!! Så vi spiser frokost der, betaler, pakker resten, og begir oss ut i stormen på vei ned til nye eventyr.

Det er bratt og glatt nedover, og vi merker mer tyngden på sekken i dag enn da vi gikk oppover. Så det går sakte. Endelig er vi nede, og skal begynne på neste dal, Jervvassdalen. Plutselig gir vinden seg, himmelen åpner seg litt, og solen titter frem. I cirka tre kvarter nyter vi luksusen, før det bøtter ned igjen. Slitne og søkkvåte, kommer vi oss ned i neste dal, Utledalen. Da har vi lagt tilbake nesten 1300 høydemetere. Stae som vi er, vil vi helst ligge over tregrensen. Men vi begynner å bli litt desperate. Støvlene skvulper, bena går på autopilot, og vi er på nippet til å sette opp teltet på en liten plass rett ved stien, midt inne i skogen. Vi er på vei til å dra ut teltet, da vi ser på hverandre. "Nei, dette gidder vi ikke. Dette er ikke oss. Vi gir det siste og går litt til." På igjen med sekkene, sliter vi oss opp cirka 150 høydemetere til. Rundt tre kvarter senere, og tilsammen 6,5 time, ser vi en lysning i begynnelsen av neste dal, Storutledalen. Vi jubler av glede, da vi finner en perfekt plass, rett ved elven. Slitet betalte seg. Teltet setter vi fort opp, tar av alt det våte, setter oss inn, og nyter resten av kvelden der. Bortsett fra Trond da... Han drar frem fiskestangen, og fisker litt. Noe som fører til en nydelig fjellørret. Tørkesnorer blir bunnet opp under telttaket, og klær henges opp. Vi spiller litt Yatzy, så gjør vi oss klare til å sove. Denne kvelden blir vi dysset i søvn av regnet.

Dag 3 - HVILEDAG!!!!
Regn, regn og atter regn. Vi spiser frokost, og etterpå går Trond og fisker. Jeg tar på meg våte sko, og vått tøy, og går meg en liten tur innover dalen. Regnet gir seg litt, og håpet om å tørke opp litt, stiger. 1,5 time senere er jeg tilbake ved teltet, og jammen begynner ikke de våte dråpene fra oven å dette ned igjen. Det var den tørkingen. Ja, ja. Sånn er det å være på fjellet. Det blir mye Yatzy og kort denne dagen, og verdens beste lunsj, med sprøstekt fjellørret. Nam, nam. Kvelden kommer, og regnet har enda ikke gitt seg, så vi sovner til trommingen av regnet denne dagen også.

Dag 4
Regnet har gitt seg, og vi våkner til solglimt. Tåken henger litt rundt omkring, men solen kjemper for å bryte igjennom. Det er et godt tegn. Vi hiver alt det våte ut i buskene, for å tørke det. Så spiser vi deilig havregrøt til frokost, mens vi planlegger hvor vi vil sette opp hjemmet vårt for neste natt. Vi vil veldig gjerne opp ett fjell som heter Mjølkedalstinden, så i nærheten av det, er smart. Med tørre klær, tørt telt, nesten tørre sko, og godt mot, begir vi oss ut på stien igjen. Så mye bedre det er å gå i oppholdsvær. Vi går gjennom Storutledalen, cirka to timer. Stien svinger så innover mot høyre, inn i en ny dal, Rauddalen. Vi skal fra cirka 950 m til 1313 m, så det er noen høydemetere i dag også. Solen fortsetter å vise muskler, og vi smiler omkapp med den. Så utrolig deilig, og rundt oss dukker den ene 2000-toppen opp etter den andre. Storebjørn (2222), Gravdalstinden (2113), Raudalstindane (2157), Simledalsbandet (2086), Store Rauddalseggje (2168), Mjølkedalstinden (2138) og Skardalseggje (2159). "I'm in heaven!!!!!" Vi går innover dalen, og ender opp i enden av Rauddalsvatnet etter tilsammen 6 timer og 45 minutter. En god lang økt, og igjen finner vi den perfekte plassen. Middagen nytes utenfor med den herligste utsikten til målet vårt i morgen. Denne kvelden dysses vi i søvn av sildringen fra en bekk, bølgeskvulp fra vannet, og strykene fra elven. Herlig lite kor.

