11. jul, 2016

Trillende fjellsko

Man skulle tro at vi burde være lei av å kjøre E6 nordover nå. Vi snakket om det på veien, men greia er at vi vet så godt hva som vil møte oss når vi passerer Lillehammer, og nærmer oss Ringebu. Da dukker nemlig dette opp som vi har blitt så glade i, de majestetiske fjellene.

Veien bukter seg langs den strie elven, Sjoa. Stemningen i bilen er spent da vi passerer Dombås, og vender snuta nordover mot Åndalsnes, en vei ingen av oss har kjørt før. Solen skinner, og alt er helt perfekt. Vent … Hva er det vi ser litt lenger bort … En vegg av grå striper er på vei mot oss. Det begynner å blåse opp, og idyllen forsvinner sakte, men sikkert. Veggen treffer oss hardt, og vindusviskerne på bilen jobber febrilsk for å få unna de store regndråpene som dunker ned på ruta. Hjelpes. Fortsetter dette, kan det bli en interessant natt i telt. Rundt 15 minutter hamrer det ned, så forsvinner det like fort som det kom. Solen titter frem igjen, og idyllen er tilbake. Vi puster lettet ut.

Fjellene rundt oss begynner å bli villere, og dalene smalere. Med ett ser vi noen grå kolosser foran oss, som går nesten rett fra veien og rett opp i det blå. Det er det råeste vi noen gang har sett. «Dette må være Trollveggen», sier jeg. Og jammen har jeg ikke rett. De bratte veggene og de spisse toppene, nikker til oss der de strekker seg stolte til værs. Rart å tenke på at noen faktisk frivillig hiver seg utfor denne kolossen. Vi snur oss rundt, og får øye på en artig topp på den andre siden. Denne ser kjent ut, så vi kaster oss over Norgeskartet, og – ja, denne har vi hørt om, Romsdalshorn. En vakker topp, og den mest kjente i Romsdalsalpene. Enda et sted som må utforskes en gang. Vi svinger inn på veien mot Trollstigen, og sitter bare og gaper over de bratte veggene som fortoner seg fremfor oss. Og der … I enden av dalen ser vi den velkjente veien, som snor seg som en orm oppover fjellsiden, Trollstigen. Klokken nærmer seg åtte på kvelden, så vi er nesten alene på denne flotte veistrekningen. Fido jobber seg sakte oppover svingene. Jeg knipser ivrig i vei, og legger merke til tre høye topper til høyre for stigen. Etter litt undersøkelse, finner jeg ut av at de heter Bispen, Kongen og Dronningen. Artige navn. Vi kommer på toppen, og setter fra oss bilen på parkeringsplassen ved servicesenteret. Vi er tross alt turister i vårt eget land denne helgen, så de obligatoriske bildene må vi ha. Men helt vanlige turister er vi nå ikke. Bak i bilen ligger to store sekker, som venter på å bli tatt i bruk. Fjellstøvlene er utålmodige, og blir overlykkelige da vi tar de ut, putter føttene nedi og knyter snørene. Joda, bildene skal tas, men etterpå setter vi nesa oppover i fjellet, på søken etter ett flott sted vi kan telte for natten. Noen japanske turistene i den ene bussen som står der, smiler bredt mot oss, da vi tasser avgårde mot stien. Det er dette vi har sett frem til. Bare oss og fjellene.

Stien går bratt oppover, og et lite stykke er det satt opp kjetting, som vi kan holde oss i. Lite å trå på, og ganske bratt ned, så vi skjønner hvorfor det er satt opp. Da vi kommer opp til den første store varden, ser vi at stien fortsetter rett frem, oppover, og innover i en dal. Vi vil ha best mulig utsikt, både nedover mot Trollstigen, og innover i motsatt dal. Så vi begynner å klatre opp til høyre for stien. Vi har sett for oss en kolle. Det blir tre kvarter med pusting og pesing. Men det er verdt det. Utsikten vi har fra dette stedet, er bedre enn vi hadde forventet oss. Vi ser helt ned til Åndalsnes. Solnedgangen tar nesten pusten fra oss, der vi sitter og nyter siste rest av kvelden. Det begynner å blåse opp litt, og fra dalen bak oss, ser vi en ny vegg med grå striper sige mot oss. Vi ser på hverandre og smiler. Natten kan bli ganske så våt. Regnet hamrer ned, og vi forter oss inn i teltet. Her er det tørt og godt, og etter et slag Yatzy, som Trond vinner, legger vi oss til for å sove. Trommingen på teltduken overdøver fossen på den andre siden, og vi blir dysset i søvn.

Tåken har fylt dalene denne morgenen, så vi pakker fort sammen, og begynner nedturen til bilen. Siden vi ikke fulgte noen sti opp, tror vi det blir vanskelig å finne frem til kjettingstien, for den måtte vi finne, eller så kommer vi ikke ned. GPSen i hodene våre styrer oss til den store varden uten problemer, så vi kommer oss trygt ned til turistsenteret. Klokken er halv ni på morgenen, og allerede er det en del turister der, som prøver å se noe i den tykke tåken. De ser på oss der vi kommer ned fjellet, med de store sekkene våre. «Gale nordmenn», tenker de nok, og noen tar til og med bilde av oss, litt sånn diskré ;-)

