17. jan, 2016

Lykkelig til fjells

Vi sto opp kl. 05 lørdag morgen, spiste, pakket resten, og kjørte avgårde rett over kl. 06. Jeg måtte kjøre, siden dette var tvang, og han var trøtt. Ja, ja. Ei lykkelig berte sang seg gjennom fire og en halv times kjøretur. Det skal sies at herren i bilen, begynte å våkne til da vi begynte å se fjell. En nydelig soloppgang farget fjellene, og en skyfri himmel rosa. Rett før Otta dukket skiltet til Mysusæter opp, og klatringen opp til fjellet begynte. Det som møtte oss oppover de bratte, svingete veiene, var ubeskrivelig. De høyeste fjellene i Rondane lyste et sekund mot oss, og vi visste da at dette ville bli den beste skituren vi hadde hatt. Så i bilen satt det ikke bare én lykkelig person. Nå var det to! 

Vi parkerte bilen, tok på oss turtøy og fjellski, og tasset avgårde. Fredag kjøpte jeg noen ting som var til turen, men det aller beste jeg kjøpte, var en frelser til alle skiturer til fjells. Skifeller! Det er noe av det kuleste jeg har vært med på. Man limer de under skiene, og rett og slett går rett opp en bakke, uten å skli bakover... Og man trenger ikke å bruke masse tid på å smøre skiene, eller feilsmøre. Vår tur gikk oppover i en mil, så et lykkens kjøp.

Etter to kilometer i et meget koselig hytteområde, åpenbarte fjellene våre seg. Vi trodde ikke i vår villeste fantasi at vi skulle få se de så fort. Men der lå de, rett foran oss, og det skulle være utsikten vår de neste åtte kilometerne. Vindstille, skyfritt, minus 16 grader. Perfekte forhold. Vi gikk og ojet og ooohet oss i tre timer, for plutselig bare på minuttet fikk føle værendringen som fjellet er så kjent for. Fra ingen steder, begynte det å blåse veldig. Vi frøs ikke, takk og lov, men det var ganske tungt å gå på ski i kraftig motvind. Og ikke for å nevne, ganske kaldt for ansiktet. Vi snørte sammen alt som kunne snøres, og etter en time kunne vi banke av oss snøen å gå inn i en god og varm hytte... Trodde vi... Et ungt par hadde kommet før oss, men de hadde bare vært der i rundt tjue minutter. Så hytta var ISKALD!

Brrrrr... Vi satt inne med alt yttertøy, og sko på. Det tok en stund før hytta ble grei å være i. Men det var et meget hyggelig par vi skulle dele hytta med, Tine og Jonathan. Vi skravlet og lo, spilte yatzy, spiste, og skravlet og lo litt mer. Vinden ulte utenfor. Den hadde økt i styrke. Månen skinte fra skyfri og klar himmel, og stjernene blunket til oss. Utrolig at det kan være så vakkert, og samtidig så utrivelig.

Rundt kl. 22, var vi helt skutt. Sengen lokket veldig, så vi begynte å gjøre oss klar for natten. Trond og jeg hadde valgt et rom med utsikt. Og plutselig ser vi lys i det fjerne. Det er en hodelykt, og den virrer veldig. "Hei, det kommer en skigåer hit... I dette været!" Vi var ganske oppskjørtet, og klarte selvsagt ikke å slå oss helt til ro før denne personen kom. Det var Trond som snakket med han, en utenlandsk fyr som bare var ute på tur, og skulle ikke sove der. Skulle visst videre til en annen hytte. Vi tilbød han å sove på hytta, siden det var så ekkelt vær, men han skulle videre. Galning, tenkte vi, men kunne selvsagt ikke bestemme hva han skulle gjøre. Han kom inn 22.47, og gikk igjen rundt 23.30.

Utpå natten, stilnet vinden. Da vi sto opp 07.43, var det et fantastisk vær. Vindstille, og vi bestemte oss for å spise frokost fort, pakke sakene, og komme oss ut. Vi så forresten kompisen vår fra kvelden før, gå forbi hytta. Godt å vite at det hadde gått bra med han. Kvart over ni var vi på vei tilbake til Mysusæter. Igjen opplevde vi fjellets lune sinn, og det begynte å blåse opp. Snøskyene kom faretruende bak oss. Vi tok opp kompasset, så vi kunne peile inn hvor vi skulle gå. Etter ca. en time, sluttet det pluselig å blåse, og snøskyene trakk seg tilbake. Fjellet er fantastisk! Ikke rart vi elsker det. Da var det bare å følge kvistingen, nyte fjellet, og gå sakte tilbake til bilen.