5. jun, 2016

Vår luftigste og heftigste tur til nå

Ja, du leste riktig! Men la oss ta alt fra begynnelsen. Fredag 3. juni kjørte vi igjen mot Fagernes og Valdresflye. Vi gledet oss til å se hvor høye brøytekanter det var på Flye, men til vår store overraskelse var det faktisk ikke så mye. Rundt 2 meter lavere enn juli i fjor... Veldig bra for oss fotfjellfolk! Vi parkerte langs veien, før innkjøringen til Gjendesheim, tok på oss sekk, turtøy og fjellsko, og tasset avgårde mot Leirungsdalen. Som vi har erfart før, så pleier det å være ganske vått rett etter snøsmelting, og det var ikke noen unntak her. Var det ikke snø, var det gjørmedammer, myrer og oversvømmede stier. Men vi hadde gode sko, så vi vasset over uten problemer. Vi begynte ganske sent fredag, så vi håpet vi ville komme litt inn og opp i dalen. Det klarte vi, og etter noen timers strabiøs unnvikelse av altfor mye snø, kunne vi parkere teltet på en liten topp, rett under oppgangen til turen lørdag. Det var helt perfekt. Med utsikt til Besshøe (2258), Besseggen (1743), Knutshøe (1517), Sikkilsdalshøa (1778), Heimdalshøe (1843) og Valdresflye, kunne det faktisk ikke bli bedre. Teltet var på plass, og vi kunne sette i gang med middagen. En nydelig Pasta Provence til fruen, og en deilig og passende viltgryte til herren. Real Turmat er enkelt og veldig godt :-) Etterpå gikk vi en liten aftenstur, så bar det til sengs. Vi planla å sette i gang oppstigningen tidlig lørdag, så vi kunne bruke hele dagen.

Vi våknet til en lys og herlig dag, og var i gang med havregrynsfrokost rett over kl. 07. Deilig start, og mye næring. Vi visste at turen kunne bli ganske tøff, men at det skulle bli som det ble, hadde vi aldri trodd. Vi begynte å gå oppover fra teltet, Steinflybakkan, en bratt skråning, med ganske mye snø. De fleste stedene kunne vi fint gå opp på snøen, men datt igjennom til låret noen ganger. På toppen, kunne vi se hele runden vi skulle gå. Det rant en stor elv vi måtte over, men foreløpig var det ikke så mye vann der, vi slapp å vade ;-) Vi hoppet lett fra stein til stein over til den andre siden. Det første fjellet vi skulle opp innebar ganske lett klatring. Flott sted, med mange huler og fine sitteplasser, og fantastisk utsikt til Rondane, og de majestetiske fjellene der. Målet var toppen av Bukkehåmåren (1910). Det ble brattere og brattere, og vi måtte klatre mer for å komme dit vi skulle. Utrolig morsomt! På toppen kunne vi se innover halve Jotunheimen, og dens store breer og spisse tinder. Et fantastisk syn, så da satte vi oss liksågodt ned og lagde lunsj, nystekt brød med deilig pålegg.

Klar for neste topp. Vi måtte ned igjen et stykke for å begynne stigningen opp Kvassryggen, og til en topp på 2071 m. Her måtte vi over endel snø, men det gikk veldig fint. Det var heller ikke så bratt som det andre fjellet, så vi kom opp til toppen uten problemer. Herfra kunne vi se helt til Hurrungane, og Norges tredje høyeste topp, Store Skagastølstind (2405).

