24. okt, 2015

Rundtur i Rondane

Juli 2013:

Etter blemmene vi gjorde i fjor, var vi bedre forberedt i år. Kart, planlegging og mer mat. Men allikevel ikke godt nok... Kartet, som jeg skryter av her, var en utskrift størrelse 20x20 cm fra ut.no, med en merket rute der vi skulle gå. Ikke visste jeg hvor langt det var mellom de forskjellige stedene, og terrenget ante jeg heller ingenting om. Du får ikke så mange detaljer fra et 20x20 cm kart over Rondane. Nytt telt hadde vi også anskaffet oss. Helsport Fjellheimen, 4-manns telt. God plass til halv pris.

Planleggingen gikk ikke lenger til enn at vi skulle gå en rundtur med start Høvringen, Per Gynt hytta, Rondvassbu, Rondslottet, Dørålseter, Høvringen. Og nå kommer det som er vanvittig flaut å skrive om... Jeg hadde aldri sett et bilde av noen fjell eller hytter i Rondane, bortsett fra ”Vinternatt i Rondane” av Harald Sohlberg. Flause 1. Hadde jeg tenkt tanken om å kanskje sjekke ut dette? Nei! Flause 2. Flause 3, og den største av alle, kommer jeg tilbake til.

Juli 2013:
Dag 1: Vi startet sent på ettermiddagen fra Høvringen, og gikk en liten sti retning Per Gynt-hytta. Vi skinte om kapp med solen der vi snodde oss opp i heimen. Det første som møter oss er en mektig ørn som sirkler over oss mens den skråler. Vinden gir ikke fra seg så mye som et lite pust. Herlig ettermiddag.

Vi synes vi gikk langt, og lenger enn langt, og det er her flause 3 kommer. Siden vi ikke hadde noe peiling på avstander, fjell eller hytter, trodde vi at vi var kommet til Rondvassbu når vi så Per Gynt hytta. Vi hadde gått forbi en slags steinhytte på veien som vi trodde var Per Gynt. At det går an! Vi satte opp teltet et stykke før hytta, så vi så aldri navnet. Når det gjelder fjellene bak, synes vi de så så høye og flotte ut, at det måtte jo være Rondslottet som lå der i fjellmassivet. Strålende fornøyde over å ha kommet så godt i gang, planla vi topptur til – akkurat Rondslottet dagen etter.

Maten var vi litt flinkere med denne gangen. 1 Real Turmat på deling, med Rett i koppen suppe til dessert. Fortsatt ikke nok, men en bedring. Havregrøt til frokost.

Dag 2: Utvilte, våkner vi til solen. Nok en nydelig dag i fjellet. Siden vi skal på dagstur til Rondslottet i dag, så spiser vi frokost, pakker en sekk med mat og drikke, og går i vei. Det falt oss ikke inn å se på noen av skiltene som sto ved Per Gynt-hytta da vi gikk over brua, for vi visste jo at vi var på Rondvassbu.

Fornøyde går vi på stien og gleder oss vanvittig til å komme oss opp på toppen av Rondane. Etter en time tar vi en pause, og vi møter et veldig hyggelig par som kommer gående motsatt vei. Vi skravlet litt med dem, og de spurte hvor vi var på vei. ”Vi skal på dagstur til Rondslottet”, sa jeg med det bredeste smilet du kunne tenke deg. ”Eeeeehhhhhh... Det blir en lang tur”, sa damen litt usikker. ”Neida, det går nok bra”, sa jeg. Da drar mannen opp et kjempekart, og jeg merker at smilet mitt synker, og jeg er ikke så høy i hatten lenger. Jeg stirrer på det fantastiske flotte kartet, og gjemmer fort bort det lille stykket av et kart jeg holder i hånden. ”Nå skal dere se”, sier mannen rolig. ”Dere er her”, og peker på et punkt som ikke ligger så langt fra Per Gynt-hytta. ”Hvis dere skal til Rondslottet, blir det fort en 14 timers tur herfra og tilbake, pluss det dere har gått til nå.” Jeg merker jeg blir varm og svett, og hjertet er på vei ut av kroppen. Vi turte ikke å si at vi trodde vi hadde vært på Rondvassbu. Paret pakket sammen kartet, og vi takket hverandre for en hyggelig prat. Vi takket mange ganger for god og nyttig hjelp.

