26. okt, 2015

Mot nye høyder på Vaset

Mai/juni 2014:
Langhelg til en hytte vi leier gjennom jobben min. Vi dro torsdag, og kom dit i god tid, slik at vi kunne gå en liten tur opp på fjellet bak hytta, Ålfjell, 1137 m.o.h. 45 minutters gange, og med utsikt mot Jotunheimen, Skarvheimen, Hemsedalsfjellet, Golsfjellet og Gaustatoppen. Mens vi var der oppe, så vi noen topper på den andre siden av dalen vi ønsket å gå fredagen. Så vi tasset ned til hytta, og forberedte morgendagens tur. Jeg hadde kjøpt kart over Vaset på lokalbutikken, og på det fant jeg ut at det var en tur med tre topper, Noseknippa, 1234 m.o.h., Svenskeknippa, 1315 m.o.h. og Grønsennknippa, 1368 m.o.h. Vi pakket sekker, og tok kvelden.

Dag 2: Vi sto ganske tidlig, for å være sikre på at vi rakk turen. Vi kjørte til Panoramavegen, og fortsatte denne gjennom en bom, og videre til en parkering ved Nøsen. Været var deilig, og vi fulgte en sti opp til første topp, Noseknippa.Ette var et enkelt og flott terreng å gå i. Det tok ikke så lang tid før vi var på neste topp, Svenskeknippa.

På vei til neste og siste topp, dukket det opp et enslig reinsdyr rett ved oss. Det var litt rart å se det ene dyret, så vi tenkte at den kanskje hadde forvillet seg bort fra flokken sin. Den var hvit og fin, og den sto en stund og tittet på oss, før den trippet lett avgårde. Flott dyr. Plutselig hørte jeg noe vanvittig kjefting nede ved bena mine. Jeg skvatt litt til, og kikket ned. Der sto det et lemen på to ben og virkelige kjeftet meg huden full. ”Sinna fyr”, sa jeg og kunne ikke annet enn å le.

Så var vi på siste topp, Grønsennknippa. Her var det fint. Vi kunne se masten på toppen vi var på i går. Og rett foran oss i retning Jotunheimen, lå det et fantastisk fjell til. ”Dit vil jeg dra i morgen”, ropte jeg til Trond og pekte. Vi kikket på kartet, og så at det var et fjell som kaltes Gilafjellet, og den høyeste toppen der het Kruk, 1582 m.o.h.

Vi satte oss ned i le ved Grønsennknippa og spiste lunsj. Nesten halvannen time satt vi og koste oss med stekt brød, deilig pålegg og varm drikke. Så pakket vi sammen og satte nesen mot bilen igjen. Vi gledet oss allerede til neste tur vi skulle ta i morgen.

Dag 3: Vi våkner tidlig, og spiser en kjapp frokost. Sekkene pakket vi i går, bortsett fra maten. Det var meldt nydelig vær hele dagen, så vi bestemte at vi ville ta middagen i fjellet i dag også. Vi kjørte mot Lehovd, og Søre Syndin. Veien fortsatt forbi Midtre Syndin til Pyttingen. Det var meningen vi skulle kjøre til enden av Gilafjellet, gå opp Nøsakampen og fortsette videre hele fjellet bort til vi kom til Kruk. Det var imidlertid umulig denne vakre soldagen. Veien var stengt pga. tæle som hadde ødelagt mesteparten av veien bortover. Så vi parkerte ved Gilastølene og gikk nord-øst siden opp. Stien begynte bra, men så ble vi stoppet av endel snø. Heldigvis gikk det fint an å gå opp på den. Og for en utsikt her. Hele veien fulgte tanngarden til Gjendealpene i Jotunheimen oss. På denne tiden visste vi ikke så mye annet om Jotunheimen enn at det var Norges største fjellheim. Vi begynte veldig i det små, også har det bare tatt helt av de siste årene...

Jo lenger opp vi kom, jo mindre snø. Store steiner tok over, og det var tidvis bratt. Igjen slet jeg med pusten. Kroppen klarte ikke samarbeide. Jeg ville oppover, kroppen min nektet. Det tok lang tid og mange pauser før vi var i skaret vest for Kruk. Da gikk det bedre. Vi småklatret opp på en topp på motsatt side av Kruk, som var 1557 m.o.h., og hadde panoramautsikt over Skarvheimen og Filefjell. Her gikk det bratt ned siden mot vest. Herlig. Vi slappet av lenge, bare lå og nøt utsikten og sola. Det var varmt denne vårdagen, så gubben gikk i bar overkropp og jeg i topp.

Så var det Kruk sin tur, vi gikk opp på sørsiden av toppen, og det var kult å komme opp, 1582 m.o.h. Tanngarden i Jotunheimen nikket fortsatt til oss. Det var på denne turen vi begynte å bli litt nysgjerrig på denne ville heimen. Men det skulle gå over et år før vi tok turen dit. Vi brukte god tid her oppe, og før vi begynte tilbaketuren tasset vi bort til en annen topp som lå sør for Kruk, 1570 m.o.h.

På veien ned fant vi en flott plass til å spise middag. Real Turmat var i sekken, og vi kokte vann på primusen. Den beste måten å tilbringe en lørdagskveld på. Vi spiste og koste oss, og da vi hadde pakket sammen alt og gått bare noen meter, stoppet vi opp. En liten flokk reinsdyr, 7 flotte dyr, gikk rett forbi oss. Vi satt musestille og bare kikket på disse dyra som spankulerte lett og ledig oppover. De spiste litt, og det så ikke ut som de hadde det noe særlig travelt. De forsvant videre opp, mens vi tok turen nedover. Vi fant igjen stien, og fortsatte videre på den. Plutselig hørte vi den flotteste trallingen, og så en liten fyr som løp mellom buskene rett foran oss. Hva var dette? Den trillet og trallet, og så fikk vi se hva det var. En staselig liten fugl fløy opp rett foran oss, og satte seg på et gjerde rett i nærheten. Jeg lirket opp kameraet, og det virket nesten som at den ønsket å bli tatt bilde av. Den rikket seg ikke av plassen, og viste frem sitt flotte blå bryst, både fra den en andre siden. Blåmeis fant vi ut at det var. Det har vi aldri sett før, og den hadde den vakreste trallingen jeg noen gang har hørt her til lands. For en super avslutning på en herlig turhelg.

Dag 4: Det er alltid trist å måtte dra hjem etter tur. Men alt hadde sin slutt. Fikk tid til en liten tur opp på Ålfjell, før vi kjørte hjem.