27. mar, 2016

På ski uten snø

Vi satte snuta nordover, denne gangen riktig vei siden Valdresflye fortsatt er stengt. Bilen var igjen pakket med to store sekker, på 18 og 20 kilo, og ski. Gleden var stor for å kjøre opp til vår fantastiske fjellheim. På Ringebu stoppet vi for å lette litt på trykket, og hvem ser jeg komme inn på bensinstasjonen... Mitt store idol Cecilie Skog med mannen Aleksander Gamme. Men turte jeg å gå bort? Nope! Nok om det. To og en halv time senere, kjørte vi inn på Gjendesheim. Ved frokostbordet hadde jeg vært inne på webkameraet over dette stedet, og sett at det var fryktelig lite snø på Gjende. Så jeg ringte dem, og spurte hvordan føret var. Jo, det var litt hardt, fikk vi høre. Og med litt hardt, mente han ren IS!

Vi tok på oss ski og sekk, og fant ut at det gikk egentlig ganske greit å stake seg bortover på isen. Det gikk faktisk ganske fort, så tenkte at dette skulle gå bra. Til det begynte å blåse... Å gå med glatte ski på is i motvind, er ikke å anbefale. For at vi i det hele tatt skulle komme oss fremover, måtte vi ta på fellene. Det hjalp litt, men fy så tungt. Etter tre timer, som vi ikke trodde våre egne øyne at vi hadde brukt, kunne vi svinge inn på Memrubu for en pust i bakken. Så var det å finne en fin teltplass, litt i le...

Vi fikk satt opp teltet ved foten av Bukkelæret, og Trond var utrolig flink til å feste teltet godt. Det begynte å bli sent, og det blåste enda mer opp. Da var det bare å komme seg inn i teltet, begynne på middagen, og rett og slett kose oss! Maten smakte, litt dessert ble det også, i form av Kvikk lunsj, og et slag Yatzy eller to ble det og. Natten kom smygende, og det kom vinden også. Vi la oss i god tro at det ikke skulle blåse så mye mer enn det allerede gjorde, men der tok vi feil. Tipper at vindkastene var opp i 8-9 m/s, så det ble ikke veeeeeeldig mye søvn.

Med tanke på overskriften til dette innlegget, var det nettopp det denne turen endte med. Vi hadde jo planlagt en fin rundttur opp Memurudalen, men til vår store overraskelse var det fryktelig lite snø. Og den snøen som var, var steinhard... Så fredag, tok vi på oss skoene, pakket rumpetaskene våre, og gikk opp mot Surtningssua på bena. Vi ville opp på den toppen, men igjen lærte vi at alt går ikke alltid etter planen. Vinden ulte, og vi hadde ikke sjans til å komme oss opp. Vi fikk høre senere, at det var noen dagen før som prøvde også, men måtte snu. Sånn er det å ferdes i høyfjellet. Men vi fikk en super tur uansett, og kom såpass høyt opp at vi fikk orkesterplass foran det vakre fjellet. Solen kjempet sin vei gjennom skyene, så vi nøt virkelig påskefjellet noen timer. Etter endt tur, nøt vi en kald drikke i solen utenfor Memrubu.

Kvelden kom, og vi lå igjen i teltet, lagde middag, nøt dessert, og spilte både kort, Yatzy og 10000. Ikke så enkelt å sitte ute, når vinden uler rundt ørene. Det var en nydelig kveld, skyfritt og litt kjølig. Når mørket seg på, kledde vi godt på oss, og gikk ut i vinden for å se på stjernene. Det var VAKKERT!!! Blir en fin natt, tenkte vi, og la oss, etter å ha sjekket barduner, og strammet litt ekstra.

I løpet av denne natten, var vi glad for at Trond hadde gjort en sånn supert jobb med barduneringen. Klokken to begynte det. Klokken halv fire, økte vinden, og kvart over fem økte det til noen av de sterkeste kastene jeg har vært borti. Rundt 15-16 m/s, hører man godt ;-) Selvom man ligger trygt inne i teltet, så går tankene, og søvnen uteblir. Vi hadde tenkt å ligge i telt til søndag, men heldigvis sjekket vi værmeldingen, og natt til søndag skulle bli enda værre. Så da bestemte vi oss for å pakke sammen og reise hjem en dag før. Og vi begynte å grue oss litt til å pakke ned teltet i stiv kuling. Så vi planla hvordan vi skulle gjøre alt, og samarbeidet gikk veldig bra. Etter en halv time, var vi ferdig med å pakke alt, bortsett fra teltet, og det var helt utrolig det som skjedde. Vinden løyet, helt, så vi fikk pakket teltet helt uten problemer. Det virket som at herr Jotunheimen sa til oss: "Takk for besøket, dette er gaven fra meg".

Da vi var ferdig pakket og skulle begynne på isturen tilbake til Gjendesheim, begynte det å blåse igjen. Og selvsagt hadde vinden snudd, akkurat den dagen, så den blåste rett i mot oss. Med torsdagens strabaser tett i minnet, tok vi av oss skiene, festet de på sekken, og tok på oss stegjernene. Utrolig kult å gå bortover isen uten å skli, men veldig tungt etterhvert. Turen tok nesten fire timer i motvind, og uten noe sted å kunne sette seg ned for en hvil. Men vi nådde bilen tilslutt, lykkelige slitne over nok en flott tur i denne magiske fjellheimen.