Så begynte moroa... Det er her det luftige og heftige kommer inn! Neste etappe, til toppen av Høgdebrotet (2226), gikk over en egg, som hadde bratte stup på begge sider. Jeg så allerede at toppen av denne eggen kunne bli en utfordring, men vi bestemte oss for å gjøre et forsøk. Første delen gikk veldig bra, med grei klatring. Deretter ble eggen smalere, og utfordringene større. Her gjaldt det å holde seg godt fast. Det virket som at fjellet var laget til klatring, for de fleste stedene var det flotte tak i steinene til å holde seg fast i. Dette var faktisk veldig gøy, selv om vi gikk litt utenfor komforsonen vår. Da vi hadde karret oss opp til den siste delen, kom den hindringen som jeg var redd for at kunne bli et problem. En rundt 55 graders snødekt bakke, med et lite overheng av fjell som skulle forseres tilslutt... Trond prøvde å få feste på snøen, men endte opp med skli på hvert steg. Så her stoppet turen vår, dessverre. Vi hadde såååååååå lyst å komme på toppen, og vi var bare cirka 40 høydemeter fra den, men uten rett utstyr (som vi ikke hadde), var det ikke forsvarlig å fortsette. Vi prøvde å se etter andre steder vi kunne komme opp, men alt innebar ganske heavy klatring. Og med de bratte stupene rett ned, ville det bli vanskelig. Sånn er det noen ganger, og vi var såpass tidlig på i sesongen, at vi faktisk regnet med at snøen kunne bli et lite problem. Men som det heter " Det er ingen skam å snu". Vi fikk tatt masse rå bilder før vi begynte den stabasiøse klatringen ned igjen. Her ble det mye skliing, henging, et ublitt møte med en stor stein (endte med et oppskrapet lår), men igjen veldig moro. Og tungt. Vi brukte myyyyye energi og konsentrasjon til denne vel 100 høydemeter opp- og nedstigningen.

Vel nede på 2071-toppen, møtte vi på en unggutt, kanskje rundt 19-20 år. Han var også på vei opp til Høgdebrotet, men trodde kanskje ikke han klarte å komme opp. Han hadde noe riktigere utstyr enn oss, og klarte jammen å forsere den siste delen, med noe slit, adrenalin og ungt mot. Jeg er imponert, men han innrømmet da vi traff på han lenger nede, at det hadde pumpet godt i hjertepumpa da han var på vei opp. Hadde han ikke hatt det utstyret han hadde, ville han ikke greid det. Og med bare seg selv å tenke på, er det utrolig hvor langt man kan gå for å få det til. Fantastisk bragd!

Vi brukte nesten like lang tid ned dette fjellet som opp, for vi måtte klatre like mye. Og igjen ble vi overrasket over hvor lang turen egentlig var. Når vi går oppover på turene våre, står bare målet i hodet vårt, og vi tenker ikke over hvor langt vi egentlig går. Det er først når vi er på vei nedover igjen, vi blir minnet på det. Ganske artig egentlig! Da vi kom ned til teltet, hadde vi vært på tur i 11 timer, fra 08-19. Det skal sies at vi hadde skyfri himmel, så og si ingen vind, og over 20 grader hele dagen. Turdagen kunne ikke vært bedre.

Kveldens middag, var mørbrad med brokkoli og byggris. Biffen smeltet på tungen og brokkolien og risen hadde aldri smakt bedre. Et herremåltid i et fantastisk landskap. Etterpå jekket vi opp en eplecider og en øl, og nøt solen som svømte gjennom dalen. Vi spilte litt yatzy, og bestemte oss bare for å legge oss ned å hvile litt etterpå. Det endte med at vi sovnet, og bråvåknet rundt halv ett på natten. Halvkrøket og surrete, veltet vi oss ut av teltet, pusset tenner og gjorde ting som bør gjøres før en lang natt.

Lyset flommet inn i teltet, søndag morgen kl. 06. "Prøve å sove litt til", sa jeg til meg selv, men det var helt umulig. Vindstille og like nydelig vær som dagen før, kunne vi ikke ligge inne i teltet mer. Så vi flyttet madrassene ut, og la oss der istedet. Herrrrrrrrrlig! Frokosten i dag ble stekt bacon og stekt brød. Deilig. Vi ble liggende på madrassene til rundt halv elleve. Det var så deilig, og ingen av oss ville egentlig begynne å pakke for å gå ned til bilen igjen. Hadde det ikke vært bedre å vært her et par dager til? Men sånn er det. Det er alltid en start og en slutt på slike turer. Ferdigpakket og klar for tilbaketuren, var det igjen å vasse i snø, gjørme, myr og oversvømmet sti. Turen er ferdig, og vi er lykkelige for at vi valgte nettopp denne. Så mange forskjellige landskap. Alt fra karrige oppstigninger til svaberglignende fjell, gjorde denne turen unik og flott. Ha en fortsatt fin søndag kveld!