Der og da bråsnudde vi og gikk tilbake til teltet, pakket campen sammen og gikk igjen opp stien til Rondvassbu. At det går an å ta så skrekkelig feil. Men vi var fortsatt ved godt mot, været var fint og vi koste oss masse i den flotte naturen. Etter rundt tre-fire timer rundet vi en topp, og stien begynte å ta oss nedover mot en ny dal. Og da så vi det. Fjellmassivet vi hadde drømt om. De ruvet fremfor oss, og helt bakerst lå selveste kongen og nikket til oss. ”Her er jeg”, virket det som det sa. Vi ble stående og bare måpe. Dette var noe annet, ja. For et skue! Der og da var det noe av det vakreste jeg noen gang hadde sett. Og langt der nede ved foten av fjellene, så vi en klynge med røde bygninger – Rondvassbu. Da erindret jeg at jeg hadde nok sett den klyngen før et sted. Fem timer tok det oss fra Per Gynt-hytta og hit. Endelig var vi vel mål to, og nå hadde vi litt mer peilig på avstandene her. Og tempoet med 17 kilo sekker, la vi til å være ca. 2 km i timen. Perfekt tempo for noen som ikke hadde vært på en slik tur før.

Vi måtte over endel vann før vi kom til veien inn mot Rondvassbu. Jeg var livredd for å få fjellstøvlene mine våte, så jeg sleit virkelig med å komme over. At støvlene mine faktisk var vanntette, ante jeg ingenting om. Enda en bommert, og den skulle jeg dra med en stund.

Da vi kom til veien, ønsket vi ikke å ligge i nærheten av hyttene. Så vi gikk opp på høyre side av elven, over en bru og fant en super plass ved en kulp i Illmansdalen. At fossen bråkte så vi omtrent ikke klarte å tenke klart, streifet oss ikke. Vi satte opp teltet i ganske kraftig vind, så vi styra litt. Men vi fikk det opp etter mye om og men. Middagen ble servert, og etterpå gikk Trond for å prøve fiskelykken. Etter en time kom han slukøret tilbake, ikke et eneste napp. Resten av kvelden slappet vi av ved teltet, til Trond sovnet til duringen av fossen. En innrømmelse. Jeg ELSKER å ligge i telt, men er ikke så god på å sove der. Det har jeg dratt med meg gjennom alle disse årene på tur, og til tider er det ganske slitsomt. I alle fall de dagene vi skal på topptur. Men jeg er vanvittig god til å ligge stille og slappe av, så kroppen og jeg får god hvile allikevel.

Dag 3: Vår aller første topptur, og 2000-topp. Målet er Rondslottet, Rondanes høyeste på 2178 m.o.h. Vi står opp rundt seks, og er avgårde syv. Det var vindstille, og fjellheimen solte seg i den varme sola. Ikke en sky å se. Vi fulgte en sti fra campen og opp mot Rondholet. Ved et stiskille viste et skilt, til venstre Vinjeronden og Rondslottet, og Storronden videre oppover. Da vi tippet en liten topp og kom inn i dalen, dukket det opp den vakreste grønne oasen ved Rondholbekken. Rundt oss, og det vi har gått i siden Per Gynt har vært stein, stein og atter stein. Så, helt ut av det blå viser denne irrgrønne plassen seg. Vi tok en god pause her.

Videre snodde stien seg bratt opp til bandet mellom Vinjeronden og Storronden. Her hadde vi fantastisk utsikt utover Storbotn på motsatt side. Så begynte klyvingen. Det var på denne turen jeg skjønte at det var noe som ikke var helt riktig med pusten og lungene mine. Jeg sleit veldig oppover, og det gikk vanvittig sakte. Trond spratt foran meg som en annen fjellgeit, og det føltes ikke bra. Var jeg i så dårlig form? Det svei i brystet, og jeg klarte ikke å trekke pusten ordentlig inn eller puste ut. Dette hadde jeg aldri opplevd før, men så hadde jeg ikke vært noe særlig oppe i høyden før heller. At det skulle ta nesten seks år før jeg fant ut hva det kunne være, er litt ubegripelig.

