8. mai, 2016

Sommersolen på fjellski

Det er himmelspretten, og værmeldingen melder den første sommerhelgen, med sinnsyk varme. Alle på jobben gleder seg til å nyte solen og varmen i solveggen, enten hjemme eller på kafe i Oslo. Og hva gjør vi? Joda, vi pakker sekken med ulltøy, sovepose, telt og primus, fester fjellskiene på taket av bilen, og fiser oppover til Mysusæter, Rondane. Vi vil få med oss siste skitur for sesongen, og den nydeligste tiden på vinterfjellet. Planen var at vi skulle gå til Rondvassbu, men slo fort fra oss det. Vi hadde jo med oss telt, og kunne sette det opp hvor som helst. Så vi kortet ned innfarten med fem kilometer og to timer. Og det angret vi ikke på... Utsikten vi fikk fra teltplassen var bare helt fantastisk. I nord hadde vi fem av de ti 2000-toppene som er Rondane, i sør hadde vi den sørlige, litt viddeaktige delen av heimen, og i vest hadde vi de fantastiske fjellene Besshøe, Nautgardstind og Glittertind. Heimdalsmuen så vi også, så det var jo bare servert på et fat. Vi kunne ikke fått en bedre plass. Vinden økte litt etter at teltet var satt opp, men det var ikke i nærheten av hva vi hadde opplevd på Memrubu i påsken. Rundt 7 m/s går veldig bra.

Etter vi hadde spist middag, kost oss med en kopp kaffe og kakao, og litt sjokolade, kledde vi på oss, og gikk en liten aftenstur på ski. Vinden hadde begynt å gi seg litt, og det var en vidunderlig kveld med solnedgang over Jotunheimen, som farget fjellene rosa og blå. En riktig så god start på helgen, synes vi. Vinden forsvant helt etterhvert, men da vi skulle til å sove, begynte fuglelivet for fullt. Det var et spetakkel uten like, skulle nesten tro at nå var festen i gang ;-) Vi kjente igjen lyden til rypene, men det var noen andre lyder vi ikke dro kjensel på. Og med frykt for å skremme dem, lå vi helt musestille, og lyttet smilende til koret. Det er jo tross alt vår ;-)

Neste dag var det like vindstille, og det var varmt og godt. I dag hadde vi tenkt å gå til en topp som heter Simlepiggen, og trodde vi var på rett vei opp. Etter noen timer, og med svetten rennende nedover ryggen, kom vi opp til toppen. Derfra så vi bort på en annen topp, som var høyere enn den vi var på, så da skjønte vi fort at vi hadde gått feil. Men da vi sjekket ut hvor vi skulle gått, hadde det blitt en dobbelt så lang tur enn den vi var på i dag. Og vi hadde faktisk ikke fått så god utsikt som vi fikk fra den toppen vi endte på. Alt i alt, veldig fornøyde.

På vei ned fra toppen, hadde vi solen rett mot oss. Den skinte på snøen slik at vi ikke hadde sjans til å se hvordan terrenget var. Det var veldig guffent, for noen steder var det ganske så bratt. Vi snek oss nedover (så godt det lot seg gjøre), og det knaket og braket under oss. Vinteren var på hell i denne flotte heimen. Vi sank også ofte ned til knærne, selv med ski på bena.

Etter fem timer, og 600 høydemetere tilbakelagt, var vi tilbake ved teltet. Solen skinte og det var fortsatt vindstille. Herlig dag. Etter middagen ble det en liten miniaftenstur, og det var igjen en utrolig kul solnedgang over Jotunheimen. Kvelden var litt kaldere en dagen før, og vi hadde rundt fem grader i teltet. Etterhvert seg vi inn i drømmenes verden, til et kor av hekkende fjellfugler.

Solen var fremme, og gradene høyere da vi våknet denne morgenen. Vi hadde bestemt oss for å gå på tur tidligere i dag, på grunn av at snøen begynte å bli råtten. Så rett før kl. 09, var vi i gang. Toppen vi hadde sett for oss i dag, lå rett bak der vi teltet, trodde vi... Vi blir alltid overrasket over hvor lange avstander det er i fjellet når man tasser slik rundt på fjellski. Det er ingen oppkjørte løyper du følger. Man bare tar på seg skiene, og går mot der du ønsker å komme. Og det artigste er at jo "nærmere" du kommer toppene, jo lenger unna ser det ut som de er... Igjen slet vi med at vi sank endel, og det gjorde at vi bestemte oss for at etter denne lille turen, skulle vi pakke sammen tingene våre og gå ned til bilen. Føret ville bare bli verre utover, noe vi merket godt. Men vi fikk en fin tre-timers tur før vi begynte å pakke. 

Med rundt 19 kilo på ryggen ned mot bilen, slet vi veldig med føret. Vi møtte på noen folk som var på vei opp, men de fleste snudde og gikk nedover igjen. Men vi nøt det fullt ut allikevel. Solen sto på for fullt, fjellene sto og nikket til oss i all sin prakt, og vi angret ikke et sekund på at vi hadde valgt å bruke denne helgen her oppe. Dette skal bli en tradisjon!