Dag 5 - TOPPTUR!
Tåken er tilbake i heimen, men det er opphold. Vi ser toppen vi skal på, så vi har god tro på denne turen. Vi pakker rumpetaskene, og begir oss oppover på nord-vest siden av Mjølkedalstinden. Etter en times tid, begynner det å regne, og tåken kommer nærmere og nærmere. Vi finner en hule vi sitter litt i, men ser at regnet ikke vil gi seg med det første. Så da går vi videre oppover. Det begynner å bli mer klatring, noe vi elsker. Vi må bare passe oss for glatte steiner. Sakte, men sikkert går høydemeterne, og snart er vi på 1800 m. Nå ser vi ikke toppen av fjellet lenger. Vi spiser lunsj, inne i en hule, og avventer det litt. Kanskje vi er heldige. Men det virker ikke sånn. Så vi klatrer litt lenger opp, til 1900 m, og setter oss ned og prøver å nyte en utsikt vi ikke har lenger. Tåken har tatt over hele heimen, og regnet sildrer ned. Mens vi sitter der, og håper på at mirakelet skal skje, begynner tåken å nærme seg faretruende. "Kom dere ned herfra" virker det som fjellet sier. Og det gjør vi. Skuffet, men glad for at vi ikke fortsatte høyere, sklir vi nedover på snøen til bånn igjen. Nå ser vi nesten ikke tinden lenger. Vi bestemmer oss for, på turen nedover, at hvis det klarner til kvelden, så gjør vi et nytt forsøk. Og skulle ikke det gå, så setter jeg alarmen på kl. 03, så ser vi da. Siste forsøk blir kl. 06, for vi har en økt å gå i morgen også. Kvelden forblir tåkete, og regnet gir seg ikke, så da blir det alarmen... Hva gjør man ikke for en topptur ;-)

Dag 6 - TOPPTUR - igjen ...
Alarmen durer kl. 03. Vondt i øynene, og altfor trøtt, titter jeg fort ut av teltet. Veeeeeeeldig tåkete, så jeg setter alarmen på kl. 06 igjen, og sovner igjen. I 14 minutter ringer alarmen før jeg enser den. Igjen kikker jeg ut, og dette virker mer lovende. Tåken er der, men solen bruker igjen muskler for å komme igjennom. Det er nå eller aldri. Vi spiser en kjapp frokost, og er i gang med turen kvart over syv. Solen stikker mer og mer frem, og vi får en nydelig klatretur opp ryggen mot 1800 meter. Da vi kommer opp, møter vi på to jenter som kommer opp fra den andre siden, den siden man egentlig skal gå. De er litt usikre på om de tør å fortsette, men gjør et forsøk. Igjen er vi på 1900 m, og har en sinnsykt bedre utsikt enn i går. Nå begynner moroa. Herfra går ruta bratt opp på venstre side av fjellet, og Trond og jeg begynner å klatre oppover. Dette er virkelig gøy. Takene er gode, og det går som en lek oppover. Jentene står nede, og vet ikke helt hva de skal gjøre. Vi ser de begynner å klatre, men vi ser de aldri komme opp. Så de snudde nok. Hun ene hadde høydeskrekk, så jeg skjønner det godt. Det er en luftig tur. Vel oppe på første topp, går det slakt og fint videre. Igjen må vi klatre bratt oppover, og det begynner å bli smalere. Et sted som må forseres, er nok ikke mer enn rundt 50 cm bredt. Topp to er tatt, og det er bare igjen en rygg, litt mer klatring, et ganske luftig parti, så er vi oppe. Da jeg går oppover mot toppen, kobler alle følelser til, og jeg gråter av glede da jeg når toppen. Dette er så absolutt det råeste, luftigste og mest vidunderligste jeg noen gang har opplevd til nå. Trond er enig med meg der, gitt. Og det beste er at vi er alene. Vi er de første. Det knipses heftig i kameraene, og vi bruker god tid til å nyte omgivelsene. Midt i hjertet av Jotunheimen. Så var det bare å begynne klatringen ned igjen. Det gikk bedre enn forventet ned til platået. Vi valgte å gå samme vei tilbake som vi kom opp, og den ble litt tøffere enn vi hadde ventet. Men vi brukte god tid, så det gikk fint det også. Etter seks timer er vi tilbake ved teltet, hvor vi lager den deiligste lunsjen med stekt brød og bacon. Så er det bare å pakke sammen alt igjen, og bevege seg tilbake mot Turtagrø igjen. Vi veit det blir en veldig lang dag i dag, for vi skal helt ned til Utledalen igjen, som ligger på rundt 780 m. Det er varmt i dag, 25 grader. Vi blir litt ekstra sliten av varmen (selvom det er sinnsykt deilig), og etter fem og en halv time, kl. 20.45 velter vi helt utslitte inn på teltplassen vi hadde sett oss ut. Turen blir litt tøffere enn vi hadde sett for oss. På denne plassen er vi ikke alene. Fem andre telt ligger også på denne store gressflaten, men det gjør ingenting. Dette er bare en mellomstasjon for den kortere økten vi har planlagt for i morgen. Jeg skal innrømme at jeg aldri har vært så utslitt noen gang. Det er ingenting mer å hente, så vi bare spiser (Trond må fiske litt, men kommer fort tilbake), og legger oss.