Første toppen vi kommer til på vei til Rondslottet er Vinjeronden, 2044 m.o.h. Da vi endelig kom på toppen, var vi egentlig ganske fornøyde, så vi ga oss med den. Med det flotte været og den fantastiske utsikten, var det ikke vanskelig å nyte tilværelsen der et par timer. Vi følte vi kunne se hele verden her oppe fra. Vår første 2000-topp var i boks. Vi synes det var supert og alt det der, men vi ble ikke helt bitt da. Det skulle gå noen år før det tok av...

Etter å ha spist og kost oss masse i solen, gikk vi ned igjen til teltet. Vi tok en liten avstikker innom Rondvassbu for å kikke litt, og kjøpte med oss potetgull og sjokolade. Velfortjent, spør du meg, og det har vel aldri smakt så godt som det gjorde den kvelden. For en dag. I morgen skulle vi pakke campen og forsette videre på vår rundtur. Morgendagens mål var rett ved Dørålseter, og ifølge et kart vi så på på Rondvassbu ville det bli den lengste etappen på turen, 16 kilometer. Jeg skrev inn det jeg kunne på vårt fantastiske 20x20 cm kart, så vi skulle ha en viss peiling resten av turen. Det ble en tidlig kveld, og Trond sovnet igjen tvert til lyden av fossefall. Jeg sleit litt, men sovnet tilslutt.

Dag 4: Første dag med regn. Det var uvant å se disse edle dråpene falle ned fra den tåkefulle himmelen. Pakkingen gikk unna, og klokken åtte var vi klare for å gå. Akkurat da vi skulle ta bilde ved skiltet mot Dørålseter, gikk kameraet tom for batteri. Æsj. Da måtte vi bruke mobilene til å ta bilder med, og de var langt ifra det som er dagens smart-phone. Men bedre enn ingenting.

Vi fulgte stien forbi Jutulhogget, og oppover Rondhalsen. Vi visste vi skulle fra 1200 – 1600 m.o.h. før stien gikk bratt ned på andre siden, så vi tok det med ro. Turen opp gikk egentlig ganske bra, det var værre da vi skulle ned igjen. 400 høydemeter på bare et par kilometer. Og med regn ble steinene veldig glatte. Det gikk sakte nedover, og vi sklei litt, men alt i alt gikk det overraskende bra. Vi møtte en gjeng med voksne og barn helt ned i fire års alderen på vei opp, og vi skjønte ikke hvordan noen kunne ta med seg så små barn opp denne bratte bakken i dette været.

Vel nede, sluttet det å regne. Regntøyet ble pakket ned, og vi fortsatte stien på høyre side av Bergedalsbekken i Bergedalen. Her gikk det for det meste rett frem, og det var godt for bena etter den bratte nedfarten fra Rondhalsen. Vi brukte god tid. En eldre dame med staver suste forbi oss med et kjapt ”HEI”, men vi brydde oss ikke. Dette skulle nytes til det fulleste. En pappa med sønnen sin passerte oss mens vi nesten var ferdige med lunsjen, og vi så de et stykke foran oss da vi begynte å gå igjen. Jeg så de passerte en stor stein som de måtte dukke for, og husker godt at jeg tenkte at ”den steinen må vi passe på så vi ikke går rett inn i”. Men hva tror du skjer da vi nærmer oss? Jeg smeller inn i steinen med hodet så hardt at jeg segner om... Tårene spretter, og jeg er litt redd for å ha fått hjernerystelse. Men det gikk bra. En real kul dukket opp på pannen, men ellers ble det ikke til noe mer. Heldigvis. Vi gliste litt av det senere, og det med å møte på ”stein” på turene våre har blitt en greie for meg.

