27. okt, 2015

Turen som begynte bra, men endte dårlig...

Juli 2015: Ukesturen vår skulle denne gangen legges til vakre Jotunheimen. Jeg hadde planlagt en ganske god runde, som vi skulle bruke god tid på, rundt syv dager. Memurubu - Russvatnet - Glitterheim - Glittertind - Glitterheim - Spiterstulen (eller litt forbi) - Hellerfossen (Storådalen) - Memurubu (over Bukkelægret) - Gjendesheim (over Besseggen).

Turen ble ikke helt som vi hadde planlagt... Men vi ble en erfaring rikere! Et lite tips: Når værmeldingen melder oversvømmelse i fjellet, så lytt til det. Vi trodde det ikke var noe problem å tasse avgårde, selvom det var meldt mye vann overalt. At det var mye snø igjen i fjellet visste vi også forsåvidt, men at det var sååååååååå mye, ante vi ikke. Vel, de tre første dagene våre var magiske, så at vi måtte vasse litt i snø noen ganger, gjorde ingenting. Vi kom oss helskinnet fra Memrubu og til Glitterheim, og hadde en herlig tur opp på Glittertind (2464 m.o.h) i solskinn og vindstille. På kvelden målte gradene 29, og vi koste oss masse. Så kom skyene... De bygde seg opp, mer og mer, og det begynte å blåse kraftig. Men mye vær hadde vi vært borte i før, så det gjorde ingenting. Ble ikke mye søvn den natten, forresten, for det regnet sidelengs, og vi lurte på noen ganger om teltet ville holde. Men det gjorde det, selvfølgelig!!!

Så var det overgangen til Spiterstulen. Regnet høljet ned, men igjen, sånn er været i fjellet. Så dette var vi vandt til. Vi tullet litt med oversvømt sti, og hahahahahaha, uten å vite hva som ventet oss. Vel oppe på platået vi skulle følge over til Spiterstulen, startet turen som til nå er den verste vi har hatt... Platået, og dalen, som vi skulle gå, var en evig snøslette. Tåken hang tungt, så vi så ikke langt foran oss. Snøslusj opp til knærne, og vann under som gikk over skoene. Tre og en halv time gikk vi sånn, og det er søren ikke enkelt å gå med halve Mjøsa oppi skoene.

Vel over snøhelvete, jublet vi og fikk igjen godt mot for den videre turen. Plutselig dukket det opp en stri, stor elv - må ha vært 30 m bred. "Å så fin elv", sa vi, helt til vi skjønte med gru at vi skulle over på den andre siden. Da skjønte vi hva oversvømmelse i fjellet betydde. Dette var noe vi IKKE hadde gjort før. Joda, vi har trippet over bekker/elver før, men denne gangen betydde det å jumpe uti, med vann til livet... Skrekk og gru. Vi hadde ikke noe valg, så det var bare å hoppe i det. Med kraftig strøm, endte jeg under med sekken en gang, og det var ikke moro. Så min kjære og jeg endte med å leie hverandre, og det gjorde alt så mye bedre. Så vi klarte dette også! Vår første vading. På neste tur, tar vi med tau, og noen lette sandaler som sitter godt på bena. Da sparer du fjellstøvlene (selvom de var dyvåte fra før på denne turen...).

Det å komme ned til Spiterstulen, og få ordnet seg et rom der, var himmelsk. Spekemattallerken, sjokolade, bena på puffen i peisstuen mens du leser om vading!!!!!!!, følelsen var ubeskrivelig. Men neste dårlig nyhet var at med det utstyret vi hadde (pakket for sommertur), så var det ikke noe poeng å fortsette. Vi fikk se et webkamera-bilde over området vi skulle videre til, og det så ut som det var i januar. "Det er ikke for sent å snu" lyder en av fjellvettreglene, og det var akkurat det vi gjorde. Dagen etter tok vi bussen tilbake til Gjendesheim, og kjørte - litt skuffet - hjem. Men vi var tross alt på ferie, og vi skulle kose oss, ikke ende opp i et snøkaos. Så ukesturen ble til fem dager og fire overnattinger.

Men vi hadde tre, vidunderlige dager først, og det er det vi lever på! Og vi har blitt klokere ;-)