Dag 7
Igjen våkner vi med solstråler inn i teltet. Er vi så heldige at vi får nok en fin dag? Vi bruker god tid denne morgenen. Står ikke opp før rundt halv ti, og bare nyter varmen. Vi lager oss litt kaffe og te, og ser alle rundt oss er i gang eller ferdig med å pakke for å gå videre. Økten vår blir ikke mer en to-tre timer i dag, siden vi hadde den dagen vi hadde i går. I morgen skal vi være tilbake på Turtagrø, og siden vi skal opp litt over 700 høydemeter, fra plassen vi er på nå, før vi begynner på en ny dal, vil vi dele opp den biten. Så i dag går vi opp til nesten 1300 m, så blir ikke morgendagen så lang, siden vi skal kjøre i seks timer også. Rundt kl. 13 er vi i gang, og to timer senere setter vi fra oss sekkene ved nok en super plass, med utsikt over hele Jervvassdalen, Gjertvassbreen og Styggedalsbreen. Tilhørende tinder ser vi ikke grunnet tåke. Det begynner å blåse litt opp og regne litt, så vi forbereder oss på både regn og stiv kuling denne natten. Heldigvis forholder det seg stille, bare litt småregn av og til.

Dag 8
Siste etappe, og siste dag i fjellet. Regnet forblir fraværende, så det blir en super fottur over den siste dalen, og inn i velkjente trakter mot Turtagrø. Denne uken har vært fantastisk med mye vær og masse inntrykk. To toppturer har det også blitt, og vi har sovet i telt på over 2000 m. Det kunne ikke blitt bedre. Turen til bilen går bedre enn forventet, og etter tre timer og førti minutter er vi fremme. Siste delen pleier alltid å være litt lang, og det er intet unntak her. Svette sko og klær rives av, og erstattes av litt mer siviliserte klær. Vi kjører tilbake over Sognefjellet, og får med oss siste glimt av de vakre fjellene vi har vært en del av i åtte dager. En lang og vidunderlig tur er over for denne gangen, og vi ser bare frem til neste gang vi skal ut å fjellrangle.

Takk for turen, kjæresten min.

PS! Bilder ligger under Fjellferie1_2016