Åtte timer etter at vi forlot campen vår ved Rondvassbu, var vi fremme ved målet vårt. Vinden hadde tatt seg opp, og plutselig åpnet himmelen seg, og vannet styrtet ned. Ferske som vi var på tur, prøvde vi forgjeves å få opp teltet i dette været. Plugger blåste i alle retninger, og vi måtte holde fast teltet for at det ikke skulle blåse bort. Vi kikket bekymret på hverandre, for hvordan skulle vi klare dette? Været ga seg etter en 20 minutters tid. Da hadde det meste av klærne vi hadde på oss blitt vått, og teltet sto langt i fra trygt. Festet i bakken var altfor dårlig, så vi måtte pakke sammen og finne en annen plass. Trond husket en plass da vi var kommet over brua som vi kunne teste ut. Og det viste seg å være det perfekte stedet for telt. Flatt, supert feste, og ikke langt til elven og deilig vann. En bålplass hintet til at dette var et sted som nok ble brukt mye.

Været klarnet opp, og vi nøyt middagen ute ved bålplassen. Denne natten sov vi begge som en stein.

Dag 5: Siden dagen i går ble både lang og litt slitsom, bestemte vi oss for å dele opp siste etappen i to. Vi pakket sammen, og begynte å gå på stien mot Høvringen. Det er så rart det der. Selv om man har gått mange timer med tung sekk i dagene før, så er man alltid klar igjen til å gå neste dag. Nå bevegde vi oss i et terreng med mye lave trær og busker. Noe helt annet enn det vi hadde vært igjennom til nå. Etter en times tid møtte vi på en eldre mann med gummistøvler, stokk og en liten sekk. Med værbitt hud, og et sunt blikk fortalte han at han skulle til Dørålseter å ta en kopp kaffe og spise matpakke. ”Sånn vil jeg også bli når jeg blir gammel”, sa jeg til Trond.

Etter fire timer kom vi til to små vann, som vi fant ut senere var Dørålsvatnet. Her stoppet vi i håp om å kanskje få noen fjellørret. Vannet var veldig grunt, så vi hadde våre tvil. På vær sin side av vannet raget fjellene bratt opp. Da vi hadde satt opp teltet, hørte vi plutselig masse bulder på motsatt side. Steinraset rullet nedover fjellsiden, og etterlot seg et teppe av støv. Greit å ikke ligge der.

Etter middag tok vi hver vår fiskestang for å sjekke om det i det hele tatt var noe fisk å få. Og det skal jeg love deg at vi fikk. Fjellørreten bet på nesten før vi i det hele tatt fikk kastet uti, så det var supermoro! Denne kvelden ble det stekt ørret til kvelds - NAMMMMMM!!!

Mette og gode sovnet vi ganske fort. Midt på natten våknet jeg av det var noe som snøftet veldig utenfor teltet. Jeg ble livredd, for noe sånt hadde jeg aldri hørt før. ”Trond. TROND!!! Jeg tror det er en bjørn utenfor”, hvisket jeg med skelvende stemme. Da våknet han også og var bekymret, så da lå vi der da. Musestille for å høre om vi hørte noe mer. Snøftingen forsvant ganske fort, og jeg kan vel med hånden på hjertet si at det ble ikke noe særlig kvalitetsøvn etter det. Først to år etterpå fant vi ut hva det var som snøftet.

Dag 6: Siste etappe. Været var fortsatt bra, og det betydde at i løpet av denne seks dagers turen hadde vi hatt én dag med litt regn. Vi gikk fra steinrike daler, til irrgrønne oaser og skotslignende highland. Fantastisk terreng i deilig sol. Det eneste minuset var at jeg i går fikk mensen, og det var ikke bare noen små dråper nå og da. Flom er en mer passende beskrivelse, og det tappet meg endel for krefter. Denne vidunderlige damegaven og dårlig pust, har vist seg å bli mitt varemerke på tur. Slår nesten aldri feil, og helst når vi er på toppturer, selvfølgelig.

Etter seks lange timer, kunne vi sette fra oss sekkene ved bilen, ved Haukeliseter Fjellhotell. Da var vi slitne. Nye muskler hadde dukket frem, og endel kilo hadde bestemt seg for å forsvinne fra kroppen. Dette var den ordentlige starten på vår lidenskap for tur, fjell og telt. Før vi kjørte hjem spiste vi en knallgod middag på fjellhotellet. Flesk, poteter, saus og grønnsaker. Jordbær til dessert. En knall avslutning på en fantastisk flott tur.