Tilbake i bilen, setter vi nesen innover dalen, til neste mål; Geiranger. Frokosten nytes på et nydelig sted langs veien, med nystekt brød, kaffe og te. Vi kjører videre, og stopper ved noe som heter Gudbrandsjuvet. Artig å se, så vi knipser litt bilder, og kjører videre mot fjorden. På veien dukker det opp jordbærboder, og er det noe som er namme nam, så er det de store røde, saftige klumpene. Vi kjøper en kurv Valldal-bær, og det må være noen av de deiligste bærene vi noen gang har smakt. «Vi må ta ut mer penger. Må ha mer bær!!!!!», sier Trond litt vill i blikket. Her er vi enige. Før vi tar ferge over til Eidsdal, tar vi ut litt kontanter, som KUN skal brukes til det røde gullet. Og på kaien kommer det tre hyggelige ungdommer som har hver sin kasse med disse herlighetene. Vi kjøper to kurver, og kaster oss grådige over dem.  Turen over Norddalsfjorden er deilig. Været er bra, og vi nyter hverandre, fjellene - og jordbærene. Fido tar tak i neste dal, og ikke lenge etter vi kjører av fergen, dukker et kjent utsyn opp. Vi er på toppen av Ørnevegen, og ser ned mot Geirangerfjorden. I nærheten her vil vi sette opp teltet, og ser ut en kolle på den andre siden av veien. Vi tar bare med oss teltet, i tilfelle vi ikke finner noe, og må prøve et annet sted. Vi følger en sti oppover i fjellet, går av den og bakser oss gjennom lyng, og trær og opp til kollen. Gleden stiger da vi ser at dette blir en vel så fin overnatting som sist. Med utsikt innover hele Geiranger og med fjell på alle kanter, setter vi opp teltet. «Bedre utsikt er det vanskelig å få», tenker vi. Fornøyde tasser vi ned til bilen igjen, og kjører nedover Ørnevegen. Nå var det å få unnagjort det obligatoriske på slike turer. Stoppe i Ørnesvingen – sammen med blant annet tre busser, to bobiler og ørten biler – og knipse bilder. Da var det unnagjort, og ferden går videre nedover til 1 m.o.h. Det ligger to store cruiseskip ankret opp i fjorden, så det er ganske mange mennesker på dette lille stedet. Vi finner en parkeringsplass, og tenker vi kanskje skal være med på en båttur ut i fjorden. Se de syv søstre og sånn. Men inne på billettkontoret hersker det en smule kaos fra utålmodige turister, så vi dropper det denne gangen. Båten går ikke før om en time uansett. Så vi tasser ut igjen i mylderet av japanere, tyskere, italienere og nordmenn. Vi vil egentlig bare tilbake til vår nydelige plass oppe i fjellet, slik at vi kan nyte kaoset på avstand. Så vi gjør det, etter å ha tatt bilder av Geiranger Hotell og cruiseskipene.

Vel oppe på parkeringen, pakker vi sekkene igjen, tar på oss fjellstøvlene og tasser opp stien fra veien. Det begynner å dryppe litt, og etter fem minutter bøtter det ned. Tåken legger seg som et teppe over fjorden og dalen, og vi er glad vi ikke tok den båtturen allikevel. Det blir en tung tur opp til teltet med tunge sekker, og søkkvåte klær. Regnet detter ned i fem-seks timer, så vi koser oss inne i teltet med stekt biff, fullkornris og brokkoli på primusen. Spiller Yatzy og leser gjør vi også. Utpå kvelden gir regnet seg, og tåken letter. Igjen har vi den magiske utsikten. Solen titter frem, og det blir en deilig kveld. Med kanonskudd og «tut-tut» fra båtene, forsvinner de stille ut fjorden, og kaoset stilner for natten. Det gjør det snart 850 meter høyere på en kolle i fjellet også.

Sol, sol, sol. Strålene strømmer inn i teltet. Den perfekte måten å våkne på. Pakkingen går lett, og vi går i søkkvåt lyng og gress ned til bilen. Godt å ha tørre klær i bilen da. Vi vil bruke lang tid over fjellet, derfor starter vi tidlig. Så triller bilen atter en gang nedover Ørnevegen, og kommer til en folketom Ørnesving. Det må vi utnytte, så vi spretter ut og knipser masse bilder. Nede i bånn ser vi et hav av busser, som venter på turistene fra skipene. Må være minst 20 av dem. Vi tar av oss hatten for disse sjåførene som klarer å manøvrere disse beistene oppover fjellsidene. Så begynner vi å stige igjen. Geiranger blir mindre og mindre, og fjellene større og større. Veien vi kjører på ble laget mellom 1882 og 1889, og hvordan de i det hele tatt klarte å lage dette på den tiden, er et under. Med ett dukker det opp et skilt, Dalsnibba 5 km. «Det er ikke mulig», sier vi i kor, og ser på hverandre. Vi har hørt om denne toppen, og sett bilder av denne toppen. Og hadde vi hatt bedre tid, hadde vi nok hatt lyst til å gå opp til denne toppen. Men at vi skulle få lov til å kjøre opp, var en artig overraskelse vi ikke lot oss be to ganger om. Vi betaler 120 kroner til mannen i bua, og kjører oppover. 5 km stigning med bil … Hadde tatt en stund å gå opp der på bena. Anbefaler alle som skal til dette området en gang, og ta seg tid til å kjøre opp. Det var helt fantastisk med 360 graders utsikt.

Nok en tur er over, og vi blir alltid litt triste når vi kjører ned fra fjellet. Men vi vet jo at det ikke er lenge til neste tur J Bilder i albumet Reinheim2016.